2022 blir volatilitetens år

2021 har vært et bemerkelsesverdig år for markedene. Her hjemme er OBX-indeksen opp mer enn 18 prosent, mens S&P 500 har steget mer enn 25 prosent i USA. I obligasjonsmarkedene, der risikoen normalt er lavere enn i aksjemarkedene, har det vært unormalt bra driv. Det norske høyrentemarkedet er opp nesten 10 prosent. I dollarmarkedet har avkastningen vært i underkant av 5 prosent. Driveren for samtlige er åpenbar. Smurt av sentralbankenes verdipapirkjøp har pengene jaget investeringsmulighetene på en måte vi sjelden har sett.

Slik blir det neppe i 2022. Både den amerikanske (Fed) og europeiske sentralbanken (ECB) er godt i gang med å redusere støttekjøpene. Fed vil antakelig gjøre seg ferdig i februar. ECB sikter mot kjøp på 20 milliarder euro i måneden fra tredje kvartal neste år, en femtedel av dagens kjøp.

Høy inflasjon på begge sider av Atlanteren gjør at de ekspansive tiltakene ikke lenger er ønskelige. I USA er inflasjonen tett opp under 7 prosent. Eurosonen har en konsumprisvekst på om lag 5 prosent. For førstnevnte er oppgangen bredt basert, og det virker prematurt å hevde at det skal snu med det første. Omikron vil være inflasjonsdrivende. Lønnsveksten, som er på full fart opp, er på det høyeste på 40 år. Rekordmange bedrifter melder om manko på arbeidskraft og varsler ytterligere lønnshopp.

I Europa, der bedriftene også sliter med å få tak i kvalifisert arbeidskraft, ser vi ikke samme lønnstendenser, men vi hører anekdoter om at arbeiderne ønsker økte lønninger som følge av den høye prisveksten. Også her virker det fornuftig å forberede seg på høyere inflasjonen enn tidligere på 2000-tallet.

Som en konsekvens er det ikke lenger sikkert at sjokk og markedsuro blir kontret av sentralbankene, slik normalen har vært siden finanskrisen. Vi kan ikke lenger regne med at sentralbankene stiller opp med likviditet, fordi de har mer enn nok med å få kontroll på inflasjonen. Dette er et sterkt argument for økt markedsvolatilitet i året som kommer.

Særlig en risikofaktor skiller seg ut som mulig trigger. I Kina virker det som at myndighetene har mistet kontrollen over boligmarkedet (selv om de nekter å innrømme dette selv). Investeringer i nybygg har kollapset. Igangsatte prosjekter settes på vent. Boligsalgene svikter, prisene faller. 

ARTIKKELFORFATTER: Kredittstrateg Ole André Kjennerud i DNB Markets. Foto: Are Haram

Kreditorene trekker pengene tilbake, som forverrer likviditetskrisen for boligbyggerne. Boliginvesteringer er like viktig for Kina som oljen var for Norge før oljekrisen. Når det svikter på den måten vi nå ser, vil det ha betydning for den generelle veksten både i og utenfor Kina.

Samtidig er det viktig å huske at det etterspørselstrykket i Vesten er godt. Det er derfor inflasjonen er så høy. Dette tilsier at verdensøkonomien er mindre sensitiv for svakere Kina-vekst enn tidligere på 2010-tallet, men også at markedene er mindre sårbare for at sentralbankene tar foten av gasspedalen. 

Derfor vil det trolig også lønne seg å ta en del risiko. Men med høy markedsprising, et helt annet pengepolitisk bilde, og en haltende kinesisk økonomi, kan det likevel være lurt å posisjonere seg for perioder med mye uro.