Ingen grunn til panikk, Fed

Erik Bruce, sjefstrateg i Nordea Foto: Iván Kverme

Amerikansk inflasjon er nå på nivåer vi ikke har sett siden tidlig 1980-tall. Lønningene stiger med 5-6 prosent i året, og arbeidsledigheten nærmer seg nivåene før pandemien. Samtidig ligger alt til rette for sterk vekst framover. Forbrukerne er i en usedvanlig gunstig finansiell situasjon, og bedriftene kommer til å investere mye i ny kapital for å dekke den høye etterspørselen. Ikke rart Fed har snudd helt om. For ikke mange måneder siden var spørsmålet om det ble en renteøkning eller ikke i år, mens det nå prises seks økninger.

Prisene og lønningene i USA stiger svært raskt fordi det i stor grad er selgers marked. Etterspørselen er høy eller tar seg kraftig opp på mange områder, men av ulike grunner henger ikke tilbudet med. Da er det bare for produsentene å skru opp prisene. 

Bilforhandleren får knapt tak i en bil, mens køen av kjøpere er lang. Hoteller og restauranter får ikke tak i arbeidskraft nok til å dekke etterspørselen, som i stor fart henter seg inn etter pandemien. Antall ledige stillinger er skyhøyt, samtidig som det aldri har vært så mange som slutter for å søke lykken andre steder. Bedriftene betaler opp for å lokke folk til de ledige stillingene, men også for å beholde ansatte. At arbeidsmarkedet er stramt, er ikke rart. Produksjonen sett under ett er ikke langt unna der den ville vært uten pandemi, mens andelen av befolkningen som ønsker å jobbe har falt tilsvarende, med anslagsvis tre millioner personer. 

Det kan av og til høres ut som Fed bare kan vifte med rentetrusselen og med det få ned «inflasjonsforventningene» og dermed faktisk inflasjon.

Bryr seg ikke om obligasjonsmarkedet

Det kan av og til høres ut som Fed bare kan vifte med rentetrusselen, og med det få ned «inflasjonsforventningene» og dermed faktisk inflasjon. I USA setter imidlertid den enkelte bedrift priser og lønninger. Deres pris- og lønnssetting påvirkes neppe av om Fed sier tre eller syv rentehevinger i år. De bryr seg heller ikke om hvordan prisingen av inflasjon i et sært hjørne av obligasjonsmarkedet endres med Feds signaler. 

Fed må smøre seg med tålmodighet og vente på at hevingen av styringsrenten strammer finansielle forhold nok, slik at veksten i etterspørselen dempes. Håpet er at det, sammen med en bedre fungerende tilbudsside, etter hvert vil bringe inflasjonen ned mot målet.

Men det vil ta tid, og Fed må ha markedet med seg. Amerikanerne finansierer seg hovedsakelig langt, så det er først og fremst fastrentene som må opp for at Fed skal nå målet. Fastrentene er påvirket av markedets renteforventninger, og de har steget en del siste året med Feds nye signaler. Det betyr noe dyrere nye lån for husholdninger og bedrifter, men rentene er fortsatt lave og finansielle forhold stimulerende.

Ny resesjon?

Nå reflekter fastrentene en relativt rask forventet renteoppgang, men etter et par år flater forventet rente ut, på et historisk relativt lavt nivå. Hvis Feds retorikk driver opp de kortsiktige renteforventningene ytterligere kan det skape resesjonsfrykt. Det kan føre til at markedet priser inn rentekutt på litt lengre sikt, og effekten på lange renter er dermed ikke opplagt. Skal Fed lykkes i få lange renter vesentlig opp må Fed løfte de langsiktige renteforventningene. 

En mulighet på rentemøtet i mars er å heve Feds egen prognose for det langsiktige rentenivået og antyde en gradvis vei ditt.

De har best sjanse for å lykkes hvis de skaper inntrykk av at renteoppgangen er vel tilpasset de langsiktige utsiktene for økonomien. En mulighet på rentemøtet i mars er å heve Feds egen prognose for det langsiktige rentenivået og antyde en gradvis vei dit.

Styrer mot myk landing

Noen vil kanskje hevde at dersom Fed skaper frykt for resesjon vil kredittpåslagene bedriftene betaler øke mye, aksjemarkedet falle og bankene stramme til på kredittgivingen. Det vil dempe etterspørselen raskt. Det er neppe noen strategi Fed velger. Stor markedsuro vil fort ende i en så sterk innstramming at vi får en faktisk resesjon. Da er kanskje inflasjonsproblemet løst, men vi er neppe på målet om maksimal sysselsetting. I en økonomi som skriker etter økt kapasitet, og med det økte investeringer, er det heller ikke lurt å raskt gjøre kreditt vanskeligere tilgjengelig og vesentlig dyrere for bedriftene.

Mye tyder på at inflasjonen er lavere ved slutten av året enn nå, men om den er to prosent eller fire prosent er det ingen som vet. Selv om den skulle holde seg høyere enn Fed venter, tror jeg flertallet av Feds medlemmer beholder roen. Pengepolitikken vil tilpasses de økonomiske utsiktene og styres inn mot en myk landing for økonomien. Da vil vi få en gradvis oppgang i lange renter drevet av noe høyere langsiktige renteforventninger. Fed har da best sjanse for å lykkes i få inflasjonen ned uten resesjon. Hva er vel egentlig det store problemet med noen år med høy pris- og lønnsvekst?