Vi møter opp på Schibsted Ventures-sjefens hjemmekontor. Utenfor rekkehuset på Oppsal, tydelig merket «Friedland» på ringeklokken, står alpinski og staver oppmarsjert som soldater på geledd. Svaret på lyden av trykket på Friedland kommer umiddelbart i form av noe som høres ut som en kennel.

– Hei, sier Rune Røsten, bærende på dachsen Liten Bris.

Egentlig skulle navnet vært Liten Kuling, men familien synes Liten Bris passer bedre på ei tispe.

Hakk i hæl følger matvraket Frost, en Berner sennen som elsker å tigge mat og være ute. I den rekkefølgen.

– Jeg var en del av den gjengen som ble kalt «stasjonsryss», sier han plutselig.

Den atletiske 50-åringen med jeans og ullgenser forstår at vi ikke forstår:

– Det betyr sentrumsgutt. Tynset er jo regionsenteret i Nord-Østerdalen, og vi som bodde der var litt mer urbane og snakket mindre bredt enn dem på den andre siden av elven. Det er faktisk skrevet hovedoppgave om sosiolekten til stasjonsryssen.

TØFFE TAK: Rune Røsten har vært i medias søkelys flere ganger. Alle skriveriene har ikke vært like positive for ham. Foto: Ivan Kverme

Men selv om språket etter sigende var penere, gikk ikke unge Resten av veien for en real bygdefest med hjemmebrent.

– Det er sterke saker, og den første ulykken der et par av guttene måtte pumpes, skjedde allerede på barneskolen. Men foreldrene våre leste Dagbladet, Arbeidets Rett og Hamar Arbeiderblad, altså. På den andre siden av Glomma leste de Østlendingen for å holde seg oppdatert, mimrer han.

Mer avgjørende for Røsten, mener han selv, var at han brakk stortåa på siste skoledag mellom 7. og 8. klasse. For å unngå å kjede seg, abonnerte han på flere riksaviser og meldte seg inn i bokklubben. Norsklæreren var svært forbauset da den første stilen ble levert inn på høsten. Hvor kom dette språket fra?

Siden da har Røsten lest mer enn de fleste for å holde seg oppdatert. Han er selvutnevnt bokelsker, tok filosofi grunnfag i Trondheim, var medlem av Unge Venstre og en aktiv miljøverner. Karakterene var knallgode, og han kom inn som en av ytterst få studenter for å studere det relativt nye faget medievitenskap. Året var 1992, Røsten hadde praksis på Journalisthøyskolen og meldte seg på kurset «EDB for humanister». Han hadde det som plommen i egget.

Det er sterke saker, og den første ulykken der et par av guttene måtte pumpes, skjedde allerede på barneskolen

– Året etter kom World Wide Web. Dette var stort, og medievitenskapen begynte å interessere seg for det digitale. Min plan var da å ta et hovedfag på Blindern for å skrive oppgave om internett og forklare hvorfor dette var et nytt medium. Det var i hvert fall tanken.

– Men?

– Så ringte det en kar fra Telenor. I 1995 skulle de lansere Gule Sider på internett, og jeg ble med på lasset. Den sommeren ble det ingen sommerjobb med hesjing på Tynset. Vi tjente uvant mye penger, og jeg husker at jeg dro til legendariske Kamikaze i Hegdehaugsveien og kjøpte meg en Kenzo-dress før julebordet. Jeg brukte den også da jeg giftet meg to år senere, og har aldri kjøpt en så dyr dress siden.

Da Sol var enerådende

Utviklingen av internett fortsatte. Telenor og Schibsted gikk sammen om Sol, som i praksis var Norges satsing på internett. Der jobbet de aller fleste. Så skulle det vise seg at Dagbladet ønsket å være tidlig ute med avis på nett, og Røsten hoppet over dit i 1997.

– Dagbladet satset tungt på nett, og lanserte en enorm vifte av nye tjenester. De fleste altfor tidlig, selvfølgelig, men vi fikk laget den første nettbokhandelen til HaugenBok, og det ble en suksess.

Tidligere var planen at vi, på sikt, skulle ta over selskapet. Det var ingen god modell

Dotcom-boblen sprakk, mange ble sagt opp og få ville ta over butikken. Det endte med at Røsten tok over som både redaktør for dagbladet.no og direktør for nettavisen.

– Det var…interessant, sier Røsten og innrømmer at han var en av få som fortsatt trodde på internett da. Flere ble sagt opp og det var tunge tak.

BOKELSKER: Rune Røsten brakk en tå på ungdomsskolen. Sommerferien brukte han til å lese, og læreren gjorde store øyne da unggutten kom tilbake på skolen. Hva i all verden hadde skjedd med språket hans? Foto: Iván Kverme

Etter hvert gikk det bedre for Dagbladet.no, men papiropplaget falt. Det førte til knallharde kamper mellom papiravis og nettavis. Konfliktene, med Jens P. Heyerdahl og Thor Gjermund Eriksen som viktige bidragsytere, fortsatte. Til slutt orket ikke Røsten mer.

– Hele det eksperimentelle og teknologiorienterte miljøet vi hadde brukt ti år på å bygge opp i Dagbladet.no, gikk mer eller mindre i oppløsning i 2007.

Trist sorti

På samme tid fikk Røsten en telefon fra VG som ville ha ham til å lede ungdomssatsingen Nettby og en konkurrent til Dagbladets Blink. Det gikk ikke smertefritt. Blink var kanskje Norges første allmenne sosiale medium og hadde på det meste 300.000 brukere. Så kom konkurransen fra Nettby og etterhvert Facebook. Etableringen av Nettby førte til en langvarig, juridisk strid mellom VG og Dagbladet. Røsten-kollega og programmerer Fredrik Kristiansen jobbet i DB Medialab, og var sentral i oppbyggingen av Blink før han gikk over til VG Multimedia og bygget opp Nettby. Blink ble nærmest utradert da VG startet Nettby. Medlemsmassen til Nettby rundet én million og inntektene strømmet inn. Men før han ble varm i trøya hos konkurrenten, hadde han karantenetid i Dagbladet.

– Da lærte jeg at jeg ikke skulle uttale meg om forrige arbeidsgiver før jeg hadde begynt i ny jobb. Jens P. Heyerdahl gikk i taket, det ble rettssak som endte med remis og et trist sorti på mitt opphold i Dagbladet.

Oslo tingrett fastslo at Rune Røsten opptrådte illojalt overfor sin daværende arbeidsgiver Dagbladet, men at avisen ikke hadde noen rett til å holde tilbake seks måneders sluttvederlag som Røsten hadde avtale om. Dagbladet måtte betale 500.000 kroner i erstatning.

Samtidig rekrutterte Facebook stadig nye Nettby-innbyggere, og i slutten av 2010 ble tjenesten lagt ned. Da tenkte Røsten: hva nå?

Les også

Schibsted-direktøren som kapret Herman Flesvig

– Vi klarer å få en digital inntektsvekst som er større enn fallet i papirinntekter, sier konserndirektør Siv Juvik Tveitnes i Schibsted.

Sammenfallende med dette skulle Schibsted satse på startups. Schibsted Vekst ble etablert og Røsten ble en av de to første ansatte.

– Det ble en trang start. Vi møtte mange enslige Petter Smart-er på en øde øy med en god idé. Vi gjorde noen mindre investeringer, men markedet var renset for gode talenter. Med skyhøy oljepris fant de beste hodene veien til dyre boliger, boliglån og høye lønninger rett fra skolebenken. Men så kom oljeprisfallet, og i 2015 dukket det opp en helt annen talentpool å ta av.

Jens P. Heyerdahl gikk i taket, det ble rettssak som endte med remis og et trist sorti

Etter en uheldig, offentlig skittentøyvask i Dagens Næringsliv når det gjaldt Schibsteds investering i selskapet Snapsale, ble venturevirksomheten til Schibsted mer strømlinjeformet. På bordet kom klare investeringsmandater; hva og hvor mye som skulle investeres. Selskapet fikk også en egen investeringskomite. Røsten tok over som leder, og etter dette har investeringene, nå under navnet Schibsted Ventures, gått stadig raskere. Det offensive målet er 10-20 nye investeringer hvert år.

Portefølje på halvannen milliard

Schibsted Ventures er ikke et fond som skal doble eller triple pengene sine og selge seg ut igjen. I utgangspunktet har de en uendelig tidshorisont.

– Men exitene er ulike. Vi kan kjøpe opp selskapet, slik vi gjorde med PodMe. En annen utgang er å bli med på en børsnotering, som med Albert. Eller selge det, slik som vi gjorde med Poio.

– Hva ser dere etter?

– Vi er tydelige på hva vi vil; å hjelpe startups til å lykkes, primært med merkevarebygging. Selskapene må forstå betydningen av merkevare. Det er så viktig, men likevel er det så få som forstår det.

Nå har Schibsted Ventures 16 selskaper i sin portefølje, med en totalverdi på rundt 1,5 milliarder kroner.

– Hvor store eierandeler har dere i hvert selskap?

– Tidligere var planen at vi, på sikt, skulle ta over selskapet. Det var ingen god modell. Nå tenker gründerne annerledes. Det blir som en skjønnhetskonkurranse. Vi må ha gjort noe for selskapet som gjør at de vil ha oss med videre på eiersiden. Inngangsbilletten vår er minimum ti prosent, så kan dette, hvis begge vil, etter hvert økes til 20-30 prosent. Blir det mer enn det kan vi også kjøpe hele selskapet.

Les også

Den lille, irriterende utfordreren sikter mot milliarden

Bokdelingsplattformen Bookis er i ferd med å vokse seg store, enten forlagene vil eller ei. For å nå målet om å bikke en milliard i omsetning innen tre år, bruker gründerne en beinhard, militær tilnærming.

Den største investeringen Schibsted Ventures har gjort er i Tibber, hvor de kjøpte aksjeposten til Petter Stordalen i fjor. Totalt har de gått inn med en 600 millioner kroner i strømselskapet til gründeren Edgeir Vårdal Aksnes etter å ha kjøpt seg inn med ytterligere 100 mill. kroner tidligere denne uken. 

– Har dere beilere som ønsker dere inn på eiersiden?

– Vi har kommet dit nå. Tre av fire henvendelser er innkommende, og akkurat nå strømmer det inn med startups. Men vi er ikke den riktige investoren for alle. Skal du for eksempel lage en tjeneste hvor amerikanske konsern er målgruppen, er neppe vi den beste partneren.

– Hvilke områder trigger interessen?

– Fintech er et av dem. Vi hadde suksess med Lendo, som er en markedsplass for lån. De omsetter for over en milliard kroner og har høye marginer. Firi, Fundingpartner og Dintero er andre eksempler.

LITEN BRIS: Det heter lett, laber og frisk bris. Likevel har familien Røstens dachs fått navnet Liten Bris. Foto: Ivan Kverme

Andre markedsplasser er også interessant for Schibsted Ventures. Dette kan de mye om, og Tørn er et eksempel her.

– Startups innen nyheter og medier er også interessant, som PodMe. Men de er vanskelige å finne.

På helse har de vært aktive lenge, som Hjemmelegene, Maja og Askin.

– Helsetjenestene blir mer digitale og det offentlige klarer ikke å fylle alle behov, sier Røsten og plukker også frem konsument-teknologi som Homely og Tibber, hvor bred markedsføring er driveren for vekst.

– Har dere bommet?

– Absolutt. Vi gikk inn i Harvest Funds, men de gikk konkurs. Det gikk heller ikke bra med vår investering i Jeanette Dyhre Kvisviks tjeneste Villoid, men de har klart seg fint i ettertid. Det samme gjelder Husleie.no som vi gikk ut av, og Let´s Deal solgte vi i fjor. Generelt er vi beredt til å ta stor markedsrisiko; vi tåler at det går galt for noen. Men vi ønsker ikke å ta en så høy teknologirisiko; tjenesten bør være lanserbar når vi investerer.

Tatt av snøskred

Rusten og tenåringsdatteren Hillevi opplevde også risiko de ikke var beredt på for ett år siden.

– Jeg har stått offpiste i Canada med helikopter og vært i frikjøringsparadiset La Grave i Frankrike, og det har vært skummelt. Men at det skulle skje i Trysil…

Det var ikke så mye snø. Far og datter sto på toppen og jaktet på god snø som ikke var så knallhard og full av is. Kanskje de kunne være heldige å finne en lomme litt lenger ned.

– Vi sto nesten helt stille. Hillevi sto bak meg og ropte på meg. Jeg rakk så vidt å snu meg før jeg ble kastet nedover bakken. Jeg mistet ski og staver, og alt gikk ekstremt fort. Du kan bare glemme å kjøre ut av et skred. Jeg ble hevet rundt som i en tørketrommel og munnen ble presset full av snø. Det var skumle saker, men jeg kom meg løs. Og hvor var Hillevi? Jeg kunne ikke se henne!

Samtidig som Røsten fiklet frem mobiltelefonen fra jakkelommen for å ringe 113 for å få hjelp, ropte han med begge lungers kraft.

– Jeg hørte at hun svarte, krysset 50-60 meter av skredområdet og så at det dukket opp en liten, blå hjelm. Det første hun sa til meg var «Dette er det absolutt verste jeg har vært med på».