I 30 år har Equinor forsøkt å skape et eventyr i Russland:
Sommeren 1991 gikk geologen Ole Aga ombord på et fly i Stavanger. 41-åringen hadde gjort lynkarriere etter at han begynte i Statoil i 1977. I dag var han blitt ansvarlig for Statoils letevirksomhet i utlandet.
Denne gangen ventet et helt spesielt oppdrag for stavangermannen. Statoil skulle for første gang opprette et eget kontor i det som da het Sovjetunionen. Aga skulle selv lede kontoret.
Drømmen var omfattende feltutvikling i Sibir.
Dette var starten på Equinors 30 år lange russiske reise, som består av noen oppturer, men først og fremst veldig mange og brutale nedturer.
Trekker seg ut
Mandag denne uken annonserte Equinor at selskapet vil stoppe nye investeringer i Russland. Selskapet vil også starte en prosess med å komme seg ut av sitt joint venture med Rosneft, som ble startet i 2012.
«I dagens situasjon anser vi vår posisjon som uholdbar. Vi vil nå stoppe nye investeringer i vår russiske virksomhet, og vi vil starte prosessen med å gå ut av våre joint ventures på en måte som er i samsvar med våre verdier», kommenterte Anders Opedal i en melding.
Equinor hadde ved utgangen av fjoråret 1,2 milliarder dollar i anleggsmidler i Russland.
Starten
I Moskva i 1991 møtte Ole Aga folk fra Saga og Hydro. Saga hadde på det tidspunktet brent av 40 millioner kroner, uten å være i nærheten av å lete etter olje.
Allerede den første høsten i Moskva fikk Statoil kjenne på hvor ustabilt landet var. Sovjetunionen gikk i oppløsning.
Mikhail Gorbatsjov hadde åpnet landet mot verden og stanset våpenkappløpet. Året før hadde han fått Nobels fredspris. Populær i Vesten, men upopulær på hjemmebane. Høsten 1991 gjennomførte en gruppe som utgjorde den harde kjernen i kommunistpartiet et mislykket kuppforsøk. Senere kom et vellykket motkupp fra reformfløyen under Boris Jeltsin. Gorbatsjov gikk av.
«Jeg er sjokkert» uttalte Statoil-sjef Harald Norvik til Aftenposten.
«Men ikke overrasket», la han til.
Noen år senere opplevde Statoil riktignok suksess i Aserbajdsjan. Sammen med en rekke andre oljeselskaper undertegnet selskapet en gigantisk avtale med Aserbajdsjan om oljeutvinning i Det kaspiske hav. Det falt ikke i god jord i Moskva. Få timer etter at konsortiet hadde undertegnet avtalen satt det russiske utenriksdepartementet foten ned.
I nesten ti år jobbet Statoil med å komme igang med oljeleting i Russland. Det meste konkrete ble en avtale med Gazprom. For å kunne drive oljeutvinning i Russland var vestlige oljeselskaper avhengige av en klar lovgivning rundt produksjonsdelingsavtaler. Skuffelsen var stor da disse endelig ble vedtatt i 1998. Avtalene var ikke gode nok.
I august 1999 måtte norske oljetopper fortelle sine russiske kolleger i Gazprom at de likevel ikke ønsket å være med på to prosjekter i Petsjora-området i Nord-Russland. Russerne raste.
I praksis ble Statoils satsning på oljeutvinning i Russland lagt på is.
«Skal vi gjenoppta aktiviteten, må rammevilkårene bli helt annerledes», uttalte Statoildirektør Bård Johansen til Aftenposten i 1999.
Neste kapittel
Med Helge Lund som ny sjef i Statoil i 2004 og lukten av penger fra russisk gass vokste det frem en ny giv i Russlandsatsningen. Moskva-kontoret hadde ligget nede i noen år, med bare tre ansatte. Men utover i 2003 startet opptrappingen.
Den var ikke akkurat basert på tidligere suksesshistorier. 13 år etter at Norges største selskap åpnet kontor i Moskva hadde de fortsatt lite å vise til. Fem bensinstasjoner i Murmansk-området, pluss noen mislykkede prøveboringer.
Drømmen nå var et etterlengtet gjennombrudd på det gigantiske gassfeltet Shtokman.
Stavanger Aftenblad besøkte Moskva og møtte Kristoffer Marø, som var ansvarlig for Statoil i Russland. Han kunne fortelle at ikke alt handler om Shtokman.
Timan Pechora, Vest-Sibir, Kaspihavets russiske del, pluss områdene utenfor Sakhalin, den store øya nord for Japan, var noen av mulighetene Kristoffer Marø pekte på.
«Ressursene i Russland er gigantiske. Vi jobber konkret og parallelt med flere prosjekter i disse områdene», uttalte Marø. Han skulle ansette mange nye medarbeidere i de kommende årene. Målet sto fast: Russland kunne bli et nytt kjerneområde for Statoils internasjonale virksomhet.
Finansavisen har denne uken vært i kontakt med flere tidligere ansatte ved Moskva-kontoret, inkludert Marø. Ingen har ønsket å uttale seg om Equinors Russland-satsning, men kun pekt videre til kommunikasjonsavdelingen i dagens Equinor.
30 år i Russland
1991
Statoil oppretter eget kontor i Moskva.
1993
Selskapet åpner sin første bensinstasjon i Murmansk.
1994
Russiske politikere ber Statoil droppe oljeavtalen med Aserbajdsjan.
1995
Bensinstasjonen i Murmansk opplever pengeutpressing fra lokale myndigheter og forretningspartnere. Saken blir tatt til høyeste nivå av utenriksminister Bjørn Tore Godal.
1996
Statoil inngår kontrakt med giganten Gazprom. Avtalen går ut på felles leting på et oljefelt i Petsjorahavet i nord. Norsk Hydro er fra før med i oljeaktiviteter i Nord-Russland.
1998
Kongeparet besøker Russland, og Statoil og Norsk Hydro benytter anledningen til å undertegne en avtale med den russiske gassgiganten Gazprom om oljeleting i Barentshavet. Tidligere på året ble de tre selskapene enige om å foreta en prøveboring i Severeo-Dolginskaja i Petsjora-bukta.
1999
Statoil legger Russland på is, melder norske medier. Det er for mye usikkerhet rundt produksjonsdelingsavtalene som ble vedtatt året før, etter årevis med påtrykk fra vestlige oljeselskaper. Etter mange års virksomhet har Statoil praktisk talt ingen verdier igjen på russisk jord.
2001
Russisk næringsliv er kommet seg på beina etter rubelkrakket i 1998. I Norge blusser det opp en debatt om hvorfor Norge ikke har lykkes med investeringer i Russland, mens Sverige og Danmark får det til.
2002
Norske og russiske myndigheter undertegner en samarbeidsavtale under oljemessen i Stavanger. Putin besøker Oslo. Statoil-sjef Olav Fjell får treffe presidenten, og forteller at Russland er en av selskapets hovedsatsingsområder.
2003
Statoil annonserer at de vil investere 23 milliarder kroner i internasjonale virksomheter i 2003 og 2004, og «undersøker mulighetene» i Russland.
2004
Etter en måned i sjefsstolen reiser Helge Lund til Moskva for å underskrive en samarbeidsavtale med russiske oljeselskaper om å studere mulige utbyggingsløsninger for verdens største gassfelt, Shtokman.
2007
Putin ringer til statsminister Jens Stoltenberg for å fortelle at StatoilHydro kan delta med en andel på 24 prosent i Shtokman Development Company, selskapet som skal utvikle det russiske Stockman-feltet.
2008
StatoilHydro annonserer at de vil doble staben i Russland for å jobbe med Stockman-utvinningen.
2009
Telenors VimpelCom-mareritt i Russland gir Helge Lund kalde føtter, og under en resultatpresentasjon uttrykker han skepsis til å investere milliarder av kroner i Shtokman.
2011
Shtokman har gått fra feiring til hodepine. For USA er gassprosjektet et eksempel på at Norge muligens knytter seg nærmere Russland. Aftenposten får referat fra Helge Lunds møte med USA-ambassadør Barry S. White, der Lund er «meget bekymret» for at korrupsjon skal stikke kjepper i hjulene for Shtokman.
2012
Helge Lund valfarter til Moskva og møter Putin flere ganger. Resultat: Statoil og Rosneft undertegner en gigantavtale. Samme år leverer Statoil tilbake sin andel av Shtokman Development Company, Shtokman er et lukket kapittel. Statoil selger seg ut av Statoil Fuel & Retail, der noen av de 2.300 bensinstasjonene ligger i Russland.
2022
Styret i Equinor beslutter å stanse nye investeringer i Russland og å starte prosessen med å gå ut av eksisterende samarbeidsprosjekter i landet.
Nye gigantdrømmer
Det gikk ikke riktig vei for Shtokman-drømmen. Gassprisene stupte og Statoil greide ikke å regne seg frem til lønnsomhet. Det arktiske gassherredømmet var på vei til å gå i vasken.
Men Helge Lund hadde i det stille jobbet med nye planer. Gjennombrudd i Russland, skrev norske aviser i mai 2012.
Rundt påsketider hadde Helge Lund og Vladimir Putin hatt hemmelige møter. Putin, som da var avtroppende statsminister og påtroppende president, var en halvtime forsinket til møtet som norske journalister fikk være med på. Helge Lund unnskyldte Putin:
«Dette er jo hans siste dag på jobb. Så han har mye å gjøre», sa Lund til journalistene.
Mens de ventet dukket den mektige visestatsministeren Igor Setsjin opp. Han gikk bort til Lund og ga ham en klem for deretter å samtale tett, med hendene oppå hverandre.
Til slutt kom Putin og avtalen ble undertegnet.
Gigantplanen gikk ut på at Statoil og Rosneft skulle satse opp mot 600 milliarder kroner i Arktis. Sammen skulle de utforske 100.000 kvadratkilometer letearealer, tilsvarende 200 blokker på norsk sokkel. Det handlet om områder i Barentshavet, i Okhotskhavet øst for Russland og på to steder på russisk fastland. Samarbeidsavtalen ga også Rosneft mulighet til å erverve eierandeler i utvalgte Statoil-letelisenser og prosjekter i Nordsjøen, og også i norsk sektor i Barentshavet.
«Jeg er overbevist om at dette blir en suksess» sa Putin den gang.
I 2012 leverte forøvrig Statoil sin andel av Shtokman Development Company tilbake til Gazprom og skrev ned verdien med to milliarder.
I boken «Giganten» utforsker Aage Storm Borchgrevink forholdet mellom nettopp Igor Setsjin og Statoil.
Setsjin var den gang Putins nestkommanderende i regjeringen, og ledet det statlige oljeselskapet Rosneft. Han var en av Putins nærmeste, både i politikken og i forretninger.
I Russland var Setsjin beryktet som lederen for siloviki, gruppen av menn med bakgrunn fra sikkerhetstjenestene som utgjorde den mektigste fraksjonen ved Putins hoff. Setsjin var en sjarmerende mann og hadde en personlig tone med vestlige ledere. Han var nøye med å trøste Eldar Sætre da moren hans døde. Sætre ble konstituert som konsernleder i 2014, og hadde møtt Setsjin da Rosneft-sjefen besøkte Norge i februar samme år, skriver Storm Borchgrevink.
I mars 2014 gikk som kjent Russland inn på Krim, og alt endret seg. Vesten reagerte med å straffe russiske bedrifter og ledere.
EU og USA innførte strenge sanksjoner rettet mot olje- og gassindustrien. Gjennom et finurlig trekk greide Statoil å snu seg unna restriksjonene og fortsette samarbeidet med Rosneft.
Mens regjeringen var krass i fordømmelsen av Russlands krigføring i Ukraina, fortsatte dermed Statoils forretninger med den oligarkiske eliten som før, skriver Storm Borchgrevink.
Franske tollmyndigheter beslagla forøvrig denne uken yachten «Amore Vero». Eier: Igor Setsjin.
Samarbeidet med Rosneft ble ikke det eventyret norske oljetopper hadde sett for seg. Av Equinors daglig produksjon på rundt to millioner fat per dag, kommer 25.000 fat fra aktiviteter i Russland. Dagens aktiviteter er basert på det strategiske samarbeidet med Rosneft. Dette samarbeidet dekker flere prosjekter, og ifølge informasjon fra Equinor inkluderer dette utviklingen av oljefeltet North Komsomolskoye i Vest-Sibir, et program for å vurdere potensialet for kommersiell produksjon fra Domanik-kalksteinsformasjonen i Samara-regionen, og tolv lete- og utvinningslisenser i Øst-Sibir.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Hadde Equinors russiske spill slått til, ville Anders Opedal & Co nå sittet med langt større bekymringer. Hva skulle Norge gjort i dag om vi var en betydelig del av et russisk oljeeventyr?
Kilder: Finansavisen, Aftenposten, Dagens Næringsliv, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende, Equinor og «Giganten» av Aage Storm Borchgrevink.
