
Norske bønder har et håpløst utgangspunkt når de nå igjen skal forhandle med staten om hvor mye prisene på alle bondens produkter skal reguleres opp, og hvor mye staten skal legge i potten som direkte tilskudd.
Forhandlingssituasjonen er elendig fordi norske bønder produserer mer enn nok av mat. Det er overskudd på alt. En god produktivitetsutvikling har ført til at antall gårder går ned med en gård hver eneste dag, og tallet er nå rundt 38.000, mens bøndene produserer stadig mer (i vår ungdom var det 150.000 gårder).
Til dette sier bøndene at det er matmangel i verden, og det kan bli verre (jfr. krigen mellom Russland og Ukraina), og da må bøndene i Norge produsere flere poteter, mer sau, flere salatblader og mer melk. Dette argumentet slukes rått av den bondeservile delen av pressen, men mat produsert i Norge koster det mangedobbelte av mat produsert i andre land på grunn av vårt høye lønns- og kostnadsnivå, så da bør vi heller sende penger slik at det blir flest mulig kalorier og pølser av pengene.
Men selvforsyningsgraden av mat i Norge er bare 40 prosent, sier bøndene, og for å få dette tallet opp, må bøndene produsere mer. Dette er et ganske sleipt argument, og brukes daglig, men det er så feil som det kan bli. Selvforsyningsgraden i Norge er nærmere 90-100 prosent når det regnes korrekt.
Det enkleste er at selvforsyningsgraden er og skal være null for bananer, appelsiner, ananas og avokado og slikt. Det gir ingen mening å ta disse varegruppene inn i tallet (brøken).
Selvforsyningsgraden må måles ut fra det vi kan (kunne) produsere i Norge. Hvor mye importerer vi av sau, oksekjøtt, korn, melk og poteter?
Men enda verre blir tallet 40 prosent når man regner inn hele den norske fiskeproduksjonen.
Bare lakseproduksjonen utgjør visstnok rundt 20 millioner måltider hver dag, og da har vi mer enn nok mat i landet i en krisesituasjon. Vi kan spise til det tyter laks ut av ørene på oss.
Biff og laks, det blir det samme. Selvforsynte er vi. Når bøndene i spørsmålet om norsk selvforsyning utelater fisken, som vi stort sett eksporterer, så jukser de.
Vi kan spise til det tyter laks ut av ørene på oss
Og det blir verre: Noen lure bondeøkonomer og forskere har regnet ut hvor mye norske griser, kyllinger og storfe spiser av utenlandsk produsert for (for eksempel soya), og da regnes plutselig ikke disse kyllingene som helt norske. Det blir import av mat. Sleipt!
Vi har altså mer enn nok av mat i Norge, selvforsyningsgraden er meget høy (for en mulig krisesituasjon) og antall bønder (årsverk) faller, men likevel vil bøndene ha flere milliarder ekstra fra staten (skattebetalerne). Og mystisk nok glemmer de å fortelle om, og pressen spør ikke, om de 16–17 milliarder kroner de allerede får og har før jordbruksforhandlingene.
Det er økte overføringer til bøndene vi snakker om. Hvor mange milliarder ekstra skal de få?
Litt hyggelig hadde det vært om de var litt blide og glade for de store overføringene, men alle som en, bare klager over lav inntekt og slit (jammerdalen).