Det internasjonale energibyrået IEA har gitt Norge i oppdrag å finne ut hvordan den europeiske energibransjen skal greie det grønne skiftet. Den lille avleggeren heter IEA Gotcp og har i to dager samlet 500 investorer og bransjefolk i Kristiansand.
– Et mini-Davos for energisektoren, hevder mannen som leder programmet, Jostein Dahl Karlsen.
De største tallene er det Siemens-toppen Thorbjörn Fors som legger på bordet.
– Infrastrukturen som kreves for en overgang til fornybar energi er enorm, den er massiv, sier Fors.
Hvis vi skal nå 1,5 gradersmålet snakker vi om investeringer på 50.000 milliarder euro innen 2040.
– Hvis vi gjør om det til hva det kreves på daglig basis: Hver eneste dag må vi investere 8 milliarder euro, i 18 år, sier Thorbjörn Fors.
– Da forstår vi hva slags utfordringen energisektoren står overfor.
Selv om Siemens selger vindmøller er Fors ærlig på at det er andre løsninger som kan bety mer på kort sikt.
– Det er mange sannheter innen energiomstillingen som vi ikke vil høre om. Én er for eksempel at 1 milliard mennesker på verdensbasis fortsatt ikke har tilgang til elektrisitet. Det snakker vi lite om i Norden når vi snakker om å nå klimamålene. En annen er at sol og vind ikke kan løse alt på den korte tiden vi har. Vi må erkjenne at naturgass er løsningen på kort sikt. Hvis vi var villige til å skru av kullkraftverkene i morgen og erstatte med gass vil det være den løsningen som har størst effekt på klimautslippene på kort sikt.
– Ser mørkt ut for klimamålene
Energy Transition Summit er navnet på konferansen som samler industrien, finansnæringen, politikere og akademia.
– Håpet er at vi gjennom disse dagene kan få synliggjort hva som er realismen i energi- og klimadebatten. Hvilke politiske rammebetingelser som må på plass, hvilke teknologier som virkelig kan levere og hvordan oppbyggingen av 0-utslippsløsningene skal finansieres og leveres i tilstrekkelig skala, sier Jostein Dahl Karlsen.
Utslippskuttene som vi har forpliktet oss til ligger på bordet.
– Diskusjonene med sentrale aktører i forkant av konferansen viser at realisering av ambisjonene om utslippskutt i Europa i 2030 skal holde hardt om ikke nødvendige investeringer og rammeverk for dette kommer tidsnok på plass. Industrien er klar, men de forventer at myndighetene nå følger opp, sier Karlsen.
– I hydrogenbransjen i Europa er det for eksempel mye frustrasjon rundt uklarheter i rammebetingelser. Det kan godt hende at man ikke får på plass de nødvendige reglene på hydrogensiden i EU før 2025 eller 2026. Deretter skal utbyggingen skje. Det sier seg selv at vi ikke rekker 2030, som verden er opptatt av.
Og utbyggingene skal finansieres av investorer som allerede har brent seg på en ESG-boble eller to.
– Vi må bare være ærlige om at det handler om å investere i verdikjeder som ikke er komplette. Da er risikoen høy, sier Karlsen.
– Tregest i klassen
– Norge har kontantstrøm til å investere stort i fornybar, men på noen områder er vi tregest i klassen, sier Harald von Heyden, som er ansvarlig for Arctic Securities’ fornybarsatsing.
Lukten av penger har fått Arctic til å henge seg på Energy Transition Summit.
Von Heyden har bakgrunn fra blant annet Statkraft og Vattenfall.
– Vi har to store flaskehalser. Den ene er politikerne og det regulatoriske. For eksempel har vi fortsatt ikke lagt til rette for en skikkelig havvindssatsing i norsk økonomisk sone. Her er vi veldig sent ute, sist i klassen av alle sammenlignbare land, sier von Heyden.
Den andre store flaskehalsen er selvsagt finansieringen.
– Samtidig er det nok av prosjekter der det politiske er på plass og hvor vi i dag kan investere. Men det er rett og slett ikke nok kapital. Det er det vi prøver å løse nå, sier von Heyden.
Standard solparker og vindparker på land er ryddige investeringsmuligheter for profesjonelle investorer.
– Her vet investorene hva de skal se etter og det er greit å hente kapital.
Men det er mange umodne nisjer innen fornybar som fortsatt bringer stor usikkerhet.
– Typisk ny teknologi som ammoniakk, hydrogen, offshore havvind og batterier. Her er finansieringen flaskehalsen.
– Hvorfor?
– Det er fortsatt en god leveregel for mange investorer å ikke putte penger i noe de ikke skjønner. Investorene trenger mer kompetanse. Dessuten kan det ta lang tid før verdikjedene er på plass og da er selvsagt risikoen høy.
– Mange har kanskje brent seg etter at ESG-boblen sprakk?
– Det er lett å forelske seg i makrohistorien. Fornybar energi er fremtiden og veksten skal være høy. Samtidig er det høy risiko i enkeltselskaper. Mange glemmer kanskje å gjøre regnestykket og får ikke den forventede avkastningen.
Von Heyden innrømmer at det er vanskelig å få grep om investeringsbehovet.
– Det er enorme summer som skal bygges ut. Hele det norske energisystemet er på 30 gigawatt. Det tok 100 år å bygge ut. Så har det vært nevnt at Norge bør og kan bygge ut 100 gigawatt havvind. Det sier litt om størrelsene.
