Å nei, lederlønningene igjen

Våre rosa kollegaer i DN har funnet ut at lederlønningene i statseide og delvis statseide selskaper har økt nesten dobbelt så mye som lønnsveksten generelt (62 prosent mot 35 prosent).

Næringsminister Jan Chr. Vestre (Ap) som i disse dager har vist litt markedskunnskap ved å si at det blir ikke mer penger fra staten til SAS (selskapet får greie seg som det kan), går øyeblikkelig ut og sier at «det er ingen grunn til at lederne skal få mer enn folk flest.»

Så hvis den norske modellen for lønnsdannelse (Frontfagsmodellen) sier at lønnsveksten skal være 3,7 prosent, da skal lederne få det samme.

Slik kan man kanskje leke i sandkassen, men dette er ikke virkeligheten, og slik skal det ikke være. De rosa henter frem LO-leder Peggy Hessen Følsvik som programmessig sier at «det er uakseptabelt at ledere i statlige eide selskaper har skyhøy lønnsvekst sammenlignet med andre arbeidstagere.» Lederne «meler sin egen kake.»

Politikere, fra alle partier, vil alltid si at det må holdes igjen på lederlønningene, og at de vil passe på dette spesielt, men det skjer aldri. Ganske enkelt fordi det er et «marked» for hver enkelt leder, og også i statlige og delvis eide statlige selskaper må man lete etter den beste eller best kvalifiserte for jobben, og man må betale prisen.

Har den ønskede kandidaten en lønn på fem millioner kroner i sin eksisterende stilling, nytter det ikke for styret i selskapet som skal ansette, å tilby to millioner kroner. Alle skjønner det.

Markedet for gode ledere med bunnsolide resultater har drevet lønningene for de beste opp i 15 millioner kroner, når bonuser og pensjoner telles med, og det er det ingenting å si på.

Å tenke seg at disse toppledere skal nøye seg med en lønnsvekst på 3,7 prosent blir bare morsomt. Tanketull.

Også på topplanet vil det være en flyt av kandidater og ledere, og ved jobbskifte (ofte ren fisking) flyr også millionene som skal til for at lederne skifter arbeidsgiver.

Det skjer for journalister og det skjer for ledere. Selvsagt.

Så kan man gjerne pakke det inn, som de fleste gjør, i at lederlønningene i de statseide selskapene skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende.

Hvordan man kan synes det er rart eller uforståelig at lønnsutviklingen for ledere er høyere enn for nordmenn flest, er for oss en gåte.

Lederlønnsutviklingen de siste årene har tydelig vært preget av gode tider med store overskudd i mange bransjer, og da blir det en jakt på de beste. Lønn betyr sjelden alt, men det hjelper.

At statsråd Vestre slo ned på lederutbetalingene i forvaltningsselskapet Argentum, hvor lederne tok all gevinst i et opplegg hvor staten som eier, tok risikoen, var bra. Toppledelsen ble sparket eller lusket ut.

Staten kan ikke leke butikk

Men de statlige og delvis statlige selskapene må betale markedslønn til topplederne uansett hva tariffoppgjøret skulle gi.

Staten kan ikke leke butikk.