For mange år siden var Long & Short i de samme lokalene. Da var det Jamie Olivers «Jamie's Italian» som forsøkte seg, uten at anmelderne var særlig imponert. De konkluderte med at restauranten i beste fall kunne brukes til barnebursdag. Etterkommeren Capri rakk de aldri innom før den gikk konkurs, og i mai i år åpnet Wiigen, en restaurant i NoHo-gruppen som også driver steder som Colonel Mustard, La Fable, Youngs, The Dubliner og Kulturhuset.

Short kommer først og blir anvist plass. Så forsvinner servitøren, kommer tilbake med vann og forsvinner nok en gang, før Short rekker å si at hun gjerne også vil slukke tørsten med noe annet. Det ender med at hun må hente ham.

SVAKT: Kjøkkenet på Wiigen har et betydelig forbedringspotensial. Foto: Thomas Bjørnflaten

Baris er nei, nei og atter nei

Long dukker opp en halvtime senere. Solen steker fra skyfri himmel, og Long klager over at kjolen allerede har klistret seg fast til kroppen.

– Apropos kropp; det er lov å gå med bar overkropp på stranden, men ikke på Stranden. Dette er tross alt Aker Brygges paradegate, sier Short og grøsser. På kort tid har tre herrer i ulik alder og med særdeles ulike kroppsfasonger spradet forbi uten annet enn tatoveringer på overkroppen.

– Mest sannsynlig har de én ting til felles; de kommer fra hjem som ikke eier kniv og gaffel, fortsetter Long.

En annen servitør, denne med en mer offensiv gjestepolitikk, tar tak og sørger for at lunsjgjestene får bestilt mat og mer drikke enn vannet, som på dette tidspunktet har skiftet status fra kaldt til lunkent.

Long spør hva han kan anbefale. Uten betenkningstid svarer servitøren «blåskjell med pommes frites eller fish and chips». Long trosser anbefalingene og bestiller heller klassikeren Club Sandwich. Denne med kylling, bacon, salatblader, tomat og en dressing basert på avocado og lime.

Short velger chévresalat servert med valnøtter, beter og en vinaigrette med pære og eple. I tillegg bestiller de pimientos de padrón og brød med chili-aioli.

– Kanskje de er for få folk på jobb siden det går så tregt? Man hører jo at restaurantene sliter med rekrutteringen etter corona, hvisker Long etter at servitøren har forlatt bordet.

HOLDT IKKE MÅL: Club Sandwich på Wiigen. Foto: Thomas Bjørnflaten

Sandwich til terningkast én

Restauranten fylles gradvis opp med flere gjester. De fleste av dem turister ute på vift. Aker Brygges finanshoder går forbi på utsiden, men ingen av dem velger Wiigen som tilholdssted. Det skulle det raskt vise seg at de gjør klokt i, for nå har spisefølget smakt på maten:

Pimientos de padrón servert med salt, olivenolje og chilimajones smaker godt. Det er faktisk måltidets høydepunkt. Brødet med chili-aioli kommer som en god nummer to, men derfra går det bare rett ned i kjelleren.

– Denne lysebrungule sandwichen servert med litt for lyse pommes frites ser ikke så innbydende ut. Og det er den heller ikke. Har sjelden smakt noe så kjedelig. Kyllingen og avokadomosen er bare en grå gugge, og salaten er slapp, sier Long.

Short starter blid og fornøyd med en valnøtt og litt chévre. Slett ikke verst. Men så legger hun merke til at betene er i altfor store biter, og vinaigretten er altfor søt etter hennes smak.

– Jeg føler at jeg spiser fruktsalat, og det er langt unna det jeg foretrekker til lunsj, sier Short og pirker ut resten av den hvite geitosten, noen salatblader og de få valnøttene hun finner.

– Det er flaut å la det ligge igjen så mye mat på tallerkenen, men dette ble rett og slett for søtt for meg, sier hun og trøstespiser godt ristet brød med aioli.

Også Long har lagt kniv og gaffel i posisjon «ti på halv fire» selv om nesten halvparten av maten ligger igjen:

– Med denne beliggenheten er det trist at de ikke klarer å levere bedre. Kanskje burde jeg valgt fish and chips, men det får jeg nok aldri vite. For det blir neppe mer mat her på en stund.