I gamle dager var ikke ordet «inflasjon» direkte synonymt med prisvekst, men heller økt pengemengde. Prisveksten var et symptom, eller en følgeseffekt av inflasjonen.
I dag kan bør man kunne påstå at pengemengdens rolle i å forklare inflasjonen er på et historisk lavpunkt. Milton Friedmans uttalelse om at «inflasjon er alltid og overalt et monetært fenomen» er som et gufs fra fortiden i sentralbanksjefenes ører. Monetaristene, de få som finnes, er det ingen som hører på lenger.
Norges Bank, som alle andre vestlige sentralbanker, liker å forklare inflasjonen med flaskehalser, energikrise, Putin og et stramt arbeidsmarked.
Men det virker også å være et behov for å finne ut hvorfor inflasjonen overrasket dem så til de grader, noe USAs sentralbanksjef Jerome Powell nylig innrømmet i en høring i Kongressen. Muligens er dette noe også Norges Bank føler på.
Pengemengden er så mangt. I mange år har sentralbankene i USA, eurosonen og Japan kjøpt obligasjoner og dermed økt pengemengden – men nesten utelukkende i form av sentralbankreserver. Dette er penger som befinner seg i et lukket system mellom private banker og sentralbankene. Disse pengene kan ikke lånes ut til husholdninger og bedrifter, og er derfor ikke inflasjonsdrivende. En kan dog argumentere for at økte sentralbankreserver har økt prisene på aktiva, som statsobligasjoner og aksjer, både direkte og indirekte via lavere renter på statsobligasjonene.
Det som har skjedd denne gangen, altså gjennom coronapandemien, er at mengden bankinnskudd også har økt uvanlig mye – penger som faktisk når ut i økonomien. Når denne effekten forklares peker de fleste på «utsatt forbruk», men egentlig handler det om ekspansiv finanspolitikk og stater som trekker på sine konti hos sentralbanken og overfører penger til husholdninger og bedrifter.
Det sier seg egentlig selv. Vi husholdninger og bedrifter kan ikke av oss selv styre pengemengden. Det er det bare private banker, stater og sentralbanker som kan gjøre. Hvis du utsetter sydenreisen dette året og unngår å betale flyselskapet penger, har du kanskje mer penger på konto enn du ville ha hatt, men flyselskapet har da også et innskudd mindre enn de ville hatt.
I Norge har innskuddene til både husholdninger og bedrifter økt uvanlig mye gjennom pandemien. Dette ser man også i balanseregnskapene til bankene våre. Samlet sett har pengemengden i Norge (M3), ifølge SSB, økt med opptil 14,6 prosent år-over-år gjennom pandemien. Gjennomsnittlig pengemengdevekst i de to årene før pandemien inntraff var på 3,8 prosent år-over-år.
Ettersom vår sentralbank ikke har kjøpt obligasjoner, såkalte kvantitative lettelser, består denne veksten i hovedsak av bankinnskudd. En slik vekst i bankinnskudd har man også sett i alle andre land. I for eksempel USA er den samlede pengemengdeveksten enda høyere også grunnet sentralbankens obligasjonskjøp.
Hva denne økningen i bankinnskudd i Norge, og i andre land, har gjort for inflasjonen det seneste året, vites ikke. De faktorene Norges Bank peker på har definitivt drevet opp inflasjonen, men det kan også være at økningen i pengemengden spiller en rolle, rent bortsett fra at sentralbanken selvfølgelig også vurderer finanspolitikken når den vurderer pengepolitikken. En etterpåklok monetarist ville argumentert med at det var sentralbankene som tillot corona-relaterte flaskehalser å slå over i sterk prisvekst ved å ikke holde et øye med på pengemengden.
Dette er uansett verdt å studere. Kanskje Milton Friedman var inne på noe likevel?
