Rentesjokk – er det nødvendig?

I løpet av året har det skjedd et markant skifte i sentralbankenes rentesignaler. Den amerikanske sentralbanken har hevet renten med 2,25 prosentpoeng så langt i år. I eurosonen har ECB hevet renten til 0, etter å ha holdt den på -0,50 prosent siden september 2019. I Sverige trodde Riksbanken i februar at renten ville bli økt først godt ut i 2024, men hevet med til sammen 0,75 prosentpoeng i april og juni. I Storbritannia har renten økt med 1 prosentpoeng i år. Norges Bank har hevet renten med til sammen 0,75 prosentpoeng så langt i år og har varslet videre oppgang.

Bakgrunnen for skiftet i sentralbankenes rentesyn er den markante og overraskende oppgangen i inflasjonen. Allerede for et år siden hadde inflasjonen tatt seg kraftig opp, først og fremst i USA. Da var vurderingen stort sett at oppgangen var forbigående og skyldes dels pandemieffekter som ga et engangshopp i noen priser, dels midlertidige prisløft for noen varer knyttet til flaskehalser i produksjon og distribusjon. Siden den gangen har inflasjonen tiltatt videre og mange land har nå de høyeste inflasjonsratene på nærmere 40 år.

SENIORØKONOM: Kyrre Aamdal i DNB Markets. Foto: Iván Kverme

Trenger mer gass

En viktig driver for inflasjonen er oppgangen i energiprisene. Det grønne skiftet har i liten grad bidratt til å dempe etterspørselen etter olje og gass, men har trolig dempet veksten i produksjon og i investeringer. Eksempelvis har stengning av kjerne- og kullkraftverk i Europa til fordel for sol- og vindkraftverk ført til økt etterspørsel etter gass for å produsere balansekraft.

Verdens energietterspørsel fikk seg en knekk under pandemien i 2020, men steg med 5,8 prosent i 2021, ifølge BP Statistical Review of World Energy June 2022. Likevel har ikke etterspørselen nådd opp til trenden fra før pandemien. Både produksjon og etterspørsel etter olje var i 2021 markert lavere enn trenden fra 2000. Gassetterspørselen hadde imidlertid hentet seg inn.

Oppgangen i energiprisene løfter inflasjonen, men bidrar også til å dempe aktiviteten. Sammenlignet med 2019 har ikke energietterspørselen økt og reflekterer således ikke økt samlet verdiskaping. Prisøkningen representerer derfor en omfordeling av inntekter. Økte energipriser bidrar til å redusere husholdningenes kjøpekraft. Inntektene fra salget av energi tilfaller i stor grad noen få land og vil i liten grad påvirke verdens forbruksetterspørsel. Dermed vil økte energipriser dempe etterspørselen etter forbruksvarer som etter hvert vil bidra til å dempe inflasjonen. Oppgangen i energiprisene nå kan dermed sies å ha en stagflatorisk effekt, ikke helt ulikt effekten av oljekrisen på 1970-tallet.

Bedre marginer?

Med en slik negativ aktivitetseffekt, er det da fornuftig å heve renten? Det kan synes som om sentralbankene ikke syntes det om vi går ett år tilbake. I løpet av denne perioden har det imidlertid blitt klart at det ikke bare er oppgang i energiprisene – og noen andre råvarepriser – som har drevet inflasjonen opp. Prisstigningen nå gjelder et bredt spekter av varer og tjenester. Også priser som normalt endrer seg jevnt har begynt å stige mer.

Prisoppgangen er dels en overvelting av økte kostnader for energi, råvarer, og transport. Under og etter pandemien har etterspørselen etter varer og tjenester økt markert som følge av stimulerende finans- og pengepolitikk i kombinasjon med sparing gjennom pandemien. I en slik situasjon er det lett for bedriftene å velte kostnadsøkninger over i prisene. Utviklingen i bedriftenes inntjening understøtter dette. Trolig har bedriftene også økt sine marginer under påskudd om å justere for økte kostnader.

Høy prisvekst, god inntjening i mange bedrifter og et stramt arbeidsmarked gir også grunnlag for høyere lønnsvekst. Med lav ledighet og høy fart i økonomien øker forhandlingsmakten til fagforeningene. Arbeidsgiverne blir mer ettergivende for ikke å miste arbeidskraft, det er viktig å unngå stans i produksjonen og økte lønnskostnader kan lettere veltes over i prisene. Særlig i USA og Storbritannia har lønnsveksten tatt seg markert opp, dog ikke like mye som prisveksten. Også her hjemme har lønnsveksten steget. Det er dermed lagt et godt grunnlag for utvikling av pris- og lønnsspiraler.

Må motvirke langvarig inflasjon

Dessuten er det viktig å ha med seg at rentene var svært lave under pandemien. Når økonomiene stanger i kapasitetstaket, er det riktig fjerne de pengepolitiske stimulansene. Sentralbankene hadde liten tro på at en økende og etter hvert høy kapasitetsutnyttelse ville gi særlig oppgang i inflasjonen, etter et tiår med kamp for å unngå for lav inflasjon. Derfor valgte de å signalisere at rentene ville bli holdt lave i svært lang tid. Denne strategien har ført til at sentralbankene kom bakpå i rentesettingen og må heve rentene raskt og mye for å komme a jour.

Det er altså snakk om en bred prisoppgang, ikke bare endring i relative priser, og økt fare for at pris- og lønnsspiraler kan gi langvarig høy inflasjon. Sentralbankene er gitt et mandat om å holde en slik prisstigning i sjakk, og virkemiddelet er renten. Tidligere stimulanser må hankes inn. Derfor må renten settes raskt opp, selv om det kan gi en moderat oppgang i arbeidsledigheten.

Vårt økonompanel skriver hver uke om makroøkonomi, markeder og økonomisk politikk: