En sentralbank-«put» er mindre sannsynlig nå

Akershus Eiendom, Analysesjef Kari Due-Andresen Foto: Ivan Kverme

«Greenspan put», «Bernanke put», «Draghi put» – sentralbankene har ved flere anledninger kommet markedene til unnsetning. Med svakere økonomiske utsikter og høy markedsturbulens, kunne man kanskje håpe på en sentralbankredning i løpet av ikke alt for lang tid. Men med høy inflasjon er spillet endret, noe som gir mindre grunn til å håpe på en sentralbank-«put» denne gangen.

Gratis salgsopsjon

Under Alan Greenspan implementerte Fed en pengepolitikk som ved flere anledninger bidro til å bremse nedgang i aksjemarkedet, og som dermed fungerte som en slags forsikring mot tap, eller som en gratis salgsopsjon (put) til markedet. Greenspan var dermed den første som ga navn til fenomenet, men flere sentralbanksjefer har senere frontet politikk som ved å stimulere realøkonomien også har reddet markedene.

Siden sentralbankene fikk inflasjonsmål for omtrent 10 til 20 år siden, har ikke prisveksten vært særlig høy. I de periodene prisveksten har vært høyere enn målet, har det gjerne vært grunnet sterk etterspørsel og press i økonomien. Ved å sette opp renten kunne sentralbankene da fikse både prisveksten og for høy etterspørsel samtidig. Tilsvarende, i perioder med svak utvikling i realøkonomien har prisveksten samtidig vært lav, og sentralbanken har kommet til unnsetning ved å sette ned rentene igjen, noe som også har slått positivt ut i aksjemarkedene.

Må kjøle ned økonomien

Nå står vi imidlertid i en annerledes situasjon. Prisveksten har blitt svært høy, mye som følge av problemer på tilbudssiden i økonomien. Stagflasjon er en reell fare, dvs en situasjon hvor prisveksten er høy samtidig som økonomien stagnerer. Stagflasjon kan oppstå fordi tilbudssiden i økonomien er så anstrengt at den ikke klarer å møte etterspørselen, og/eller fordi inflasjonsforventningene er for høye. I en slik situasjon må sentralbanken sette renten høyere enn den ellers ville gjort for å få ned prisveksten, til tross for at dette bidrar til en ytterligere nedkjøling av økonomien. 

Det så ut til at det først og fremst var problemer knyttet til pandemien som var årsaken til inflasjonen.

Helt inntil starten av inneværende år trodde sentralbankene at den høye konsumprisveksten var forbigående. Det så ut til at det først og fremst var problemer knyttet til pandemien som var årsaken til inflasjonen. Pandemien hadde bidratt til uvanlig høy etterspørsel etter varer, samtidig som problemer i globale verdikjeder begrenset produksjonssiden. Begge disse forholdene antok man langt på vei ville løse seg i løpet av 2022. 

Verre i 2022

Men slik ble det ikke. I 2022 har vi fått nye korona-nedstengninger i Kina og ikke minst en krig i Europa. Dette har bidratt til å forlenge problemene i internasjonale forsyningskjeder samtidig som prisene på råvarer har blitt presset kraftig opp. Mange arbeidere som ble oppsagt eller permittert under pandemien har funnet seg noe annet å gjøre, og arbeidsmarkedet er svært anstrengt både hjemme og ute. Kostnadspresset har dermed tiltatt videre. Konsumprisveksten i Norge og hos flere av våre handelspartnere er nå den høyeste siden 1980-tallet. Inflasjonen har altså ikke vært så høy siden sentralbankene fikk inflasjonsmål å styre etter.

For å få prisveksten ned mot målet er sentralbankene avhengige av flere ting. For det første må presset i økonomien avta, slik at aktører ikke hele tiden må overby hverandre for å få tak i innsatsfaktorer og arbeidskraft. Høyere rente vil bidra til dette ved å kjøle ned etterspørselen. For det andre må folk tro på at prisveksten vil avta framover. For dersom inflasjonsforventningene hos husholdninger og bedrifter er høyere enn inflasjonsmålet, vil bedrifter sette opp prisene tilsvarende sine egne høye forventninger, og lønnsmottakere vil forsøke å by opp sine lønninger for å kompensere for veksten i levekostnadene. På denne måten kan den høye prisveksten bite seg fast. Dette forsøker sentralbankene å motvirke ved å stramme inn pengepolitikken. Ved å gjøre dette sender sentralbankene et varsel til aktørene i økonomien om at dersom prisveksten blir for høy, blir rentene enda høyere.

Inflasjonen tregt ned

Selv om ulike indikatorer peker i retning av at prisveksten snart topper ut, er det en klar fare for at den avtar for tregt og at inflasjonen holder seg vesentlig høyere enn sentralbankenes inflasjonsmål i flere år. Dette vil være uheldig for sentralbankenes omdømme og tilliten til inflasjonsmålet.  

Sentralbankene er helt avhengige av at inflasjonsmålet er troverdig, og de vil trolig beskytte det med nebb og klør.

Fremover er det dermed sannsynlig at styringsrentene både ute og her hjemme vil stige til nivåer over hva som anses som nøytralt og bli der en god stund, til tross for at det bidrar til en svakere økonomisk utvikling. Fed har de siste ukene advart markedsaktørene mot å tro at de likevel ikke vil sette renten så høyt som de har signalisert. Og ifølge Bank of Englands nye prognoser for Storbritannia, må man nå regne med resesjon for å få prisveksten ned. Sentralbankene er helt avhengige av at inflasjonsmålet er troverdig, og de vil trolig beskytte det med nebb og klør.

Høy inflasjon er en kjepp i hjulet for de som håper at pengepolitikken skal redde markedene denne gangen. En «Powell put» eller «Wolden Bache put» er rett og slett mindre sannsynlig nå.