Anders T. Frøvig forklarer strømkrisen i Norge godt. Når enkelte for ett år siden påsto at kraftkablene skulle senke prisene i Norge, blir man oppgitt over kompetansenivået. Nå råder forvirringen rundt varigheten av krisen. Norske politikere, og korpset av rådgivere, lever i den villfarelsen at dette er en midlertidig tilstand. Det er det ikke – kun omfanget. Det kan forklare handlingslammelsen – de tror de kan vente krisen ut.
Energikrisen er i hovedsak resultatet av klimapolitikk med to langsiktige og relaterte utviklinger. Den ene er kronisk underinvestering innen olje- og gassindustrien . Denne underinvesteringen har redusert tilbudet globalt. Den andre er den politiske preferansen for fornybar energi, som har ført til økt etterspørsel etter gass fordi den er den viktigste balansekraften i 26 OECD-land til den fornybare energien. Man har i prosessen dublert kraftsystemet for å sikre forsyningssikkerheten, med store kostnader (globalt cirka 2.700 milliarder dollar). Den tyske riksrevisjonen beskrev Energiewende som en «trussel mot tysk økonomi, industri og befolkning».
I 2021 falt vindressursene med omtrent 15 prosent i Europa , noe som økte gassetterspørselen ytterligere, og Dunkelflauten i februar 2021 drev gasslagrene ned . Prisene steg, men utpå sommeren falt de og Europa sov mens Asia sikret seg gass for vinteren. Asia opplevde også et markant fall i vindressursene, men gjorde tiltak. For ett år siden var alle tegn klare på at kraftprisene i Europa ville stige kraftig. Hva gjorde Norge?
Krisen er i hovedsak selvskapt
Norge åpnet de nye, omdiskuterte kablene til Kontinentet, og utfallet var forutsigbart bortsett fra useriøse analyser som glatt neglisjerer alt man kjenner innen økonomisk teori. Krigen i Ukraina har selvsagt drevet gassprisene opp i nye høyder.
Poenget med dette enkle tilbakeblikket er at vi må ikke lulle oss til å tro at uten Putin ville alt vært bra. Krisen er i hovedsak selvskapt. Europa har ført historiens kanskje dummeste energipolitikk . 10–20 år med feilslått kraftpolitikk gir dessverre resultater, og det vil ta mange år å rette opp situasjonen. Med kablene har vi sikret at Sør-Norge også får dele smertene. Norge må forberede seg på europeiske priser fremover, med stor volatilitet avhengig av fornybarenergiproduksjonen, magasinfyllingsgraden, eksport/import og etterspørselen generelt, eller så må tiltak gjøres med kablene.
Så bør Norge investere i energiformer som fungerer, fordi Norge faktisk ikke har nok elektrisitet i dagens situasjon, og ihvertfall ikke med hensyn til klimamålene. Spørsmålet er hvor mye industri vi sitter igjen med før riktig kraftpolitikk gir resultater.
Jan Emblemsvåg
