Det hørtes ut som frelse både for miljøet og for norsk treindustri da Kebony, eller Wood Polymer Technology som selskapet tidligere het, skulle gi norsk furu de samme egenskapene som tropisk tre. Og attpåtil miljøvennlig.

Norsk og nordisk trevirke skulle erstatte tropisk trevirke; primært teak, men også mahogny, Ipe, Jatoba og annet. Regnskogen skulle reddes, og miljøet skulle skånes fra gamle, miljøskadelige impregneringsstoffer.

Primus motor het Per Arne Sørlien, og det vanket et vell av miljøpriser, mengder med festtaler, og enda mer offentlige penger. Innovasjon Norge meldte seg på.

Hele trevarebransjen holdt pusten. Det lå an til store leveranser av til dels lavkvalitets furu. Maskinleveransen til fabrikken skulle selvsagt også gå til ledende norske aktører. Og investorene skulle tjene masse penger.

New Zealand-import

Resultatet ble helt annerledes. Det meste av Kebonys råmaterialer hentes fra New Zealand før det ble transportert rundt halve jordkloden. Maskinene kom ikke fra Norge, men fra Tyskland og Italia. Båtbransjen, som skulle være et stort marked, konkluderte raskt med at kvaliteten ikke var i nærheten av tropisk tre, og har for lengst vendt tilbake til teak. Og investorene har brent seg «big time» på tapssluket.

FIASKO: Tidligere adm. direktør Christian Jebsen (t.v.) og Markedssjef Jan Terje Nielsen i Kebony skrøt av planene for bruk av Kebony i båtbransjen. Foto: John Fuller

Så hva tenker Kebony-sjef Norman Willemsen om miljøaspektet ved å frakte tømmer fra New Zealand rundt halve jordkloden?

– I Skien bruker vi en betydelig mengde furu fra Sverige, samt noe Radiata fra New Zealand. Begge er FSC-sertifisert. Anslåtte utslipp fra vårt Kebony Clear-produkt er bare fem prosent av utslippene fra tropisk Ipe. Det gjør Kebony til et perfekt bærekraftig alternativ til tropisk tre, sier Willemsen.

Vi spør hva han mener med «noe Radiata».

– Radiata fra New Zealand utgjorde grovt regnet 60 prosent av Kebonys volum i 2021. Svensk furu utgjorde 40 prosent, sier Willemsen.

– Hvorfor må dere i hele tatt hente treverket fra New Zealand?

– Det er drevet av kundenes etterspørsel. Kebony selger to produktlinjer, Character og Clear. Character lages av svensk furu. Clear lages av Radiata fra New Zealand, sier han.

Clear er produktet med den beste kvaliteten, og brukes i stor grad på terrasser. Character har en dårligere kvalitet, og brukes som kledning. Kebonys største leveranse er på Sørenga. Bryggeanlegget fremstår som vanlige norske, impregnerte terrasseplanker. Ikke bedre. Ikke dårligere.

SVENSK: Kebonys vanlige terrassebord koster 109 kroner pr. meter. Vanlige impregnerte terrassebord koster 20. Bildet viser noe kraftigere dimensjoner. Foto: Eivind Yggeseth

Investinor har vært Kebonys rike onkel i mange år etter å ha fått halvmilliarden av Trond Giske for å redde norsk skog- og treindustri. Men hvorfor er terrassebord – transportert fra den andre siden av jordkloden uten lagerføring, slik at det må gå veldig mange små leveranser – mer miljøvennlig enn norsk lagerført trevirke levert i store bulkleveranser?

– For det første benytter fabrikken i Antwerpen råstoff som ikke er å oppdrive i Norden. Det er Radiata-furu som ikke vokser i Norden, og som i tillegg er kvistfri. Dette anses i markedet som furu av høyere kvalitet enn den nordiske. For det andre er det feil at tømmeret fra New Zealand til Antwerpen har et mye større Co2-avtrykk. Tall fra Bergfald Miljørådgivning viser at Co2-utslippet fra New Zealand til Antwerpen er 18 prosent høyere enn fra Sverige til fabrikken i Skien, sier Stig Andersen.

Forlatt på 1960-tallet

Så hva skjedde? Vi skrur klokken tilbake 25 år.

Investorene fikk høre fortellinger om en banebrytende teknologi. Wood Polymer ble utviklet fra University of New Brunswick i Canada i 1997. Fem patenter førte frem til en liten fabrikk i Porsgrunn i 2003.

I realiteten snakker vi om en pilotteknologi fra Canada, utprøvd på 1960-tallet, og deretter lagt brakk som følge av teknisk plunder og ingen inntjening.

Men nordmenn falt for dette. Skogbransjen trengte på den tiden en avtaker av lokalt virke. Kebony brukte noe norsk virke til å begynne med, men etter testperioden har Kebony kun vært en konkurrent til de norske aktørene med sin importerte furu.

Fem patenter førte frem til en liten fabrikk i Porsgrunn i 2003, og i 2006 ble planene om en utvidelse lansert.

Men det kostet penger – 160 millioner – og Wood Polymer Technologies rykket ut med en emisjon gjennom SEB på hele 225 millioner til en prising på 310 millioner før penger, opp fra 220 millioner vinteren før.

De to fabrikkene skulle ha en årskapasitet på 65.000 kubikkmeter treverk, og gi positiv kontantstrøm fra utgangen av 2008. Innen 2010 skulle investeringen være nedbetalt.

POPULÆRT: Sørenga oppsøkes av mange, men like mange ville kanskje oppsøkt bryggene om plankene var norske og ikke svenske? Foto: Eivind Yggeseth

Børsplaner i vasken

Aksjemarkedet hadde endelig reist seg fra dotcom-boblen, og Sørlien lokket investorene med umiddelbar notering på OTC-listen, og deretter Oslo Børs i 2007.

Han lokket også med prognoser om et overskudd på 80 millioner av en omsetning på 580. Det var da investert 170 millioner i selskapet, som hadde Høegh-selskapet Fritas og Viken Skog som de største eierne. Kundene skulle være produsenter av vinduer, gulv, dører og hagemøbler.

Emisjonen endte i fiasko. I stedet for å få inn 225 millioner til prising på 310 millioner, fikk de inn 15 millioner til prising på 110 millioner. WPT måtte allerede samme høst ut for å hente nye penger til prising på 150 millioner. Sørlien gjentok børsplanene for 2007.

Det ble ingen børs. I stedet truet konkurs. Det ble unngått ved at Knut Brundtland gikk inn med 150 millioner kroner sammen med Høegh, Dyvi, Skaugen, MP Pensjon og Halvor Svartdal. Sørlien godtok prisingen på bare 88 millioner. Pengene skulle finansiere fabrikken i Skien.

HEIET PÅ KEBONY: Knut Brundtland har vært investor og styreleder i Kebony. Her fra åpningen av fabrikken i Skien. Foto: Danny Twang

Den gamle Kebony-sjefen skrøt uhemmet av materialet i Aftenposten i 2008. Han hadde da brukt det som kledning, terrasse, innegulv og kjøkkenbenk. Fortsatt skryter han av materialet. Sørlien forsvant ut av selskapet, og ble erstattet av Christian Jebsen i 2008.

Brundtland tente håp

Pengene fra Brundtland & Co fikk imidlertid bein å gå på. Allerede året etter var pengene brukt opp, og det var behov for nye 50 millioner. Så i 2009 kom Environmental Technology Fund og Naxos Capital inn med 100 millioner, og tok 29 prosent etter at gamle aksjonærer konverterte gjeld på 60 millioner til aksjer.

I 2009 åpnet en ny fabrikk på Røra industriområde i Skien til nær 200 millioner kroner. Årskapasiteten var 25.000 kubikkmeter beregnet på det norske markedet. Selskapets treplanker ble brukt blant annet i båter, brygger, møbler og som gulv. Alt fra Kragerø Spa og Sporveien til restaurant Le Canard og Marine Harvest står på kundelisten.

I 2010 besøkte Christian Jebsen Finansavisen med prototyper på kebony til båtdekk. Han lot seg avbilde sammen med markedssjef Jan Terje Nielsen.

Båtbransjen tok imot Kebony med åpne armer. Men skuffelsen var stor. Keboniseringen skapte et dødt materiale. Det fliset seg opp og sprakk. Båtbransjen kastet Kebony på dør. Kvaliteten var ikke i nærheten av tropisk tre, slik Kebony hadde lovet. Bransjen vendte tilbake til teak.

GA OPP: Båtbransjen kastet seg over Kebony for ti år siden. Det tok ikke lang tid før den ga opp og gikk tilbake til teakdekk. Foto: Kebony

Allerede året etter, i 2011, var det igjen krise i selskapet som i årenes løp var tilført 600 millioner kroner i form av offentlige tilskudd og investorkapital.

Omsetningen økte fra 27 til 46 millioner, og økonomidirektør Kristine Holst Jansen lovet null-resultat i 2013. Regnskapet viste 107 millioner i omsetning og 58 millioner i underskudd.

Selskapet prøvde å få til en emisjon på 50 til 100 millioner uten å lykkes. På generalforsamlingen ble det beskrevet en alvorlig økonomisk situasjon med dårlig likviditet og uforsvarlig lav egenkapital. EFT og Høegh stilte med likviditetslån og knallharde vilkår. Kapitalen ble nedskrevet med 99 prosent og kriselån med konverteringsrett skyllet bort andre eiere – dog til store protester fra minoritetsaksjonærer.

Året etter må småaksjonærene tåle en ny telling fra Thomas Høegh og to utenlandske investorer som igangsatte tvangsinnløsning til 0,2 øre pr. aksje.

Trond Giske-penger

Høsten 2013 kom Trond Giske som manna fra himmelen etter at Södra Cell la ned cellulosefabrikken på Tofte. For å redde den norske skogbransjen bladde han opp en sjekk på 500 millioner kroner til Investinor i forbindelse med revidert statsbudsjett.

Investinors mann, Stig Andersen, har fortalt at han begynte arbeidslivet som tømmerhogger, hadde doktorgrad i skogøkonomi, og at han hadde analysert skogsektoren i Nordea i 20 år. Han screenet markedet for 35 ulike case, men slet tungt med å finne noe attraktivt. Valget falt på Kebony. Her så han et stort potensial. I Investinors årsrapport for 2013 avslørte Andersen at jobben med å finne gode investeringsobjekter var utfordrende. «Ikke umulig, bare vanskelig» lød tittelen hans.

Investinor bidro med mesteparten av pengene i en emisjon på 178 millioner. Samtidig kom det inn en belgisk investor, PMV. Pengene gikk til en ny fabrikk i Belgia etter at Kebony hadde klaget over den høye kostnaden med å skipe treverk ut og inn til Skien. Fabrikken skulle ferdigstilles i 2017.

Pengebruken til Kebony var nå kommet opp i 840 millioner kroner siden etableringen.

To år senere hadde Stig Andersen fortsatt ikke funnet flere investeringsobjekter enn Kebony.

Kebonys regnskap for 2015 ble gjort opp med 180 millioner i omsetning fordelt på 23 land i Europa, USA og Asia, og 40 millioner i underskudd. På Finansavisens spørsmål om ikke transportkostnadene var høye, svarte Syvertsen at Kebony selger høyverdiprodukter med stor global interesse.

KASTET PÅ BÅTEN: Kebony fliset seg opp og sprakk. Den storstilte satsingen på båt ble en fiasko. Foto: Kebony

Prins Maximilian

Det må nye runder med blodbad til i Kebony. I 2016 måtte prisingen igjen halveres etter 250 millioner i underskudd de seneste fem årene. Samlet pengebruk utgjorde nå én milliard kroner.

2016 ble gjort opp med 44 millioner i minus. Nye emisjoner måtte til. Kebonys pengesekk fantes nå i statlige Investinor, og plutselig var staten den største aksjonæren i selskapet. Men med ny fabrikk som skulle stå ferdig i Belgia i 2018, gikk plutselig det belgiske statlige investeringsfondet SFPI-FPIM inn som største eier, etter å ha skutt inn 75 millioner. Prisingen ble satt til 295 millioner til tross for utallige emisjoner og gjeldskonverteringer.

Etter et 2017-underskudd på 80 millioner kroner og samlede tap på 800 millioner kroner, gikk Christian Jebsen av som toppsjef samme høst. Inn kom Bruno Van den Branden. Det gikk ikke mye bedre med ham. Regnskapet for 2018 viste underskudd på 118 millioner kroner. Sakte, men sikkert hadde omsetningen da kommet opp i 246 millioner.

I april 2018 gikk imidlertid Van den Branden av. Inn kom Norman Willemsen. Hans første regnskap viste omsetning på 318 millioner. Men underskuddet fortsatte å vokse – nå til 135 millioner.

Investinors innsats var da kommet opp i 178 millioner kroner og en eierandel på 20 prosent.

2020 ble et bitte lite vendepunkt for Kebony. Underskuddet ble redusert til 110 millioner kroner av en omsetning på 402 millioner. Styreleder Bent Grøver varslet likevel at en storemisjon måtte til i selskapet.

Storemisjonen gikk til prins Maximilian av Liechtenstein. Han satset 30 millioner euro på selskapet, samtidig med en gjeldskonvertering på 304 millioner. Ingen i selskapet ville si noe om hvilken prising emisjonen var gjort til. Finansavisen kunne imidlertid avdekke dette da årsrapporten ble lagt frem. Bare 6 millioner kroner var prisingen av tapssluket etter 24 år og mer enn én milliard kroner i investeringer.

NY EIER: Prins Maximilian av Lichtenstein har gått inn med 300 millioner kroner i Kebony etter at andre investorer har brent av mer enn én milliard. Foto: Bloomberg

Gamle aksjonærer ble fullstendig skyllet ut, med mindre de satt med eierandeler i gjelden.

Midt i dette sto Investinor. De unngikk å bli skyllet helt ut, i og med at fondet sammen med Høegh var blant dem som satt med konvertibelt lån, som nå ble til aksjer.

Regnskapet for 2021 viste at omsetningen økte til 528 millioner kroner. Resultatet endte på minus 70 millioner.

Beste kvalitet ble for dyr

Så tilbake til råmaterialet. Hvorfor finnes ikke en flis norsk furu i Kebony?

– Norsk furu er dessverre ikke FSC-sertifisert, hvilket er et krav for oss og de fleste av våre kunder. Vi har undersøkt muligheten for norsk og nordisk furu, men ikke funnet leverandører som kan levere FSC-sertifisert tre i volumer og kvaliteter som holder riktig standard til vårt bruk, sier Kebony-sjef Norman Willemsen.

Påstanden er pussig. For organisasjonen FSC Norge består av medlemmer som Bergene Holm, Borregaard, Elopak, Hellefoss Paper, Hunton Fiber, Moelven Virke og Norske Skog,

– Da Kebony begynte å kjøpe furu fantes det ikke norske FSC-sertifiserte leverandører med kvalitet og kvantitet vi hadde behov for. For fremtiden ønsker vi velkommen alle leverandører som kan oppfylle våre spesifikasjoner, sier Willemsen nå.

Kunder Finansavisen har vært i kontakt med mener påstanden om at Kebony er vedlikeholdsfritt ikke holder vann. På samme måte som båtbransjen klages det over at materialet er tørt og sprøtt, og behøver puss og jevnlig bruk av pensel for ikke å flise seg opp. Gründer Sørlien kan imidlertid ikke få skrytt nok av sine terrasser.

KOSTBART: Kebony koster kundene seks ganger så mye som norske terrassebord. For aksjonærene har det kostet over én milliard. Foto: Eivind Yggeseth

Willemsen svarer dette om kvaliteten i forhold til teak, Ipe og kobberimpregnerte materialer:

– Kebony har mange bruksområder. Foreløpig fokuserer vi mest på kledning og terrasse samt enkelte andre bruksområder. Etterspørselen etter et bærekraftig alternativ til tropisk hardtre både for kledning og terrasse, i tillegg til møbler, har vært sterkt økende, og følgelig er vårt fokus i disse områdene – hvilket gir en positiv effekt på miljøet.

– Hva tenker du om at båtbransjen ga opp å bruke Kebony som alternativ til teak?

– Vi drev produktutvikling mot båtbransjen for mange år siden, og har solgt båtdekk som erstatning for teak og annet tropisk tre, men testing av ulike kvaliteter tilfredsstilte ikke våre krav. Den beste kvaliteten er fortsatt et alternativ til teak, men den er for dyr å produsere og krever store volumer.

– Båtdekk er imidlertid ikke blant våre fokusområder, og heller ikke i vår vekststrategi. Vi satset på dette markedet for noen år siden, og gjorde også tester, men bestemte oss for ikke å gå videre ettersom andre markeder var mer interessante. Vi vil kunne gå inn i båtmarkedet en gang i fremtiden, men det er ikke en del av strategien i dag.