Dollar-milkshake-teorien

Brent Johnson drev et gullfond for investorer, men bestemte seg for å legge det ned da han skjønte at dollaren kom til å slå gull som investering for en god periode fremover. Det er uvanlig, for de fleste som er smittet av gullbasillen blir aldri kurert. 

Johnson ble inspirert av filmen «There will be blood» basert på boken «Oil!» av Upton Sinclair. I filmen forteller eieren av et oljeselskap en konkurrent at han ikke får kjøpe olje av han. Da svarer han: Det spiller ingen rolle fordi han kommer bare til å borre seg inn fra fra eget område og ta opp oljen uten å måtte betale for den. 

Det er selvsagt en lang vei å gå fra oljeboring til det internasjonale pengesystemet, men Johnson mener at dollaren fungerer som et milkshake-sugerør som samler opp hele verdens likviditet.  Johnson kunne ha gjort livet mye enklere for seg selv med å begynne å studere pengesystemet før han ble interessert i gull. 

Verdens pengesystem er bygget rundt den amerikanske dollaren. Dette gjør det nødvendig for USA å ha handelsunderskudd fordi verden trenger dollar. Alle land kan ikke ha eksportoverskudd, selv om det gir stabilitet for egen valuta. Prisen USA betaler for å ha denne rollen er at deres eget finansielle system ligger i potten. Da er det viktig at de pengene som kommer inn i landet ikke ødelegger amerikansk økonomi, som med lavkvalitets-boliglån i 2008. 

I internasjonale forretninger er ofte både eiendeler og lån i amerikanske dollar. Det er bare en måte å komme ut av dollar på, og det er ved nedbetaling av gjeld. Penger skapes ved at en bank utsteder et lån, og de siste 15 årene har penger vært nesten gratis. Når lån er gratis føles gjeld gratis. Nå er den perioden over, og det merker vi både i valutamarkedet og på børsene.

Avslutningskapitlet for dollar-milkshake-teorien er at dollarrentene stiger og løfter dollaren til himmels i et crescendo mot alle andre valutaer. Dette fordi flere land må kjøpe stadig mer dollar for å betjene lånene. Det er en lineær prosess som drar stadig flere land ned til bunnen sammen med land som Argentina og Tyrkia.  

Det viktigste for dollaren er hva som skjer med USAs største konkurrenter.  Det måles med dollarindeksen - DXY. Den har steget med 25 prosent fra 90 til 114 på 16 måneder. Den er sammensatt av seks valutaer og har det samme geografiske fotavtrykket som den har hatt siden verden forlot gullstandarden i 1973.  Indekssammensetningen tilsier at det er begrenset hvor mye mer DXY kan stige, men det vil sannsynligvis ikke føles slik om euroen faller fra 0,96 og bryter 0,83-nivået fra 2001 mot amerikanske dollar.

Den japanske sentralbanken valgte forrige uke å intervenere ved å stoppe fallet i egen valuta. Den er nå på 144, men vil også sannsynligvis bli svakere om USA fortsetter å øke rentene. En stabilisering av japanske yen vil hjelpe Kina å stabilisere egen valuta som nå er 7,16 mot amerikanske dollar. Det britiske pundet er på 1,08 mot dollar etter å ha vært i 1,04 mandag morgen. Japan, Kina og Storbritannia har noen usikre måneder foran seg økonomisk når dollaren styrker seg. 

Nå er det store bevegelser for de store valutaene. Det er et tegn på at det nærmer seg et vendepunkt for denne børssyklusen. Det skal imidlertid bli verre før det blir bedre, fordi dollarrenten kommer til å fortsette opp helt til inflasjonen kommer ned. Det vil skade alle andre valutaer. Til slutt er det noe stort som går overende som har stor påvirkning på den amerikanske økonomien. 

Da er en sikker på at inflasjonen vil stupe, og USA vil nok en gang tilføre verden likviditet som svekker den amerikanske dollaren til fordel av alle andre valutaer i neste børssyklus.