Den engelske pasienten

For en tid tilbake holdt jeg et foredrag om Storbritannias trøstesløse finanser. Pundet måtte jo falle, en ny finanskrise ville før eller siden ramme hardt, og London hadde ingen fremtid som finanssentrum utenfor EU. Tross alt; hvem ville ønske å bo i en slik by?

Da andre verdenskrig bar mot slutten, bestemte USA det meste. De hadde bygd seg opp til å bli verdens største industrinasjon, og – ved sin gjerrighet mot de europeiske allierte – også etablert seg som verdens største kreditor. Spesielt tøffe var vilkårene de ga sin eneste rival i den vestlige verden: Storbritannia. Britenes statsgjeld ved krigens slutt motsvarte hele 240 prosent av BNP.

I årene som fulgte prøvde britene å bygge seg opp igjen, blant annet ved å holde koloniene, men det var nye tider. Det var slutt på å bli rik på plyndring av koloniene. Med amerikansk oppmuntring løsrev India og andre kolonier seg fra sine koloniherrer.

«Butler to the world»

Også finansielt skrantet det for britene. Det ble tindrende klart under Suez-krisen i 1956, da britenes forsøk på å beholde makten over kanalen ved militærhjelp ledet til en finanskrise i London. En krise som amerikanerne nektet å avhjelpe med frisk tilførsel av dollar. Uten nødvendige midler til krig, stakk britiske styrker hjem med halen mellom bena.

Etter fiaskoen i Suez ble London et nav for internasjonal finansiell tjenesteyting. Først og fremst for utenlandske finansinstitusjoner, da landet ikke lenger hadde så mye egen finansiell formue å forvalte. I City of Londons Square Mile (2,6 kvadratkilometer) samlet det seg hundrevis av banker fra alle verdens hjørner. Det var som om britene gikk fra å være herrefolket til å bli tjenestefolk for verdens finansfyrster. London var «Butler to the world». 

Kriminelle fra ett fallert imperium (det sovjetiske) gjemte unna sine midler i et annet. Den britiske hovedstad fikk kjælenavnet Londongrad.

Kapitalister fra hele verden var velkomne. Penger flommet inn fra både legitime og lysskye virksomheter. På 1980-tallet etablerte de britiske øyer og tilhørende britiske skatteparadiser seg som foretrukne gjemmesteder for underslåtte og ulovlige inntekter. På 1990-tallet fikk spesielt London et løft fra russiske oligarker. Kriminelle fra ett fallert imperium (det sovjetiske) gjemte unna sine midler i et annet. Den britiske hovedstaden fikk kjælenavnet Londongrad.

Helt avhengig av utlandets sparing

Underveis har britene holdt relativt lave sparerater. Figuren viser Norges og Storbritannias driftsbalanse mot utlandet de siste 40 år. Over tid avleirer disse saldoene seg som henholdsvis en enorm finansiell utenlandsformue for Norge og en problematisk stor utenlandsgjeld for britene. 

«We depend on the kindness of strangers», sa tidligere sentralbanksjef Mark Carney da han kommenterte den britiske finansielle stabilitet for noen år tilbake. Britene er i dag helt avhengige av utenlandske sparemidler. Både til å bygge en fornuftig mengde infrastruktur, og for å investere i britenes statsgjeld. For hvert år blir avhengigheten av utenlandsk lånevilje større.

I høst skjedde noe guffent på børsene. Storbritannias nye statsbudsjett ble lagt frem fredag 23. september. Mandagen etter kollapset kursen på britiske pund og verdien av lange statsobligasjoner. Noe slikt har ikke skjedd i Bank of Englands 328-årige historie. På to dager mistet de lengste statspapirer nær halvparten av sin markedsverdi.

Jan Ludvig Andreassen. Her med Trygve Hegnar på Investordagene 2021. foto: Eivind Yggeseth

Farlig nær nytt Suez

Den britiske sentralbanken, som i år har strammet til på pengepolitikken, måtte snu på fem-pencen og støttekjøpe lange obligasjoner til en verdi av 700 milliarder kroner. På overflaten er roen gjenopprettet, men vi er nå farlig nær et nytt Suez. En situasjon som denne gang ingen vil – eller kan – rette opp i. Beløpene som trengs er blitt så altfor store.

Så kanskje er årets krise et vannskille for britiske finanser, hvor investorer flykter fra det som en gang var verdens sikreste valuta, til – ja, til hva?

Problemet med å bli for negativ til britisk økonomi og dets statsfinanser er at verden har et slags spareoverskudd. For mye langsiktige sparemidler er på desperat på jakt etter en blanding av en trygg havn, avkastning og helst et gjemmested fra hjemlandets skattemyndigheter. Fortsatt er London og tilhørende skatteparadiser svært attraktive gjemmesteder for slike investorer. Et sted rikinger fra hele verden ønsker å flytte til.

De flinke kommer

Det er her Storbritannia fortsatt holder et trumfkort. Det forblir det forjettede land i en tid hvor de fleste vestlige land har store demografiske utfordringer.

De ville bli noe! Noe mer enn å leve et latmannsliv her hjemme, sugende på oljefondets pupp

Hvem vil flytte til et slikt sted, spurte jeg de norske studentene på slutten av min forelesning, mens jeg ristet på hodet av den britiske elendighet. Husker jeg rett, rakte om lag halvparten av salen opp hånden. Dette var unge, modige nordmenn som ville ut og se verden. De ville bli noe! Noe mer enn å leve et latmannsliv her hjemme, sugende på oljefondets pupp.

Og det er kanskje denne gjengen som er den viktigste grunnen til å ikke bli for negativ på Londons vegne. Så lenge verdens flinkeste studenter, de som vil opp og frem, ønsker å flytte til de britiske øyer, er enhver finanskrise bare et forbigående fenomen. Penger har verden nok av. Flinke folk er det derimot manko på. Der hvor disse ønsker å bo, vil det gå bra.  

Jan L. Andreassen, 

sjeføkonom i Eika Gruppen