– Fremover vil vi trolig stå overfor en tydeligere avveiing mellom hensynet til inflasjonen og hensynet til sysselsettingen, sier sentralbanksjef Ida Wolden Bache.

Under sentralbanksjefens årlige tale for CME ved BI torsdag viste Bache til at produksjonsgapet trolig vil falle allerede neste år, mens inflasjonen forblir over inflasjonsmålet i hele prognoseperioden.

– At inflasjonen blir liggende over målet i prognosen, gjenspeiler at vi også legger vekt på sysselsettingen i våre avveininger. Dersom vi bare hadde vært opptatt av å få inflasjonen raskt til målet, hadde vi satt renten høyere, sier Bache.

Hvor hardt pengepolitikken må strammes til for å få inflasjonen ned, avhenger av hvordan økte priser og kostnader påvirker konsumet og investeringene.

Rammer hånd-til-munn-husholdningene

– I praksis har mange husholdninger små finansielle buffere og begrensede muligheter til å låne. En nedgang i kjøpekraften som følge av høyere rente, men også økte priser, gjør at disse husholdningene må redusere konsumet. I tillegg kan økte kostnader redusere bedriftenes lønnsomhet og dermed investeringene, sier Bache.

– Kostnadssjokket rammer «hånd til munn»-husholdningene relativt hardt, og samlet etterspørsel faller. For å stabilisere økonomien, trengs det nå en mindre renteøkning enn hvis kostnadssjokket kun hadde påvirket prisveksten, sier Bache med henvisning til modellberegninger av slike sjokk.

Så lenge inflasjonsforventningene er godt forankret, vil aktørene tro at perioden med høy inflasjon er kortvarig, og endre tilpasningen lite. I en slik situasjon kan sentralbanken legge størst vekt på å få inflasjonen raskt ned.

Høyere inflasjonsforventninger

Nå er imidlertid inflasjonsforventningene på vei opp. Det betyr trolig at det må hardere tiltak til for å få inflasjonen ned, og at kostnadene i form av tapt aktivitet og sysselsettingen blir større, advarer sentralbanksjefen.

Bache understreker at hun ikke ser noen umiddelbar fare for lønns- og prisspiraler i Norge slik partene i arbeidslivet fastsetter lønnsveksten.

– Det kan gjøre at behovet for å stramme inn i pengepolitikken når økonomien utsettes for et kostnadssjokk, er mindre enn det ellers ville vært.

All inflasjon teller

I foredraget tok Bache opp argumentet om at Norges Bank i praksis burde se bort fra den importerte delen av inflasjonen og dermed ikke forsøke å dempe total inflasjon ved økte renter.

– En stor del av dagens høye prisvekst har sitt opphav i forhold som ligger utenfor Norges Banks kontroll. Det er lite vi kan gjøre for å senke energi- og råvarepriser, eller løse opp i flaskehalser i internasjonale markeder. Men gjennom å dempe aktivitetsnivået i økonomien, kan vi bidra til å motvirke at en prisøkning på enkeltvarer smitter over i andre priser og lønninger, sier Bache, som også viser til at rentesettingen påvirker kronekursen, og dermed omfanget av den importerte inflasjonen.

Selv om det på lang sikt er sterk sammenheng mellom inflasjonen og aktivitetsnivået, medgir sentralbanksjefen at det kan være konflikt på kort sikt. Det er her utfordringene i pengepolitikken ligger.

Høy, ikke full sysselsetting

– Jo større vekt sentralbanken legger på høy og stabil sysselsetting, dess lengre tid vil den normalt bruke på å bringe inflasjonen til målet etter et avvik, sier hun.

I praksis sikter Norges Banks komite for pengepolitikk og finansiell stabilitet mot det høyeste sysselsettingsnivået som er forenlig med prisstabilitet over tid. Dette nivået svinger blant annet med konjunkturer, og avhenger av strukturelle forhold.

– Skulle vi i rentesettingen forsøkt å holde sysselsettingen varig over dette nivået, ville vi risikert at prisveksten tiltok raskt. Da kunne det blitt behov for å sette renten enda høyere senere, noe som igjen kunne økt risikoen for et tilbakeslag i økonomien.