«Man tager hva man haver» het det før i tiden når man lagde noe av eksisterende råvarer eller deler. Og slik var det da Pininfarina ønsket å lage en helt spesiell bil til Paris-utstillingen i 1966.
Unik løsning
Da kom Ferrari opp med intet mindre enn et ekstra racingchassis fra Ferrari 365 P – protoyperacerne fa 1965-sesongen. Utviklingen på racerbanene gikk videre med stadig utvikling fra sesong til sesong, så nå var det ikke lenger til noen nytte i den avdelingen. Men som et utgangspunkt for en showbil kunne det være mer enn dugelig.
Siden det var et rent racingchassis var førerplassen i midten, og det beholdt Pininfarina. Plasseringen ga ikke bare plass til én, men to (slanke) passasjerer. Gjerne kvinner vil vi tro. Passasjersetene var trukket en smule tilbake i forhold til førersetet for å få plass.
Råtass
I tillegg til selve designen og setekonfigurasjonen var selvsagt de tekniske dataene imponerende. Dette var den første midtmotoriserte Ferrari for gatebruk. Enzo Ferrari hadde ikke noe ønske om å endre fra frontmotor på gatebilene, men Pininfarina ville gjerne overbevise ham om at det var fremtiden.
Den midtmonterte 4,4-liters V12-eren inneholdt ikke mindre enn 380 hestekrefter, og med en totalvekt på rundt 1.200 kilogram stoppet nok ikke nåla før du var farlig nær 300 km/t. Bare noen titalls km/t lavere enn sportsvognracerne som kjempet på Sebring og Le Mans.
Ikke vet vi om den første eieren, den amerikanske Ferrari-importøren og North American Racing Team-eieren Luigi Chinetti i New York, noen gang prøvde toppfarten. Chinetti var nemlig ikke hvilken som helst i den ennå ikke 20 år gamle Ferrari-historien: Han var den første føreren som vant 24-timersløpet på Le Mans i Ferrari i 1949 (etter å ha kjørt i over 23 av timene i løpet).
Men det vi vet er at han måtte vente i mange måneder på å få bilen, for den skulle først vises på Earls Court Motor Show i London, så i Brussel, Genève og Firenze før den ble sendt til USA.
For mye av det gode
Her ble den sendt til vestkysten for enda et par show i California. I mellomtiden hadde Chinetti solgt den videre til Marvyn Carton, leder for den meget diskrete investeringsbanken Allen & Company. Carton forlangte at den skulle utstyres med aircondition, et aldri så lite signal på at verdens råeste gatebil kanskje ikke var i hans gate.
Han leverte inn en Ferrari 500 Superfast i innbytte, men fant raskt ut at en bil med 380 hestekrefter og racingspesifikasjoner på gass, clutch, brems og styring kanskje ikke passet så bra på Manhattan. Den ble rakst byttet inn igjen hos Chinetti, denne gang mot en mer moderat Ferrari 365 2+2.
Inn på arenaen kom nederlenderen Jan De Vroom, Chinetti-kunde og NART-sponsor, uten at man egentlig kunne helt skjønne hvor pengene kom fra. Et mulig spor lå i at han ofte var på byen sammen med Margaret Rockefeller. Han overtok bilen og tok den blant annet på ferietur til Frankrike, kombinert med service på fabrikken, før den returnerte USA.
Arvestykke
Da også De Vroom ville levere den tilbake, forsøkte ikke Chinetti å selge den videre. Den ble i stedet tatt vare på i forretningen og ble en del av familiens egen Ferrari-samling, fortsatt i bra originalstand.
Etter hvert arvet Lugi Jr. bilen, og i løpet av 48 års eierskap viste familien den unike bilen på mange utstillinger og arrangementer på begge sider av Atlanteren.
Første gang vi så bilen var på Simeone Foundation Automotive Museum i Philadelphia for snart ti år siden, hvor Chinetti Jr. hadde den utstilt før den skulle auksjoneres av Gooding & Company på Pebble Beach i 2014.
Med et estimat godt på nordsiden av ti millioner dollar forble den usolgt og plassert tilbake på museet igjen, slik at interesserte kunne se den der, Den var fortsatt til salgs.
Fantastisk originalbil
Det var den helt frem til desember 2017, da den ble kjøpt av den meksikanske bilentusiasten Roberto Quiroz. Etter mer enn 50 år hadde den kun blitt kjørt 8.106 kilometer og var i en herlig originalstand, så den ble vist urestaurert i en spesiell NART-utstilling på Amelia Island Concours d’Elegance i forbindelse med racingteamets 60-årsjubileum våren 2018.
Samme høst gikk den inn i Paul Russell & Companys restaureringsverksted i Essex, Massachusetts for en varsom preservering hvor vekten ble lagt på å bevare alt som kunne bevares originalt.
– Den utrolige originalstanden gjorde det raskt klart for oss at vi skulle prioritere konservering foran restaurering. Der det var mulig stabiliserte og konserverte vi fremfor å bytte ut. Tradisjonelle restaureringsteknikker ble bare benyttet der komponentene ikke kunne repareres og for å returnere den til den konfigurasjonen den hadde før noen modifiseringer her i USA, sier Paul Russell om jobben.
Djevelen i detaljene
Russell er en av verdens fremste restaureringseksperter, og etter å ha restaurert en rekke meget spesielle Ferrari racingbiler og gatebiler, er han helt klar på at man må finne det viktigste tidspunktet i bilens historie som utgangspunkt for restaureringen. Så også for denne bilen.
– Vi valgte konfigurasjonen den hadde på Los Angeles Motor Show i 1967 som referansepunktet. Det var det tidspunktet chassisnummer 8971 ble ferdigstilt, fra en ikkefunksjonell showbil til en gatelegal sportsbil til salgs hos Luigi Chinetti.
Som grunnlag for jobben hadde de en rekke bilder fra de ulike utstillingene som ble studert i detalj for å se hvilke små og større endringer som ble gjort underveis mens bilen var et utstillingsobjekt.
En vinner
Det ferdige resultatet debuterte på Pebble Beach Concours d’Elegance i august 2021, hvor den ble kåret til den beste Pininfarina Ferrari og var blant de fire nominerte til «Best of Show».
Den vant ikke da, men da verdens fremste Ferrari-samlere møttes på Cavallino Classic i Florida i januar i år var dette bilen dommerne satte størst pris på.
Fra Florida gikk turen til Europa med Concorso d’Eleganza Villa d’Este som første stopp. Der ble den kåret til beste Ferrari i anledning merkets 75-årsjubileum og fikk «Auto & Designs» spesialpris som den mest spennende design blant de 60 deltagende bilene.
