Et enstemmig svar fra Høyesterett på dette var nei. Samtidig presiserer de at saken er atypisk. Det kan med andre ord ikke legges til grunn at staten med dette har fått den øverste domstols støtte for en generell adgang til å overprøve næringsdrivendes vurdering av hva som er verdt å satse på som virksomhet. Tross dommens negative utfall for Olsen, bør derfor ikke Norges Gründerforening og SMB Norge, som begge var partshjelpere i saken, bekymre seg for sine medlemmers fremtid.
Olsen har totalt investert over en milliard kroner på utbyggingen, hvor alt er finansiert av egen lomme. Høyesterett tok stilling til kostnadsnivået i 2019, som var tidspunktet for skatteetatens vedtak, og hvor budsjetterte kostnader var 725 millioner. Den skatte- og avgiftsmessige regningen ble en inntektsøkning på 43 millioner og tilbakføring av merverdiavgift på nærmere 104 millioner.
Det legges i dommen vekt på at utbyggingen var realiserbar som følge av Olsens formue, og at det derfor verken på kort eller lang sikt var nødvendig å ta stilling til prosjektets overskuddsevne. Ifølge Høyesterett betyr det «at den inngående prøvingen som legges til grunn for saken her, vil ha lite å si for de skatte- og avgiftsmessige rammevilkårene til alminnelig forretningsaktivitet, det være seg i bransjer som sliter i motgangstider eller gründeraktivitet i en krevende oppstartsfase.».
Rom for dristige forretningsideer
Høyesterett adresserer i dommen avveiningen mellom skattemyndighetenes kontrollhensyn mot hensynet til å ikke gripe inn i den næringsdrivendes valgfrihet. Det presiseres at det vil være rom for å prøve ut nyskapende aktivitet og dristige forretningsideer, som mange kan mene at det er små muligheter til å lykkes med. Kjernen i Høyesteretts vurdering synes å være om virksomheten er egnet til å leve av eller ikke. I dommen uttales det at det gis et vidt spillerom når aktiviteten har objektive kjennetegn på at den er innrettet for å skaffe fortjeneste, typisk der det er snakk om aktivitet til livsopphold.
Jo klarere driften objektivt sett er innrettet for å gå med overskudd, jo mer skal det ifølge Høyesterett til før skattemyndighetene kan overprøve skattyterens vurdering. Det slås samtidig fast at når forholdet mellom investeringer og inntektsutsikter spriker stort, vil skatteetaten ha et saklig behov for i større grad å overprøve aktivitetenes overskuddsevne. Prinsippet om at skattemyndighetene som utgangspunkt skal være varsomme med å sensurere skattyters forretningsskjønn, gjelder ifølge dommen ikke spørsmålet om det foreligger næringsvirksomhet. Høysterett legger tvert imot til grunn at relevant rettspraksis tilsier at skattemyndighetene i slike saker kan gå langt i å overprøve forretningsskjønnet.
Rasjonelt grunnlag for drift
Når det gjelder innholdet i kravet om overskuddsevne uttaler Høyesterett at det er alle økonomiske forhold som i alminnelighet inngår i en vurdering av om det reelt sett er rasjonelt økonomisk grunnlag for drift, som skal med i vurderingen.
Her befester Høyesterett tre avgjørende faktorer: kapitalavkastningskrav, avskrivninger og tidsbegrensning.
Høyesterett kommer til at et egenkapitalavkastningskrav har støtte i lovens ordlyd, rettspraksis og forvaltningspraksis, og konkluderer med at det minst må settes til fire prosent både for hotellvirksomheten og museumsdriften. Videre legger Høyesterett som lagmannsretten og skatteetaten til grunn en avskrivningssats på to prosent.
Med hensyn til tidsperioden kommer Høyesterett til at fem til åtte år treffer godt for hotelldrift i sin alminnelighet. Det åpnes samtidig for at perioden kan være lenger, og at det for Ramme gård kan tale for en tidsperiode på inntil ti år. Olsens egne prognoser, som viste at driften tidligst kunne gå med overskudd i 2046, gjorde det imidlertid åpenbart at kravet ikke var oppfylt.
Fremtidig verdistigning ikke relevant
Verdt å merke seg er ellers er at Høyesterett ikke hensyntar en mulig verdistigning på eiendommen som en faktor i overskuddsberegningen, dette begrunnet med at salg av eiendom ikke er en del av driftsopplegget.
Saken er av Høysterett betegnet som atypisk. Om man likevel skulle utledet en sentral rettssetning fra dommen, velger vi oss at skattemyndighetens prøvingsadgang forutsettes benyttet i de tilfeller der forholdet mellom investeringer og inntektsutsikter spriker stort, og det typisk ikke er snakk om aktiviteter til livsopphold.
