– Bare jeg får en kaffe er jeg fornøyd, sier Hauge.

Bellona-ansatte fra fjern og nær er på vei, en hel gjeng fra Brüssel har meldt sin ankomst. Det er så mange nye mennesker at Hauge helt har mistet oversikten. Nå skal de på båttur for å bli kjent med hverandre.

– Jeg satt oppe til tre i natt og lagde 135 foiler om Bellona, hvis du vil lese.

Det startet med Natur og Ungdom der Hauge meldte seg inn i en alder av tolv. Tre år senere flyttet han hjemmefra og tok seg jobb som vaktmester på ungdomshjemmet i Sandefjord for å tjene til livets opphold.

– Det gikk ikke så bra å bo hjemme. Min mor hadde katolsk bakgrunn, det var litt spesielt. Jeg hadde en fin barndom altså, men når du blir tenåring og vil ut i verden med egne ideer, er det greit å gjøre det på egenhånd, forteller Hauge.

– Jeg ser også i ettertid at jeg kunne ha mine utfordringer, så det var nok greit at jeg gjorde som jeg gjorde.

Frykt for kupp

Hauge sluttet på skolen 1983, startet med Titania-saken og flyttet til Oslo, der han fant husvær i okkuperte boliger.

– I 1985 aksjonerte vi mot Hydro på Herøya. Det var en tid da vi gikk fra naturvern til miljøvern. Tidligere hadde det handlet mest om vassdrag.

I 1986 smalt det i Tsjernobyl og Hauge opplevde en forvirring i rådene fra ekspertene. Hvordan påvirket strålingen oss? Hvor viktig var det å holde seg inne?

– Jeg så et tydelig behov for en faktabasert organisasjon.

Bellona ble etablert samme år. Som en stiftelse, ikke en medlemsorganisasjon, i frykt for å bli kuppet av ytterliggående krefter.

– Det var et jævla AKPML den gangen, som støttet væpnet revolusjon. Og som i dag er partiet Rødt.

Hauge og medstifter Rune Haaland ville skape noe som andre enn «radisser og alternative mennesker» brydde seg om.

– Det er en enorm forskjell å bare peke på et problem, og faktisk begynne å jobbe med å finne løsninger på det. Vi blir nok fortsatt oppfattet som en aktivist-organisasjon, og det er helt greit.

Tesla-forelskelse 

Båten vi sitter i er en batteridrevet Brim Explorer, som tilbyr intet mindre enn «stillegående, bærekraftige og innovative opplevelser». Bellona har vært med fra starten av gründerprosjektet.

– Det er gøy å være ombord og vite at vi har vært med på å levere batteriet, og vi fant motoren for dem. Den første båten ble bygget med en kapasitet på 140 kilowatt i 2015. Denne har 1.000, men motoren er like stor.

Hauge har forelsket seg i batterier. På slutten av 1980-tallet kjørte Hauge rundt i en ombygd Fiat, som den første elbilen i Norge. A-ha ble med å fronte saken, og Hauge passerte bomringen uten å betale fordi han mente det skulle være gratis. At han senere ble forelsket i Tesla er ingen hemmelighet, der han blant annet kjørte rundt som den første i Norge i en Tesla S, og jobbet for at Norge skulle bli det første landet i Europa der elbilgantens superladere ble satt opp.

– Vi har kjempet frem reguleringer og fordeler for elbiler, og nå er Tesla den mest solgte bilen i Norge. Det viser at det finnes løsninger.

For noen år siden engasjerte Hauge seg i det lille selskapet Graphene Batteries, opprettet batteriselskapet BEBA gjennom Bellona Holding, og fikk deretter Bjørn Rune Gjelsten med på å investere. Det var forløperen til Morrow som skal bygge en gigantfabrikk i Arendal.

– Det var ikke så mange som trodde på prosjektet, men jeg opplever at store selskaper er interessert i kommersielt samarbeid med det vi gjør i Bellona Holding, sier Hauge.

Skal lære seg finans

Klimakampen, mener Hauge, handler om å investere 4.000 milliarder dollar årlig i grønn teknologi og det grønne skiftet. Det handler om å finne nok investeringsobjekter uten å treffe blindveiene.

– Gjennom arbeidet vi gjør får vi tilgang på ekstremt mye informasjon, og vi har god kompetanse på energisystemer og løsninger. Den informasjonen og kompetansen vil vi gjøre tilgjengelig for finansnæringen, sier Hauge.

– For noen år siden bestemte jeg meg for å lære meg batteri. Nå skal vi lære oss finans.

Han har gått fra å være den som lenker seg fast for å stoppe industriprosjekter, til å være den investorer lytter til for å finne ut hvilke selskaper det er lurt å satse på.

– Ja. Vi har hatt rett på ganske mye, det har bare tatt litt lenger tid enn vi ønsket.

Teknologioptimisme og systemtenking er nøkkelord for miljøstiftelsen som nå teller rundt 60 ansatte, fordelt på ingeniører, statsvitere, økonomer, biologer, jurister og journalister på kontorer i Oslo, Brussel, Berlin og Vilnius. Sistnevnte ble opprettet da Bellona forlot Russland på grunn av krigen.

– Det er mange som kan mer om enkelte ting enn oss, men vi er ganske gode på å vite hvem som kan hva. Vi er en institusjon i samfunnet som i stor grad er uavhengig de etablerte systemene, både faglig og politisk. Nå ønsker jeg meg et Bellona som tjener nok penger til også å bli økonomisk uavhengig, sier Hauge.

Nå får de støtte fra store internasjonale klimastiftelser og fra samarbeidsprogram med næringslivet. I tillegg har Bellona felles eierskap med andre aktører i ulike prosjekter som Ocean Forest og Sahara Forest Project.

– Vi har noen eierposter som er blitt verdt litt på papiret, spesielt Morrow, forteller Hauge.

– Så når jeg for eksempel sier det er bedre å bruke strøm til batterier, i stedet for bruke det til å lage hydrogen, er jeg selvfølgelig inhabil. Men så lenge vi er åpne og ærlige om det, får det bare være. Og som alltid driter jeg i hva folk mener.

Karbonfangst

Han er blitt slått ned, i sin egen bakgård, og måtte ligge flere dager på intensiven. Det handlet ikke om klimakamp, men om et møte med en kampsport-trent sykkeltyv.

– Det er mange år siden, men luktesansen er ikke kommet tilbake, sier Hauge.

Han har fått seks barn med tre forskjellige kvinner. Den sivile statusen er gift, og julemiddagen blir fortært hos broren Joakim Hauge, som er teamleder for bioøkonomi i Bellona.

– Vi er veldig gode venner, og jeg har stor respekt for fagkunnskapen hans.

– Er dere like?

– Han er mye mer ordentlig og ryddig enn meg.

Et år i klimakamp er snart forbi, og i 2023 er vi enda nærmere året Norge skal ha redusert utslippene med 55 prosent – 2030.

– Kan Norge klare det?

– Ja, det er fullt mulig. Men den eneste måten er flytende gasskraftverk med karbonfangst- og lagring (CCS).

Han bruker Melkøya i Finnmark som eksempel, der Equinor for få dager siden besluttet å rive gasskraftverket og gjøre fabrikken for flytende naturgass helelektrisk. Det medfører en ny kraftlinje gjennom et reinbeitedistrikt.

– Det bør heller utredes både landbasert og flytende gassanlegg med CCS. At det ikke er gjort allerede er en skandale.

Totale investeringer i elektrifiseringsprosjektetet er anslått til 13,2 milliarder kroner. Strømforbruket er beregnet til å være høyere enn det hele Finnmark bruker i dag.

– Og dermed vil det hindre nye grønne industrietableringer i fylket, mener Hauge.

Selvmotsigelser

Reinbeitedistriktet ved Repparfjord kjemper også mot hyttebygging, vindkraft og gruvedrift. Det siste handler om utvinning av kobber, der avfallet skal dumpes i sjøen. Miljøbevegelsen er i harnisk, men Hauge er for, og Naturvernforbundet mener Bellona har «brutt med sin stolte historie». For Hauge handler det derimot om at mer elektrisk energi medfører et dramatisk behov for mineraler.

– Skal det produseres 30 tWh fra havvind, trengs det kobber tilsvarende hele levetidsproduksjonen til gruven i Repparfjord. Kan du da være for vindkraftverk offshore og mot gruvedrift? spør Hauge retorisk.

– Kanskje vi skal drite i kraftkabel, vindkraft og hytter, hvis det gjør at vi kan snakke med samene om gruvedriften?

– Er klimakampen full av selvmotsigelser?

– Jeg vil ikke kalle det selvmotsigelser, men vi står overfor mange vanskelige dilemmaer, svarer Hauge.

– Det handler heller ikke om å vinne diskusjoner, men om å utvikle løsninger vi ikke har.

– Er det for lite pragmatisme i miljøbevegelsen?

– Pluralitet er fint, og det finnes ikke én løsning. Jeg er heller ikke opptatt av at vi skal ha ett miljøparti, men at alle partier skal komme med forslag til løsninger.

Han mener det er et større problem at det noen ganger skapes et feilaktig narrativ, som man blir løpende etter og må bruke mye tid for å rydde opp i.

– Det gjelder etter min mening CCS. Verdens energiproduksjon er nå 140.000 tWh årlig, og den fornybare kraften står for 20.000. Hvordan skal vi da klare å kutte 50 prosent av utslippene uten CCS? Jeg får ikke det regnestykket til å gå opp. Det er enkelt og greit ikke mulig.

Men karbonfangst-og lagring vil forlenge fossilalderen, vil noen si.

– Jeg gir da faen i det så lenge utslippene blir borte. Deler av miljøbevegelsen må passe på å ikke bli for opptatt av symboler. Når gamle fiender blir nye venner er det lett å få en identitetskrise.

Stigmatiserende debatter

Klimadebatten er full av skyttergraver, fornektelser og overdrivelser. FNs generalsekretær Antonio Guterres mener verden er på full fart mot et klimahelvete.

– For de som opplever flommen i Pakistan er det et klimahelvete. Men ikke for oss som er her nå. Den som sitter og er redd for at vi ikke skal få nok mat i Norge er rimelig, ja…. Det er ikke vanskelig å finne stigmatiserende debatter hvis vi leter etter dem.

Hauge skjønner frustrasjonen og forbannelsen til ungdommen, men han har ingen forståelse for dem som snakker om vold.

– Er det et tegn på at Bellona og andre miljøorganisasjoner ikke har kommet langt nok?

– Det er åpenbart, for klimakrisen er der fortsatt. Men selv om utfordringene blir verre, kan ikke virkemidlene bli mer dramatiske, som vi ser fra Extension Rebellion og Stopp Oljeletinga, svarer Hauge.

– Jeg tror det handler om et ærlig og oppriktig engasjement, men det kommer fort krefter inn i denne typen bevegelser som mener at rettsstaten og demokratiet ikke virker.

– Er det et tegn på en desperasjon?

– Jeg har fortsatt ikke forståelse for, eller kan akseptere, skadeverk eller det å utsette andre enn aksjonistene for unødig fare. I krig eller diktatur kan vi godt diskutere det, men vi lever i et faens demokrati. Det er ikke noe vi har, men noe vi må jobbe for hver dag. Der er prinsippene mine svart/hvitt.

Hvis du snakker til ungdommen om issmelting og krig på grunn av klimaendringer, vil de finne frem mobilen og gjøre noe annet, mener Hauge. For de er oppdaterte og kjenner allerede til konsekvensene. Du må heller snakke med dem om historier som Tesla og Sahara Forest Project, som Bellona mener kan forandre alt av matproduksjon i verden, hvis det bygges stort nok.

– Da får du respons fra ungdommen, hvis de kan være med på disse løsningene, i stedet for å demonstrere så mye som mulig fordi alt er så jævlig.

Rundt Hauge er flere Bellona-ansatte i ferd med å samle seg. Det nærmer seg båttur, og det nærmer seg en julehøytid der håp og tro står sentralt.

– Er du religiøs?

– Nei. Hvis jeg kommer meg til perleporten tror jeg St. Peter vil si at «du drar ned til helvete og fikser svovelutslippene der. Hvis du kan lage batterier av det samtidig, så er det fint», haha. Er ikke det et fint julebudskap?