En gjennomsnittlig Rema 1000-butikk, Coop-butikk eller Kiwi-butikk har, grovt regnet, 5.000 forskjellige varer, mens noen Meny-butikker visstnok har 8.000 varer.

Regjeringen har bestemt seg for å overvåke og analysere marginene i dagligvarekjedene i forbindelse med at det er varslet prisøkninger i dagligvarehandelen fra den 1. februar i år.

Dette er selvfølgelig et tullete arbeid. Myndighetene kan ikke ha en form for marginkontroll med mange tusen varer i butikkene. Kommer kontrollen samtidig med at kjedene har priskutt (Kiwi: «Vi gir oss aldri på pris») vil tallene vise at mange varegrupper har lave marginer, og at varene kanskje selges med tap.

Partiet Rødt ber «dagligvarebaronene» om å gå med underskudd, og for å oppnå dette ber partiet om at de varslede prisøkningene avlyses, mens næringsminister Jan Chr. Vestre heller vil ha bedrifter som betaler skatt.

«Det er ingen naturlov at dagligvarebaronene er de eneste som skal skjermes i en stor krise. Spesielt ikke når man tenker på at familiene bak har blitt flere titall milliarder kroner rikere gjennom pandemien,» sier Rødt-politiker Marie Sneve Martinussen til E24.

Vi har bare en driftsmargin på 3,8 prosent sier Rema 1000, og viser til at gjennomsnittet for alle næringer, ifølge SSB, ligger på 10,6 prosent. NorgesGruppen sier den har redusert lønnsomhet på grunn av økte kostnader til transport, strøm og annet.

Dette forhindrer ikke at Nationen, på lederplass, skriver at «mens matmilliardærene øker sine prismarginer, argumenterer Høyre for at bøndenes marginer er for høye. Heldigvis har forbrukere og bønder nå en rødgrønn regjering.»

Marginmargarinvisvas.

Hvorfor øker engrosprisen på ost inn til butikk med bare 6,7 prosent, mens prisen for forbrukerne økte med hele 10,6, spør Nationen, og hvorfor selger Tine og Q Melk melk og yoghurt 6,9 prosent dyrere inn til butikkene, mens prisene for forbrukerne økte med 9,1 prosent?

Marginmargarinvisvas.

Landbruksminister Sandra Borch sier at «vi krever egentlig av kjedene at de ikke utnytter den situasjonen som er nå til å øke prisene,» og Nationen påstår at norske bønder har økte prisene på sine produkter «mindre enn utenlandske bønder, og mindre enn andre vareprodusenter i Norge».

Men Nationen vet jo (de skriver det nemlig selv i samme leder) at regjeringen pumpet penger (10 milliarder kroner) inn til bøndene over statsbudsjettet, og dermed ble behovet for en prisøkning på matvarene mindre.

Landbruksoppgjøret går jo om hvor mye staten (skattebetalerne) skal bidra med, og hvor mye bøndene skal ta inn via målprisene i markedet. Det er altså tøvete å skryte av at prisene ikke ble satt så mye opp. Forbrukerne får regningen over skatteseddelen.

Høyre viste faktisk litt mot ved å si at en milliard kroner burde tas fra overførselen til bøndene og heller brukes til å senke matvareprisene.

Men hvilke marginer skal man forske på?

Hele denne marginkontrollen er noe tull. Marginene går opp på doruller og ned på epler.