– Vi har virkelig bommet på klesdrakten. Her er det åpenbart følgende kleskodeks som gjelder en torsdag formiddag: piggsko, treningsdress, pannebånd, lue og sportshansker, sier Short.

Makkeren svarer ikke, og titter ut vinduet uten å se så mye. Tåken ligger som et vatteppe under det som en gang var Grefsenkollen sportsstue, 377 meter over havet. I 1926 ble stua bygget som serveringssted av Ringnes Bryggeri, og dørene åpnet året etter. Tre år senere ble restauranten gitt i gave til Oslo kommune på én betingelse: Det skulle bare serveres produkter fra Ringnes Bryggeri. Siden 1960-tallet har Grefsenkollen vært på private hender. Stedet eies nå av Det virkelig Gode liv, som i praksis betyr familien Kloster.

Spennende pizzavarianter

Short er ikke i tvil om hva hun skal spise. Det går gjetord om pizzaen på Grefsenkollen. Spørsmålet er snarere hvilken variant hun skal velge, for det er spenstige toppingvalg som elgsalami, reinsdyr og tyttebær, gravlaks og blomkål. Hun bestemmer seg likevel for en variant med hvit saus og fire ulike oster.

Long er som vanlig i tvil. Det eneste hun er sikker på, er at hun ikke skal ha pizza. Etter å ha vraket både salat, viltgryte og fiskesuppe, faller valget på Dyrlegens nattmat.

– Jeg har bodd mange år i Danmark, så lun hjemmelaget leverpostei på grovt brød med sopp, stekt spekeskinke og syltede grønnsaker gir gode minner.

Det kommer stadig flere O2-snappere inn i restauranten uten at de lager noe nevneverdig leven. Det er fyr i peisen og de laftede, grove tømmerveggene, i sin helhet hugget med øks, vil få ethvert besøk fra utlandet i ekstase.

– I hvert fall nå, for tåken har lettet og det er mulig å se nesten hele Oslo og Oslofjorden, sier Long begeistret.

Uenighet om leverpostei

– Men hvorfor har de et utstoppet bøffelhode og en ditto moskus som pynt. Dette er vel neppe deres naturlige habitat? legger hun til idet maten blir servert.

Pizzaen har den tynneste, lekreste bunnen og toppingen med de fire ostene smelter på tungen. Short er rett og slett begeistret. Både på grunn av denne pizzaen, men også fordi stadig flere Oslo-restauranter våger mye mer enn før på pizzafronten.

– Så egentlig lurer jeg på hvordan Peppes kan overleve i denne byen.

Long er litt mer reservert når det gjelder sin lunsjrett.

– Det er rett og slett for mye leverpostei, sier hun og kikker ned på den beige haugen.

– Men hvor spennende kan en brødskive med leverpostei egentlig bli? spør Short, og Long tenner umiddelbart:

– Der tar du feil. Lun leverpostei på dansk vis er kjempegodt, men jeg foretrekker leverposteien som en tykk skive med øvrige ingredienser på toppen, ikke som en høy og sammenrørt masse. Og jeg sliter med å identifisere den stekte spekeskinken oppi alt dette.

På vei ned fra Grefsenkollen, som den tyske okkupasjonsmakten overtok under krigen og benyttet som radio- og peilestasjon, utspiller det seg nærmest en ordkrig i bilen. Short er strålende fornøyd med både sted og meny. Hun vil egentlig ikke gi seg på femmeren, men Long er av en ganske annen oppfatning:

– Maten min var en klar treer, men jeg kan møte deg på at stedet egner seg utmerket til en viktig forretningslunsj. Jeg strekker meg ikke lenger enn til en firer. Maks.

Et kompromiss er sjelden en god løsning, men denne gangen fant de dessverre ingen andre alternativer.