Espen Henriksen, Institutt for finans, BI. Foto: CF-WESENBERG

«Skatteutvalget» la frem sin utredning om nytt skattesystem rett før jul (NOU 2022:20). Et av forslagene til utvalget er å innføre en statlig boligskatt som skal komme i tillegg til eventuell kommunal eiendomsskatt. Konkret foreslår utvalget at skatten etterhvert bør være 22 prosent av den faktiske alternative leieverdien av boligen.

Skatten er potensielt betydelig. Om den faktiske netto leieverdien av en bolig er omtrent fire prosent av markedsverdien, betyr dette at utvalget mener at en husholdning som bor i en bolig med markedsverdi på 10 millioner kroner, skal betale 10 millioner x 4 prosent x 22 prosent, altså 88.000 kroner i året for å bo i boligen sin. Den samme skatteregelen vil gjelde for fritidsboliger.

Uartikulerte, abstrakte forutsetninger

Selv om utvalget korrekt påpeker at alle forslagene til utvalget bør sees i sammenheng, må samtidig analysen av hvert forslag være godt faglig forankret. Argumentene for boligskatten bygger dels på uartikulerte, abstrakte forutsetninger som ikke har empirisk belegg. Og analysen bygger tilsynelatende på statiske modeller og neglisjerer de sannsynlige dynamiske konsekvensene av forslaget.

Eksempler på ladede ord som i beste fall er basert på abstrakte forutsetninger er slik som når den nåværende skatteleggingen av boliger beskrives som en «kraftig subsidiering av boligeiere», og det påstås at «i et nøytralt system forutsettes det at boligkapital inntektsskattelegges som annen kapitalinntekt». Det er mulig disse formuleringene hadde vært faglig riktige om vi hadde vurdert et optimalt skattesystem i en tenkt abstrakt ur-situasjon hvor det hverken fantes boliger eller andre kapitalobjekter, ingen hadde ennå tatt noen beslutninger, og Norge var en lukket økonomi.

Husholdningene har tilpasset seg

I den virkelige verden etterlater imidlertid slike ladete ord et upresist inntrykk. Prisene som husholdningene har vært villige til å betale for boliger og størrelsen på boligene som har blitt bygget, er resultater av skattesystemet og at folk har antatt at det er stabilt og forutsigbart. Med de boligprisene som da har klarert markedene, er ikke de som har kjøpt bolig blitt subsidiert eller fått særfordeler. Om vi legger økonomiske modeller til grunn, er det snarere grunn til å tro at prisene reflekterer at hver husholdning har forsøkt å tilpasse seg slik at den siste kronen gir den samme velferden i alle anvendelser, slik som avveiingene mellom bolig-, vare- og tjenestekonsum.

Porteføljeperspektivet er komplementært: De fleste norske husholdninger har en større andel av formuen i bolig, og en mindre andel i verdipapir som aksjer, enn de ville hatt i en abstrakt, friksjonsløs finansverden, men det er antakelig rimelig gitt rammebetingelsene som har eksistert.

Hva med dynamikken?

Selv om alle de norske husholdningene som eier egen bolig ikke er blitt «subsidiert», kunne det være at det eksisterende skattesystemet medfører at investeringer i boliger går på bekostning av investeringer i næringsvirksomhet. Utvalget skriver imidlertid andre steder at «kapitaltilgangen er generelt god i Norge». Utvalgsmedlemmer har i andre sammenhenger presentert argumenter for formuesskatt. Disse argumentene har hvilt på at kapitaltilgangen i Norge er uavhengig av kompetente kapitalmiljøer i Norge, fordi de har antatt at internasjonale kapitalmarkeder er nær perfekte og friksjonsløse. 

Men som kjent gjør ikke to gale én rett.

Utvalget ser heller ikke ut til å analysere den økonomiske dynamikken. De skriver for eksempel at «Fast eiendom er et effektivt skatteobjekt. Skattegrunnlaget er lite mobilt og uelastisk, slik at husholdninger generelt i mindre grad endrer atferd som følge av skattleggingen».

Konfiskerer 22 prosent

En annen måte å skrive det på, er at utvalget foreslår å plutselig innføre en skatt for beslutninger som husholdninger allerede har tatt. Om et ungt par bygget et hus i fjor, kan de ikke reversere den beslutningen selv om de nå plutselig skulle få en mye større skatteregning for å bo i eget hus. Lånet er tatt opp, huset står der og håndverkere er betalt. Bortsett fra å protestere kan de vanskelig gjøre annet enn betale. 

Konkret tilsvarer utvalgets forslag en éngangs konfiskasjon av 22 prosent av husholdningenes brutto boligformue.

Forslaget innebærer det samme som en stor konfiskasjon av verdier fra husholdninger med brutto boligformue som har tatt et valg i den tro at skatteregimet var stabilt og forutsigbart. Konkret tilsvarer utvalgets forslag en éngangs konfiskasjon av 22 prosent av husholdningenes brutto boligformue. Utvalget har med andre ord rett i at husholdningene samlet sett knapt kan endre atferd, men mekanismen er en ganske annen enn de gir inntrykk av.

Vi vet samtidig at de dynamiske kostnadene av plutselig formueskonfiskasjon kan være store. Når folk har erfart at skattesystemet ikke er stabilt og forutsigbart og at store, plutselige konfiskasjoner av formuesverdier kan forekomme, vil de naturlig nok i fremtiden ta andre valg.

Er dette «forsiktig»?

Det kan selvfølgelig innvendes at økningen i arbeidsgiveravgift for inntekter over 750.000 kroner som ble slengt på for å balansere statsbudsjettet, er en tilsvarende arbitrær konfiskasjon av mange arbeidstakeres humankapital. Men som kjent gjør ikke to gale én rett.

Utvalget omtaler sitt eget forslag som «en forsiktig beskatning av boligkapitalen». Om en éngangs konfiskasjon av 22 prosent av husholdningenes brutto boligformue er «forsiktig», så er jeg usikker på om jeg ønsker å vite hva et mer aggressivt forslag ville vært.