Det er Torstein Hagens suksessoppskrift. Følger du den kan du vente deg to utfall: Brukket rygg og konkurs eller global suksess. Hagen har prøvd begge deler.

– Jeg tror ikke på konglomerater, sier Hagen.

Siden slutten av 90-tallet har han bygget opp Viking River Cruises, senere Viking Cruises og Viking Expedition Cruises. I dag kontrollerer han en flåte på vel 100 skip medregnet nybygg. Selskapene hans har en ledende posisjon i nisjen for luksuscruise.

Hovedmarkedet er USA. Hagen har i mange år bodd i Luzern i Sveits.

Nordmannen som fyller 80 år i dag er i full drift som toppleder for et voksende cruiserederi. Og han er stolt av det han har skapt.

– Vi har bygget en betydelig merkevare i USA. Det er det ikke så mange andre nordmenn som har gjort.

At han i dag fortsatt kan lese regnskapene uten briller har en enkel forklaring:

– Whisky. Drikk mye whisky, så får du godt syn.

Mor og far

Denne uken feirer han 80 år på Hotel Continental i Oslo, med en hærskare av gjester fra næringsliv, akademia og vennekrets.

Selv er han mest forundret over at han er blitt 80.

– Jeg har levd et hardt liv på flere måter. Jeg har sikkert ikke tatt så godt vare på meg selv som jeg burde. Jeg har jo aldri vært slank.

Hagen forteller at han har to tips til et langt og produktivt liv:

– Det første er å skaffe seg gode gener, humrer han.

– Min mor manglet bare noen uker på å bli 100 år. Hun vokste opp på en gård og begynte å jobbe i fjøset da hun var fire år. Hun sa «ingen mennesker har noen gang jobbet seg ihjel!» Du kan aldri jobbe for mye. Det tror jeg hun hadde rett i. Om stor arbeidsmengde gjør noe med deg, så må det være at det holder deg gående.

Faren var også virksom fra morgen til kveld, men fikk ikke et like langt liv.

– Far røkte 60 sigaretter hver dag. Hobby uten filter. Var han tom for sigaretter, plukket han opp en sneip fra askebegeret, rullet den i dopapir og røkte siste rest. Han ble bare 54 år gammel.

– Jeg er kanskje en mellomting mellom de to.

– Og det andre tipset til et langt liv?

– Et godt forhold til farmasøytisk industri, sier Hagen og holder opp en pose med medisiner. Han tar elleve av dem hver dag.

Spørsmål om livet

Jubilanten er i humør til å reflektere over veien fra små kår i Nittedal til milliardformue i Luzern.

Det sies at han er raus mot alle, bortsett fra seg selv. Han spiser fiskekaker og lager sin egen tomatsuppe. Han vasker sine egne klær. Han er også beryktet for bagasjen.

Hagen kan troppe opp i toppmøter med viktige dokumenter i en utslitt plastpose.

– Hva er det som driver deg; du er 80, og mange på din alder har vært pensjonister i mange år allerede?

– Jeg liker å vinne, liker å gjøre en forskjell. Jeg liker å utfordre status quo. Alle de tingene som er uglesett i Norge. Og så har jeg nok alltid vært et undrende menneske.

– Hadde du noen drøm da du var liten om å skape noe så stort?

– Nei. Men jeg vil gjerne forsøke å være best.

– Har du noen gang hatt lyst til å gi opp?

– Er du spenna gæren. Gi opp. Skal man drive business er en av nøklene til suksessen, uansett hva man driver med, at man fokuserer.

– Foretar du risikoanalyser eller følger du magefølelsen din?

– Jeg tror du må ha en magefølelse av hva du skal gjøre, og så bekrefter du det med din analyse. Jeg tror aldri du kan analysere deg frem til en mulighet.

– Det å pensjonere seg skjedde selvsagt ikke?

– Vel, det må jo skje før eller senere?

– Har du noe ugjort, eller noe du ville gjort annerledes?

– Nei ikke så mye, jeg er ikke bakovervendt. Jeg velger å se fremover.

– Hva frykter du mest?

– Jeg har ikke så mye frykt, jeg.

– Hva er det viktigste når du ansetter folk?

– To ting: Matematikkarakteren fra gymnaset og førsteinntrykket.

– Følger du det kinesiske ordtaket «eier du mer enn syv ting, eier tingene deg»?

– Jeg er minimalist. Man eier ikke ting. Ting eier deg.

– Hva vil du at ditt ettermæle skal være?

– Hvis jeg har klart å gjøre en forskjell hadde det vært fint.

– Er du hevngjerrig?

– Nei. Det går jo bare utover et menneske – en selv.

– Har du noen gang tvilt på deg selv?

– Da jeg var yngre.

– Hvordan tar du kritikk?

– Dårlig. Jeg gjør alt jeg kan for å unngå det.

– Faren din døde da du var ung?

– Ja, det gjorde meg selvstendig. Jeg fikk ansvaret for mor og søster tidlig.

– Ble livet slik du hadde forestilt deg?

– Livet blir til mens man lever. Jeg hadde ingen forestillinger.

– Du har en rekke malerier privat og på skipene dine av både Jacob Weidemann og Kåre Tveter. Hva gir kunst deg?

– Weidemann har fantastiske fargekombinasjoner og ro i bildene, og bildene til Tveter kan jo ikke være roligere. Lite bråk.

– Er du noen ganger ensom?

– Ja.

– Hva er din største sorg?

– Av og til tenker jeg at det hadde vært hyggelig å kunne ta en telefon til moren min. Hun hadde aldri noe annet i tankene enn om jeg hadde det bra. Foreldre, og mødre spesielt, er opptatt av sine barns vel.

Stengte dører

I klasserommet i Nittedal satte unge Torstein seg på bakerste rad.

– Da var det ingen som kunne se meg i ryggen. Jeg liker fremdeles å ha oversikt.

Han finner frem to minner fra barndommen. Regneboken fra første klasse. Tallene er så rette at det ser ut som de er skrevet med laser. Så skriveboken fra første klasse. Skjønnskrift uten sidestykke.

Nøyaktigheten gjorde at han i en alder av bare 14 år fikk jobb som bokholder hos en lokal bedrift. Her skrev han årsregnskapet på en manuell skrivemaskin med seks blåpapir.

– Da lærer du betydningen av å være nøyaktig og unngå feilslag, for det er en grusom jobb om man må rette feilene på alle gjennomslagene.

Han husker fortsatt lyden av bremsene på bussen fra Schøyens Bilcentraler, der den rullet nedover Trondheimsveien. Buss rute 61 fra Nittedal til Oslo sentrum.

På bakerste rad satt unge Torstein og spilte bridge med venner. Han var på vei ut i verden. Første stopp var Oslo katedralskole. På Katta fant han likesinnede, unge mennesker fra ordinære hjem som ville utrette noe ekstraordinært.

Utenfor vinduene på bussen så han det samme. Vanlige folk med matpakke under armen. En av dem var litt høyere enn alle andre. Torstein tittet ut av bussen. Det var Einar Gerhardsen.

Norges Handelshøyskole trodde ikke på at han hadde vært bokholder siden tidlig i tenårene, og nektet han adgang. Stengte dører vekket noe i Torstein. Han ble enda sterkere.

Startet med regnestav

Savnet går til mor. Sammenligningene går til far.

Faren ble sjef på det lokale sagbruket, men nektet å være den som hadde høyest lønn.

– Far mente ingen skulle tjene mer enn høvelmesteren.

– Etter krigen hjalp far folk med å skaffe seg husbanklån. Det var strenge regler for hvordan husene skulle bygges. Blant annet skulle de ikke være for store. Altså, de kunne gjerne være for små, med de kunne ikke være for store. Det er noe typisk norsk over dette.

Men faren visste råd.

– De som fikk min far som kontrollør var heldige. Han hadde et metermål som var litt lengre enn normalt. De fikk Hagen-målet. Han var for øvrig statsautorisert revisor, og såvidt jeg vet den eneste i Norge uten artium.

Det var bra for samfunnet at politikk var noe folk hadde som en æresbevisning.

– I dag synes jeg politikk er blitt en karrierevei. Det er en jobb med frynsegoder, pensjon og kanskje til og med pendlerbolig. Det betyr også at det ikke lenger er et kall. Det synes jeg er trist.

Da faren gikk bort, fikk Torstein forsørgeransvar for både moren og søsteren.

– Jeg forsøkte å støtte dem så godt jeg kunne.

– Selv er du utdannet fysiker?

– Da jeg ikke kom inn på NHH ble det fysikk på NTH i Trondheim.

På NTH tok han i 1966 sin hovedoppgave på det vi i dag kaller kunstig intelligens og maskinlæring. Han programmerte en computer som lærte seg å spille bondesjakk.

– Maskinen spilte først mot meg, og så mot seg selv. Det var ganske avansert i 1966.

– Min erfaring er nok at enhver som har fysikk og matematikk i seg har evnen til å tenke litt klarere enn dem som har konsentrert seg om andre fag. Jeg kan regne!

Når vi nevner NTNU avbryter han raskt, og presiserer at han gikk da for svingende på NTH.

– Jeg oppfattet det i sin tid som noe bortimot et eliteuniversitet. Nå er det på 202. plass i verden, i henhold til en oversikt. Norge skal på død og liv inkludere alt og ha med alle. Da får du aldri ut det beste, det som skaper virkelig fremgang. Det er en tragedie hvordan det norske utdanningssystemet har utviklet seg. Her tror jeg utdannelsesinstitusjonene har noe å lære av idretten.

Middelmådighet møtte han ikke på Harvard.

– Jeg er blitt spurt hva jeg lærte på Harvard Business School. Det har jeg reflektert mye over, og kommet til at det var spesielt én ting: Ingenting er umulig. Det kan ta tid og det kan koste mye, men umulig er det ikke.

Han filosoferer over den enorme utviklingen verden har gjennomgått siden 60-årene:

– Selv på Harvard brukte vi regnestav, vi hadde ikke kalkulator. Da lærer man seg å være skikkelig disiplinert. Da jeg begynte i McKinsey fikk konsulentene og partnerne en kalkulator på deling. Den første computeren jeg hadde var en IBM 1620 med 16k minne. Mobiltelefonen min har 1 million ganger så stor hukommelse. Hele kommunikasjonssiden er vesentlig forbedret og forenklet. I tillegg er flere hundre millioner mennesker løftet opp fra bunnløs fattigdom i land som Kina og India. Vi burde ikke klage sånn som utviklingen har vært.

– Er det slitsomt å være perfeksjonist?

– Nei, jeg vil heller si tvert imot. Det må være jævlig slitsomt å ikke være perfeksjonist.

– Det er viktig for deg å komme frem til konsensus i beslutninger. Hvorfor?

– Det er tre ting; det ene er at man i prosessen da får en bedre vurdering av alternativene og løsningene. Det andre er at man slipper å ha krig etterpå. Og til sist; har man alle på laget blir gjennomføringen mye sterkere. Toyota har fjorten ledelsesprinsipper, og dette er ett av dem.

Slagene

Manuell skrivemaskin med seks blåpapir ble byttet ut med makt og penger. Hagen var involvert i flere av de store slagene i norsk næringsliv, kamper som i dag er begravet i historiebøkene.

– Jeg hadde lest en artikkel i Kapital der Trygve Hegnar skrev at Bergenske var skakkjørt, men at det lå muligheter der. Jeg gjemte på den artikkelen, og da sjefsjobben i rederiet ble ledig fant jeg den frem igjen.

Hagen søkte og fikk jobben som toppsjef i Det Bergenske Dampskibsselskab, et selskap med røtter tilbake til 1851. Nå kunne han endelig bevise at perfeksjonisme og optimale beslutninger kunne gjøre underverker. Og Hagen greide å snu Bergens stolthet. Underskudd ble til overskudd.

Men ting skjedde i norsk næringsliv på 1980-tallet. Sulten var vekket. I 1984 kom Sandefjordselskapet Kosmos og ville kjøpe opp Bergenske. Kosmos fikk gjennomslag hos eierne.

Samtidig skjedde det noe annet. Under Bergenske lå Royal Viking Line. Hagen var tidlig på 80-tallet overbevist om fremtidsutsiktene innen cruise, men det var ikke styrene i Bergenske eller det andre morselskapet Nordenfjeldske. Da disse ønsket å selge, fant Hagen et amerikansk ventureselskap som inngikk en avtale om et slikt oppkjøp. Men dette ble stoppet av de to styrene.

– Jeg satt i Drøbak og hørte i en nyhetssending på TV at cruiserederiet var solgt, og at jeg hadde fått sparken. Mannen som sto bak dette har i mange år stått på listen over folk jeg ikke ønsket i min begravelse. Men han har kommet meg i forkjøpet.

Etter Bergenske ble Hagen jobbsøker. Han søkte på stillingen som finansrådmann i Oslo kommune.

– Daværende ordfører Albert Nordengen sa han var redd for at kommunen skulle bli drevet etter forretningsmessige prinsipper, så det endte med at sjefen for Oslo Sporveier fikk jobben i stedet.

Også til stillingen som sjef for Borregaard fikk han avslag. Da måtte han innse at han var arbeidsledig, og flyttet til London.

Der etablerte han blant annet investeringsselskapet Hagen & Co. Han ansatte en ung og lovende sivilingeniør fra Sandefjord; Tor Olav Trøim.

Med Trøim som våpendrager kjøpte Hagen seg opp i DNO i 1988. Innen 1992 eide han 54 prosent av selskapet. Ambisjonene var store.

– Vi bemannet opp en skikkelig leteavdeling, hentet mer risikokapital og søkte om lisenser i 13. runde på norsk sokkel. Jeg synes vi gjorde alt rett, men for første gang i historien fant Olje- og energidepartementet ut at DNO ikke skulle få tildelt letelisens. Det var ikke noen formelle argumenter imot oss, men jeg fikk forståelsen av at et selskap med en privatperson som hovedeier ikke skulle få tillatelse til å kunne drive oljeutvinning i Norge, sier Hagen, som endte opp å selge seg ut av DNO med betydelig tap.

I mellomtiden hadde Hagens holdingselskap Marine Investments sammen med DNO forsøkt å overta det nederlandske shipping-konglomeratet Nedlloyd.

– Vi var tidlig ute med å se at konglomerater ikke hadde noe på børs å gjøre. Vi mente Nedlloyd var fem ganger mer verdt hvis det ble rendyrket til et containerrederi.

– Vi hadde en visjon om å fusjonere Nedlloyd med Sealand (et annet stort containerrederi, red. anm.). Det vi sto for var det rette. Vi kjøpte for mye aksjer og hadde for mye gjeld, men vi hadde rett.

Raidet mot den nederlandske giganten gikk ikke bra. Det endte på verst tenkelig måte. Torstein Hagen tapte formuen. Tapet skal ha vært på 320 millioner kroner, ifølge et regnestykke som Bergens Tidende offentliggjorde i 1993.

På midten av 1990-tallet var Hagen blakk.

– Jeg var 54 år og sto på bar bakke.

– Du har tapt flere runder, men har alltid reist deg?

– Har du vært i krigen mange nok ganger og har fått både sår, riper og bulker, regner du med at du skal klare å lande greit. Jeg er vel i grunn nokså fryktløs.

På utrolig vis greide han å tjene rundt 5 millioner dollar i det russiske aksjemarkedet etter fiaskoen med Nedlloyd. Det ble starten på dagens cruiserederi.

Hydrogen på tanken

Om du vil at Torstein Hagen skal fyre seg opp er det bare å spe på med litt ammoniakk, metanol eller LNG. Og begynne å snakke om klimamål.

Han raser mot IMO 2020, de nye reglene som skal begrense svovelutslipp fra skipsfarten.

– Hvor mye tror dere all verdens skipsfart bidro med som sin andel av global oppvarming i 2019?

– Mange svarer 2,7 prosent. Men dette tallet handler om skipsfartens totale CO2-utslipp. Folk er forvirret, selv forskerne misforstår. Skipsfarten bidrar ikke til global oppvarming, den bidrar til global cooling – global nedkjøling!

– Dette kan du vel egentlig ikke hevde?

– Jeg vil mye heller være vitenskapelig korrekt enn politisk korrekt, sier fysikeren fra Nittedal og forklarer videre: 

– Dette er bekreftet i det internasjonale klimapanelets (IPPC) AR6-rapport av fra 2021. Det som skjer er at svovelen i tungoljen lager en hinne som beskytter mot sollys. Så får vi nye IMO-regler som gjør at man ikke lenger kan ha svovelutslipp fra tungoljen. Plutselig kommer skipsfarten til å bidra til global oppvarming.

Hagen mener klimakampen har viklet seg inn i misforståelser uten vitenskapelig belegg.

– Faktum er at vi har tatt svovel bort fra luften, og dette har bidratt til global oppvarming. Bortsett fra uenigheten om virkemidler og målsetting er hele Viking-flåten utstyrt med det nyeste av teknologi for å møte alle klima- og miljøkrav.

Akkurat nå står en samlet skipsnæring i stampesjø. Skal de velge LNG, metanol, ammoniakk eller hydrogen som drivstoff?

Viking Cruises-gründeren har klokkertro på hydrogen som morgendagens drivstoff for skipsfartsnæringen, og vil også sikre seg muligheten til å benytte dette på sine nybygg. Hagen vil ikke blande ammoniakk med cruisepassasjerer. Viking har blant andre engasjert SINTEF i Trondheim for å studere alternativene.

Å være politisk korrekt har aldri falt naturlig for Hagen.

– Et år reiste jeg til World Economic Forum. Det er noe av det dummeste jeg har vært med på. Der var hele verdenseliten pluss meg. Alt handlet om å se og bli sett. Jeg var der i januar 2020. Da hadde såvidt Covid begynt å spre seg i Kina. Men ikke én eneste person ville snakke om det nye viruset.

Hei Sveits

Verdensborgeren fra Nittedal har funnet seg godt til rette i Luzern i Sveits. Likevel vil Hagen ha seg frabedt å bli beskyldt for å være skatteflyktning.

– Viking-virksomheten er skapt i utlandet. Selv har jeg bodd i utlandet fra 1966 til nå, i 57 år. I fem av de årene var jeg i Bergen, men pendlet til California i tre av dem.

Sveits er et sentralt sted med tanke på elvecruise-virksomhetene han først bygget opp i Viking.

– Jeg er veldig opptatt av at Rhinen begynner her. Fra basen i Basel har vi 4.000 ansatte i elvecruisebåtene våre og i den landbaserte virksomheten.

Men hjembyen er på kort tid omgjort til noe som fra Oslo kan se ut som en norsk koloni.

Det hagler ikke med lovord om norske politikere fra hjemmekontoret i Sveits.

– Det er spenna gærent det man nå driver med. Det er janteloven satt i system.

– Norge kunne vært henimot et nullskatteland. Vi burde kunne redusere skattene for alle. De med laveste inntekter får det ikke noe bedre selv om de rike får det dårligere.

– Karavanene med norske flagg har kjørt forbi vinduet her. Og jeg må si at jeg godt kan forstå dem som flytter fra Norge. Det virker jo nesten som om politikerne er glade for at disse menneskene tar med seg verdiene sine og fremtidige investeringer i norske arbeidsplasser og forsvinner fra Norge. Hvis man ønsker å redusere forskjellene burde man begynne nederst, hjelpe dem som står på bunnen – ikke fryse ut dem som skaper verdier.

– Du har sagt til VG at du ikke er fremmed for å flytte tilbake til Norge etter å ha tilbragt mesteparten av livet i utlandet?

– Man skal aldri si aldri. Vi har vel alle en viss trang til å trekke den siste pusten der hvor vi kjenner luften. Og hvem vet, kan hende har man ikke noen formue å være bekymret for den skattemessige behandlingen av når den tiden kommer.

Oppgjørets time

For noen år siden møtte Torstein Hagen sin kone gjennom 50 år i High Court i London. En skilsmisse var på trappene, og verdiene skulle fordeles etter britisk lov.

– Det var i praksis mer et arveoppgjør enn en skilsmisse, kommenterer Hagen tørt.

Hva Hagen legger i den kommentaren blir tydeligere når vi sjekker ligningslistene for Frogn kommune. Her bor hans eks-kone Ellen-Karine Hagen og sønnen Torstein Andreas Hagen. De to hadde til sammen en skattelignet formue på 1,25 milliarder kroner ved skatteoppgjøret for 2021.

Hagen skal etter det Finansavisen forstår ha måttet selge 5 prosent av aksjene for å finansiere skilsmisseoppgjøret.

Selv vil ikke Hagen snakke om størrelsen på det økonomiske oppgjøret som han og hans tidligere kone til slutt ble enige om.

– Det fortrenger jeg, sier han.

Fire verdier som teller

Datteren Karine Hagen arbeider i selskapet, og er den som skal overta det overordnede ansvaret den dagen Hagen takker for seg.

– Hun står for de samme verdiene som jeg, og er den som best forstår det varemerket vi har bygget opp, sier han.

Verdiene vil han gjerne snakke om.

– Det er fire verdier som teller for meg: Man bør være snill, ærlig, hardt-arbeidende og ikke minst takknemlig.

Hagens eierskap i Viking ligger i en trust. Planen er at utbyttet fra trusten som sitter med aksjene skal gå til gode formål.

– Jeg har alltid hevdet at barn ikke har godt av å arve noe av betydning. Men det er fint om man kan holde selskapet intakt som det er. Vi har bygget opp et fantastisk fint firma. Jeg er opptatt av at det skal fortsette å utvikle seg og fortsatt være ledende i cruisebransjens toppsegment. Vi har et godt produkt og fremragende mennesker alle steder i organisasjonen.

– Så langt har omtrent hver eneste krone gått til å utvikle rederiet. Blir det etterhvert noe til overs, kan man tenke på hvilke gode formål som skal tilgodeses. Men det overlater jeg til neste generasjon.