Mamma Pizza i Oslo sentrum har innkassert lovord hos nærmest enhver anmelder. Menyen på søsterrestauranten Osteria di mare er relativt lik, men i Vika er det innslag fra havet. Ikke så mye fisk, men skalldyr i flere varianter.

– For et fantastisk hyggelig lokale. Dette er et lite stykke Italia et snøballkast unna Ruseløkka skole, sier Short om restauranten med rutete duker, bestikk i hermetikkbokser som har inneholdt italiensk kaffe, fiskegarn i taket, årer på veggen og italiensk musikk på anlegget.

De velger seg et vindusbord for å bedrive sporten «people spotting» innimellom spiseriene.

Begge fulgte servitørens favoritter

En italiener – eller det de to antok var en italiener, men som viste seg å være en spanjol som kan snakke italiensk – ønsker dem velkommen og tar opp drikkebestilling umiddelbart etter ankomst.

Short er i pizzahumør, men klarer ikke å bestemme seg for hvilken hun skal velge. Da blir løsningen å be servitøren plukke sin favoritt. Det viste seg å være varianten Tartufo med mozzarella, røkt skinke fra Alpene, burrata, trøffelkrem, ruccola og parmesan.

Long har allerede rukket å kommentere den italienske musikken et par ganger i negative vendinger.

– Alt høres ut som bidrag til Melodi Grand Prix. Ganske grusomt. Det gir meg 80-tallsvibber.

– Gamlemor, nå heter det Eurovision, erter Short, som fullt og helt støtter Longs beskrivelse av musikken. Den ene ukjente italieneren etter den andre fyller spillelisten.

– Det hadde ikke vært noe bedre om de spilte Eros Ramazzotti eller Laura Pausini heller, slår Long fast.

I tillegg står hun fast i valg av lunsjrett, men vaker litt mellom Madreperla og Paccheri con Scampi, begge i avdelingen for fersk, hjemmelaget pasta laget med ti egg per kilo mel. Igjen må servitøren plukke sin favoritt. Han ser henne dypt inn i øynene og sier «Madreperla!».

– Da hører jeg på deg, sier Long om retten som består av tagliatelle med sjøkreps, scampi og blåskjell i en kremet saus bestående av hvitløk, persille og hvitvin.

Investorsnakk og jobbjakt

På det ene nabobordet foregår det en investor-diskusjon. På det andre nabobordet, med langt yngre klientell, handler samtalen primært om jobbsøknader. Ikke lenge etter Long og Shorts ankomst, dukker det opp tre pensjonistfruer som bestiller hver sin pizza.

– De skal garantert dele regningen på tre. Men før de sier det til servitøren, har de allerede, med penn og papir, regnet på øret hva hver og en skal betale, tipper Long.

Short fniser. Ikke bare fordi hun har hørt Longs beskrivelse av eldre kvinner som skal betale hver for seg uendelig mange ganger tidligere, men fordi det utenfor vinduet befinner seg to eldre kvinner med hver sin fargerike alpelue.

– En alpelue skal være sort, og den eneste som kan slippe unna med det, er en mann i Frankrike med en baguett under armen, slår Long fast idet maten blir servert.

Shorts pizza ser helt strålende ut. I tillegg er den servert på en tallerken som er stor nok. Vanligvis er pizzaen større enn tallerkenen, men ikke her.

– Helt fantastisk smak, på både topping og bunn. Kombinasjonen med de ulike ostene, det lille hintet av trøffel og det bacontynne kjøttet er prima. Det eneste jeg kunne tenke meg annerledes er en litt tynnere kant på pizzaen. Den er luftig og fin, men her blir det litt for mye av det gode.

Long er allerede i full gang med å få has på sjøkrepsen. Hun knoter det til med klørne, men får sugd i seg det lille kjøttet som er. Men halen får hun dreisen på ganske raskt.

– Det smaker godt alt sammen, men det som virkelig skiller seg ut er pastaen. Pasta er ikke bare pasta. Dermed basta. Og denne er blant de virkelig gode. I tillegg er sausen himmelsk. Jeg hadde vært storfornøyd også hvis retten kun besto av pasta og saus.

En gedigen avslutning

Begge gnir seg på magen. Short har faktisk ikke klart å spise opp hele pizzakanten heller. Hun er sprekkmett. Det samme er Long. Likevel greier hun det kunststykket å bestille dessert; en pizzarull fylt med Nutella, søt ricotta og pistasj, servert med bær og krem. Den viser seg å være gedigen.

– I dag dropper jeg middag. Jeg klarer ikke å få ned en bit til av noe som helst. Og det er fantastisk godt at deigen er mer salt enn søt. Salt og sjokolade kan ikke bli feil, sier Long.

Da blir fristelsen også for stor for Short. Hun tyller i seg opptil flere munnfuller av nutella-pizzaen, og heller ikke hun orker tanken på mer mat på en god stund.

– Søt, men litt treg service, herlig lokale, relativt enkel meny og god mat. En klar femmer, oppsummerer Short.

Long er nå så mett at hun ikke orker å snakke, så hun svarer bare med et nikk og et stort smil, vel vitende om at hun kommer til å besøke Italia, avdeling Ruseløkka, flere ganger.