Article lead
lead
NOSTALGI: Cafe Caravelle holder til i sterkt lyseblå lokaler under det gamle flytårnet på Fornebu. Foto: Iván Kverme

Langt fra tårnfryd på Fornebu

Mett er ikke det samme som godt. Og selv om maten ikke er direkte vond, er stolene helt grusomme.

PublisertPubl. 24. mar. 2023 21:19OppdatertOppd. 25. mar. 2023 10:59Publ. 24. mar. 2023 21:19 | Oppd. 25. mar. 2023 10:59
Lesetid: 4 minutter

– Jeg savner Fornebu som hovedflyplass, sier Short nostalgisk.

Også Long har bostedsadresse i Bærum, og nikker samtykkende:

– Det var alltid stas med vindusbord på Caravelle restaurant der man kunne se på alle flyene som lettet og landet. Og restauranten var alltid full av folk, minnes hun.

Cafe Caravelle

Tidligere Odonata, den runde lyseblå bygningen under flytårnet på Fornebu, har hatt servering siden 1939. Variert meny med mange asiatiske retter, salater, omelett og baguetter. God service veier ikke opp for middels mat som gir kafeteria-følelse.

Sted: Forneburingen 1.

Pris lunsjretter: 95 – 229 kroner.

Tid før maten kom: 15 minutter.

Besøkt: 17. mars 2023.

Terningkast: 2

Dagens Cafe Caravelle ligger under det gamle flytårnet hvor Gjermund Cappelen hadde kontor og styrte sitt narkotikaimperium. På toppen hadde Åse Kleveland sin arbeidsplass. Budstikka skrev om dette under den fiffige overskriften «TårnerÅse med høydeskrekk».

Sjarmert av møblementet

– Oj, her var det ikke mange, sier Short når de er vel innenfor døren og en blid servitør gir dem full valgfrihet når det gjelder sitteplass.

De vurderer en sofagruppe i andre etasje, noen bestemorstoler i første og et langbord med presumptivt gode stoler før valget faller på rotunden med de enkle stolene med de buede ryggene og trekantede seter.

– Veldig plassbesparende når stolene kan settes helt inntil bordet på denne måten. Og så ser det skikkelig kult ut. Mest sannsynlig en gammel designklassiker, sier Short.

Servitøren kommer med vann og en meny. Long ser litt forfjamset ut, for hun er ikke så bevandret i retter som duruchigi, chapchae og bulgogi. Short har forberedt seg på besøket og strekker ut en hjelpende hånd. I dette tilfellet i form av en mobiltelefon. På restaurantens hjemmeside er det nemlig bilde av alle rettene.

– Jeg har allerede bestemt meg, for jeg har smakt bibimbap tidligere og spiser det gjerne igjen, sier Short.

Long leser, forstørrer bildene og velger en porsjon med bulgogi.

GODE BESTEMORVIBBER: Møblementet på Cafe Caravelle. Foto: Iván Kverme

Tostemt klagesang

– Er det redsel for skyhøye strømregninger som gjør at restaurantene kjiper på oppvarmingen? Det er jo nesten like kaldt her som det var på Smalhans, sier Long og blir demonstrativt sittende med dunjakken på.

Short hutrer også og klager over likfingre. Uheldige gener har dessverre gitt henne Raynauds fenomen.

– Ikke ta av deg den tykke dunjakken, for den beskytter ryggen din mot stoler som ser helt fantastiske ut, men mildt sagt er helt grusomme å sitte på. En gammel kirkebenk har mer komfort, sier Short mens hun forsøker å få igjen litt varme i fingrene.

Heldigvis blir klagesangen avbrutt av kokken som personlig kommer ut med lunsjen.

Longs bulgogi består av koreansk marinert biffkjøtt skåret i tynne skiver, servert med ris og litt salat. Shorts bibimbap, som er Caravelles bestselger, er ris toppet med gulrot, sopp, squash og syltet reddik, salat, marinert biffkjøtt og det hele toppet med et speilegg. Den hjemmelagede gochujang-sausen ble servert ved siden av i en skål. Noen dråper av den samme sausen hadde også funnet veien til Longs bulgogi.

FÅR EN TIL Å DRØMME OM VARMERE STRØK: Lokalene er iskalde - og tomme. Foto: Iván Kverme

Kafeteria-feeling

– Jeg har lite trening i å spise speilegg med pinner, så jeg bruker kniv og gaffel på alt, sier Short og smaker på grønnsakene og kjøttet. Det smaker sånn midt på treet, men litt sterk saus hever retten et lite hakk.

– Denne retten er heller ikke all verdens. Faktisk litt kjedelig. Usikker på hva, men det mangler noe. Og så får jeg følelsen av at retten er varmet opp fra i går. Kjøttet er litt tørt. Din bibimbap ser i hvert fall fargerik og spennende ut, sier Long og legger til at hun får litt kafeteria-feeling av hele retten.

– Godt sagt, for det får jeg også. En blanding av kafeteria og take away. Stedet heter riktignok Cafe Caravelle, men det trenger ikke smake helt kafeteria likevel. Når jeg tenker meg om, er faktisk speilegget det beste ved min rett, sier Short.

Long begynner å mimre om en overnattingstur i en Volkswagen Caravelle på slutten av 80-tallet.

– Turen involverte både motorstopp og mygginvasjon. Det var et mareritt. Samtidig var Caravelle den første jetflytypen som opererte på Fornebu, så navnet er jo midt i blinken – selv om det gir meg litt dårlige assosiasjoner.

To damer på Lunsjguidens alder har også søkt ly fra snøkaoset og setter seg på bordet ved siden av. Kanskje har også de falt for designmøblene. Men etter under et minutt utbryter den ene:

– Her orker jeg ikke å sitte. Selv om utsikten er best herfra, er de stolene skikkelig, skikkelig vonde.

Venninne to kan opplyse om at møblementet har vært der i årevis, og at produsenten heter Ikea.

Long er mett, og gjør opp regningen.

– Men mett er ikke nødvendigvis det samme som at maten var god. Terningkast to.