Christian Lie, sjefstrateg, Formue Foto: Sturlason

Ifølge IMF er vekstutsiktene for global økonomi de neste fem årene de svakeste siden 1990. De spår samtidig at økonomisk fragmentering, aldring og lav produktivitetsvekst etter hvert vil bidra til å senke (real)rentenivået ned mot før-pandemisk nivå. Analysen peker på flere risikofaktorer for spådommene, men tar utgangspunkt i at sentralbankene om ikke lenge får inflasjonen under kontroll og at det «naturlige» realrentenivået (verken innstrammende eller stimulerende) vil forbli lavt.

IMF kan selvsagt få rett, men økonomiske prognoser er i 2023 beheftet med ekstra doser usikkerhet. De neste årene vil preges av drivkrefter som riktignok kan dempe det strukturelle vekstnivået, men som i like stor grad har potensial til å utløse langt mer urolig inflasjon.  

Dette kan gi grunnlag for en gjennomgående høyere pris på penger via markedsrenter og/eller risikopåslag.

Får jeg rett i dette og sentralbankene samtidig beholder sine inflasjonsmål, vil en mer uforutsigbar prisutvikling også kunne gi mindre forutsigbar pengepolitikk. Dette kan gi grunnlag for en gjennomgående høyere pris på penger via markedsrenter og/eller risikopåslag. Mulige drivkrefter er:

Demografiske endringer

IMF argumenterer for at en aldrende befolkning vil svekke vekst- og inflasjonsnivået via redusert samlet privat forbruk. Redusert vekst i arbeidsstyrken vil definitivt kunne bli en brems, men hvis knapphet forblir et kjennetegn i arbeidsmarkedene vil det også kunne gi prispress via lønnsdannelsen. I USA er andelen som er positive til deltagelse i fagforeninger på høyeste nivå siden 1965.

Lav produktivitetsvekst

Med mindre produktivitetsveksten skyter fart, taler også dette for lavere fremtidig BNP-vekst, og derigjennom lavere prispress som IMF argumenterer for. Men lav produktivitetsvekst kan også bety at økonomien i mindre grad evner å motvirke tiltagende eller høy inflasjon. Produktivitetsvekst er økt produksjon per enhet innsatsfaktor/arbeidskraft og/eller stabil produksjon med mindre innsatsfaktorer/arbeidskraft. Fremgang vil i begge tilfeller være inflasjonsdempende. Lav produktivitetsvekst kan derfor isolert sett også være prisdrivende.

Energikriser

Overgangen fra fossil til fossilfri energi vil bli alt annet enn lineær og behagelig. Fortsatt utgjør olje, kull og gass rundt 85 prosent av verdens energiforbruk. Fases fossile kilder ut raskere enn fossilfrie fases inn, eksempelvis fremskyndet av politisk panikk, kan det oppstå perioder med kraftig stigende energipriser. Tilsvarende vil eventuelle faser med uventet energioverskudd kunne gi store prisfall. Elektrifiseringen vil kreve en betydelig økning i tilgangen på metaller og mineraler, noe som med utgangspunkt i begrenset eksisterende kapasitet og lange tidsløp for utvikling av ny kapasitet, kan føre til at «det grønne skiftet» blir langt mer kostbart enn forventet.

Klimaendringer

Mot slutten av syttitallet var, på det meste, rundt ti prosent av verdens landareal kjennetegnet av tørketilstand i minimum én måned gjennom kalenderårene. I dag har andelen oversteget femti prosent. Ekstremvær påvirker blant annet produksjonen av mat og energi, som kornavlinger, gjødselpriser, vannkraft, vanntransport og tilknyttet infrastruktur. Forutsetter vi at forbruket av mat og energi vil øke i verden de neste årene, vil klimarelaterte forstyrrelser på tilbudssiden kunne gi større variasjoner i prisene, og i perioder bli meget inflasjonsdrivende.

Geopolitisk fragmentering

Et mer anspent samarbeidsklima mellom stormaktene kan føre til regionalisering fremfor globalisering, både med hensyn til vare- og kapitalstrømmer. Såkalt «friendshoring» reflekteres allerede i lavere kapitalinvesteringer mellom geopolitiske «fiender». Ifølge Financial Times har andelen global handelsfinansiering basert på kinesisk valuta doblet seg siden Ukraina-invasjonen. 

Opprustning har økonomisk verdi i produksjonsfasen, men bidrar i etterkant lite eller ingenting til verdiskapning og produktivitetsvekst.

Regionalisering av økonomisk og finansiell aktivitet kan bidra til å øke kostnadsnivået i de respektive blokkene blant annet gjennom redusert utnyttelse av David Ricardos komparative fortrinn. Antagonismen bidrar til at mange land øker sine forsvarsbudsjetter. Opprustning har økonomisk verdi i produksjonsfasen, men bidrar i etterkant lite eller ingenting til verdiskapning og produktivitetsvekst. Et dårligere samarbeidsklima kan bli en utfordring også med hensyn til energiovergang og klimautfordringer. Ikke bare fordi en stor andel av nåværende og fremtidige essensielle metaller og mineraler til vestlig elektrifisering er å finne hos ikke-allierte eller i politisk ustabile regimer, men også fordi effektive tiltak vil forutsette global samhandling.

Politisk aktivisme

Gjennom pandemien, samt energi- og inflasjonskrisen, har politikere i flere land fått lavere terskel for å blande seg inn i økonomien og i næringslivets rammebetingelser. Økende bruk av finanspolitiske virkemidler har for så vidt vært både på godt og vondt, men reduserer transparens for næringslivsaktører og investorer. Gitt fremtidige utfordringer knyttet til eksempelvis klima- og energitransisjon, strukturelle endringer i arbeidsmarkedene, kunstig intelligens og avdemokratiserende tendenser, vil spørsmål knyttet til politisk regulering, budsjettunderskudd, statsgjeld og offentlig pengebruk kunne løftes høyere på agendaen. Hvordan politiske beslutningstagere responderer vil påvirke økonomisk vekst, investeringsvilje, inflasjon og rentenivå.

Det finnes garantert klokere hoder enn mitt hos IMF, men litt enkel søkeaktivitet avdekker raskt at selv oppgående akademikere strides om konsekvensene av flere av momentene både de og jeg trekker frem. Men gitt omfanget av utfordringer og muligheter verden står ovenfor de kommende årene, virker en ting relativt sikkert, nemlig at det meste er usikkert. I næringslivet og finansmarkedene vil økt uforutsigbarhet føre til at tidevannet ikke lenger vil løfte flertallet av båtene, men at klinten i langt større grad enn under nullrenteregimet, vil skilles fra hveten.