«I “disse tiårene” var økonomene i villrede, og når de som fagfolk ikke kunne uttale seg med autoritet, la de feltet åpent for amatører. De rykket da også inn – noen med skrullete forslag, andre med klarsyn».

Dette er ikke ferskvare, men kunne vært det. I stedet er det hentet fra Preben Munthes fornøyelige «Populister og originale økonomer», og handler om tilstanden for 100 år siden (“disse tiårene” er en tilsnikelse for å lure leseren, for Munthe skrev «1920- og 1930-årene»).

Om ikke den høye inflasjonen er umulig å forstå, er i hvert fall den svake kronen det. Problemet, for å trekke på Munthe, er at også de profesjonelle sliter med å finne et svar med to streker under.

Lørdag kunne NRK.no fortelle at mange i Stortingets finanskomité er bekymret over kronesvekkelsen. 

«Akkurat nå forsterker den lave kronekursen en alvorlig priskrise for folk flest», sa Rødts Marie Sneve Martinussen, og gikk umiddelbart over til kritikk av Norges Banks «aggressive» rentesetting:

«Folk med store lån og lave inntekter sliter allerede med å få endene til å møtes. Da er det helt ulogisk når sentralbanksjefen har argumentert med at renta må opp for å redusere etterspørselen i Norge».

Kommentarer bør være overflødige.

Inn kommer Tor Vollaløkken, ifølge DN «valutaekspert» fra Exante Data.

Vollaløkken presenterer fire grep som angivelig ville styrket kronen med 20 prosent. Uten et eneste motspørsmål. Her kommer noen motspørsmål.

Et grep består i at Norges Bank må slutte å annonsere størrelsen på sine valutatransaksjoner (for tiden kronesalg på 1,5 milliarder kroner daglig). Da vil man «lure» markedet, mener Vollaløkken.

Selvsagt. For det finnes vel ikke valutaanalytikere eller -meglere som ut fra oljeselskapenes skatteposisjon (kjente tall) og statsbudsjettets planlagte oljepengebruk (kjente tall) klarer å anslå omtrent hvor mye Norges Bank i gjennomsnitt må veksle daglig for å putte oljeskattekronene inn i Oljefondet i form av utenlandsk valuta?

Vollaløkkens trumfess heter «Tenk deg at verden var annerledes», og består i at Oljefondet må kunne investere i Norge, slik at man slipper den brysomme vekslingen fra oljeskattekroner til valuta.

Ikke nok? Vel, Vollaløkken har flere løsninger: Ikke bruk midler fra Oljefondet til statsbudsjettet. Lån heller pengene. At dette betyr et enda større volum på det daglige kronesalget, og dermed ifølge Vollaløkkens tidligere resonnement gir en ytterligere belastning for en krone som allerede er svak av andre grunner, nevnes ikke.

Bakteppet for disse innspillene er altså at de som forventes å ha svarene ikke har dem.

Norges Bank skrev i desember at andre lands renter ville stige mer enn norske, og at kronen derfor trolig ville holde seg stabil. I mars konstaterte Norges Bank at andre lands renter hadde steget mer enn de norske, og at kronen derfor hadde svekket seg.

Finansdepartementet la ikke akkurat en brems på pengebruken i Norge i statsbudsjettet for 2023, men trodde likevel at inflasjonen ville synke til 2,8 prosent i år. Dette ble først kritisert og senere direkte latterliggjort.

Hva er årsaken til at inflasjonen er så høy og kronen så svak? Det kjedelige svaret er at det skyldes flere ting samtidig (og følgelig ikke kan løses med ett grep). For inflasjonen betyr åpenbart importprisene mye, og det vil fortsette så lenge kronen svekker seg. Det pågående lønnsoppgjøret viser imidlertid at drivkreftene for lengst har blitt husvarme også i norsk økonomi.

For kronekursen er det vanskelig å komme utenom fallet i olje- og gassprisene, men de siste årene har også vist hvor sterkt kronen svekker seg på generell markedsuro og -volatilitet. Det betyr også noe at Norges Bank ikke er så aggressiv i rentesettingen som Fed, Riksbanken og ESB (sorry, Martinussen). Og Vollaløkken får støtte av flere når han peker på Norges Banks kronesalg som en forsterkende faktor, gitt at kronen allerede har de fleste faktorer mot seg (det er bare det at ingen tror på hans «løsninger», å droppe veksling eller å forsøke å lure markedene).

Fordi vi ikke har utsikter til veldig lav inflasjon eller veldig sterk krone på ganske lenge, lukter det flere utspill av samme kvalitet som fra Martinussen og Vollaløkken. Eller som Munthe skrev:

«I krisetider har amatører og populister sin besøkelsestid. Når samfunnsøkonomien knaker i sammenføyningene, vil folk vite hva som skjer og hvorfor. Hvis fagfolkene ikke raskt kan gi beskjed, vender folket seg til amatørene, og disse er beredt. (...) Med fengende slagord og enkle lignelser kan de tilsynelatende forklare alt, og konklusjonen er klar: Krisen kan overvinnes! Les mitt program! Følg meg!».