At næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) ønsker et moderat lønnsnivå, hvor lederlønningene skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende, i hel- eller deleide statlige selskaper, er lett å forstå. Det er stor forskjell på lederlønninger og lønn for ansatte nærmest uansett bransje, og det gjør seg godt å kreve eller ønske, at det holdes igjen på toppen.

Men det er helt tullete når statsråd Vestre foreslår at toppledere i selskaper med staten på eiersiden ikke skal kunne få en større lønnsvekst i kroner enn snittet av de ansatte.

Alle skjønner at det vil gi en kraftig reallønnsnedgang for alle toppledere.

På den annen side blir det mye penger av prosenttillegg på relativt høye lønninger.

Men slik vi ser det, er dette forslaget alt for inngripende. Hvis ikke styrene, på fritt grunnlag, skal kunne bestemme lønn og øvrige vilkår for konsernsjef eller administrerende direktør, er det Vestre som bestemmer, og det liker vi ikke. Det er noe Nord-Korea over det.

Ansvarlig for industripolitikk i LO, Are Tomasgard, sier til DN at det er «sutring på toppledernivå» når det klages på Vestres nye lønnspolitikk, og han hevder at signalene fra vanlige folk er at lederlønningene er for høye.

Det er viktig her å forstå at det ikke er styreledere eller styremedlemmer som klager over honorarene til styrene, selv om disse er relativt små nesten uansett hvem man måler mot, men toppsjefens lønn det går om.

Og disse topplederne sutrer slett ikke. Vi har til gode høre en eneste toppleder som klager på egen lønn. Det er neppe nærliggende å klage på lønnen, enten man tjener fem, ti eller 15 millioner kroner.

Men ved en ansettelse av ny konsernsjef må styrene leve med det markedet som finnes for disse ledere. Vi pleier å si at det for hver enkelt leder er et “marked.”

Tjener den aktuelle kandidaten fem millioner kroner i den stillingen hun eller han har, er det naturlig å betale litt mer for en overgang.

Det spiller ingen rolle hva statsministeren tjener, for å si det slik.

Når styreledere nå, ifølge LO sutrer, så er det relevant å si at LO gnåler på en plate som ingen bør høre på.

Ingen toppledere vil få lønnen redusert, det vil si vi vet hvor markedet er i dag, og oppover skal det gå med museskritt. Skal det bli et skikkelig lønnsløft, må man skifte jobb. Vi kan ikke se at det sunt eller noe å strebe etter.

Styreproffene, som LOs Tomasgard er ute etter, klager ikke på egen lønn eller kompensasjon, men på de nye strenge reglene som vil frata styrene en av de viktigste oppgavene de har.

Nå skal lederne over på tariff. Det opplegget er mer “tonedøvt” (Tomasgard) enn ledernes lønninger.

Lang, lang rekke, Gunn Wærsted ut av rekka (Telenor) går.