Forretningslunsj til terningkast 2
Det eneste som var prima hos Prima Fila var effektiviteten på kjøkkenet. Og bare det.
Lunsjkameratene må nærmest brøyte seg frem mellom cruiseturister i fri dressur i området rundt Rådhuset. Inne på den italienske restauranten var det derimot godt med ledig plass. Og ingen som ønsket dem velkommen. De to ble stående å vente på at i hvert fall én av de tre servitørene som sto med ryggen til kunne tenke seg å ta vare på dem.
Prima Fila Ristorante
Gjennomført italiensk restaurant rett ved Rådhuset. Lunsjmenyen spenner fra omelett, suppe og salater til bruschetta og ulike pastaretter. Skal du ha pizza må du vente til klokken 15. Kokken hadde en dårlig dag på jobb, og det hadde også de ansatte.
Terningkast 2
Sted: Fridtjof Nansens plass 5.
Pris lunsjretter: 155 – 269 kroner.
Tid før maten kom: 11 minutter.
Besøkt: 27. juli 2023.
Etter litt for lang tid, snudde en av dem seg og plasserte Long og Short, med litt for bestemte bevegelser, midt i lokalet. Det var intet rom for å be om et hyggeligere plassert bord. Etter et halvt minutt ble menyene nærmest slengt på bordet de ble dømt til å sitte ved.
De to svarer med å være like effektive tilbake: Salat til Long og pasta til Short.
Forloren trøffel
– Jeg blir litt trist av å være her. Servitørene ser ut som de vil være alle andre steder enn på jobb, sier Short, og får flashback til en langhelg i Praha for mer enn 20 år siden. Da var turisme kombinert med service et ukjent fenomen.
– Men lokalet isolert sett er jo innbydende. Og støynivået er en forretningslunsj verdig, sier Long, i et lønnlig håp om å lette på stemningen.
Etter urovekkende kort tid serveres maten. Også denne gangen uten et smil.
Shorts Pappardelle alla Boscaiola, presentert i menyen som bred båndpasta med blandet sopp, spekeskinke, løk, hvitløk, trøffelolje, kremet fløte og sort pepper, er i hvert fall varm.
– Det er jo et pluss, sier hun, uten å kjenne så mye annet enn fløtesmak etter første bit.
Longs Insalata Poseidone, en blandet salat med reker, krepsehaler, dill, lime, tomater, rødløk, paprika og olje servert med aioli, ser langt mer fargerik ut.
– Den ser bedre ut enn det smaker, sier Long og fisker opp et vassent salatblad.
INSALATA POSEIDONE: Rett og slett dørgende kjedelig. Foto: Finansavisen
– Jeg har sjelden smakt noe så kjedelig. Smaken av lake gjør at jeg ikke kjenner forskjell på krepsehalene og rekene. Det er flaut å ikke spise opp, men det føles som jeg er blitt servert gårsdagens kaninfôr.
– Tipper at denne salaten aldri har vært innom isvann for deretter å bli slynget rundt til en langt mer knasende salat, legger han til.
Brødskive på vift
Short leter etter flere gode ord om pastaen.
– Papardellen er faktisk al dente, men den blandede soppen skjønner jeg ikke noe av. Her er det én type og den smaker som champignon på boks. Trøffeloljen kjenner jeg ikke et eneste hint av, men skinkebitene er for så vidt gode. Men aller mest smaker dette bare fløte.
PAPPARDELLE ALLA BOSCAIOLA: Det beste å si om denne retten er at den ble servert varm. Foto: Finansavisen
Bortsett fra den dørgende kjedelige smaken og de vasne salatbladene, synes Long resten av salaten er innafor. I hvert fall etter at han har skviset ut det som er igjen av sitronen over det hele.
– Men jeg ville garantert ikke bestilt det samme igjen, sier han i det servitøren dukker opp som troll av eske med en liten tallerken. Der ligger det én tørr brødskive i ensomhet. En brødskive de mistenker er skåret opp med brødskjæremaskinen i dagligvareforretningen.
– Hva var det? Hva skal jeg med en brødskive når jeg har spist opp nesten alt?
– For å smake på aiolien som dessverre ikke er servert ved siden av, men oppi tallerkenen din, svarer Short.
Både brødskive og aioli blir stående urørt.