Collection Pinault er en av disse private utstillingene, og nede i Bourse de Commerce i Paris hamres og slås det heftig. Noen dager senere skal det åpnes en ny utstilling i den historiske bygningen.

Emma Lavigne, 55, er husets direktør, og hun løper opp trappene til annen etasje i gullfargede støvletter. Hun løper forbi alle duene til kunstneren Maurizio Cattelan og forbi alle de besøkende. Hver dag kommer det opp mot 3.500 innenfor dørene som vil se den litt ubehagelige og ofte vanskelig tilgjengelige kunsten.

For et museum som stiller ut moderne verker, samtidskunst, er dette rekord.

Lavigne blir stående foran en dør. På innsiden er kontoret hennes; stort, lyst og perfekt for en toppsjef. Det er rommet til en kvinne som misliker å jobbe alene. I midten står det et enormt konferansebord, til venstre to dype mørkegrå stoffsofaer, og ved siden av et kaffebord med flere kunstbøker.

Skrivebordet hennes virker forsvinnende lite.

– Kaffe? spør Lavigne. – Jeg trenger i hvert fall en kopp. Hun har vært våken siden tidlig morgen, og den nye utstillingen er allerede den fjerde hun organiserer for François Pinault dette året.

Milliardæren og forretningsmannen eier blant annet luksusmerkene Balenciaga, Gucci og Yves Saint Laurent, og i tillegg til Bourse de Commerce har han også to museer i Venezia. I tillegg organiserer Collection Pinault utstillinger i Pinaults opprinnelige hjem, i Rennes og Dinard. Lavigne er ansvarlig for alle sammen.

Men hun har ikke vært her lenge. Pinault hentet henne for halvannet år siden fra det statlige museet for moderne kunst i Palais de Tokyo i Paris. Der var hun allerede blitt noe noe av en stjerne på den franske kunstscenen.

Lavigne blir sett på som litt radikal, ukonvensjonell, og med sans for å eksperimentere. I Palais de Tokyo organiserte hun en spektakulær utstilling av den tyske kunstneren Anne Imhof, og i deler av bygningen sørget hun for å gjøre den opprinnelige betongen synlig. For den nye utstillingen til den britiske kunstneren Tacita Dean fikk hun satt opp en egen paviljong i Bourse de Commerce.

I fem år ledet hun også filialen til Centre Pompidou i Metz. Der klarte hun å øke de årlige besøkstallene til 350.000 og fikk også æren for å ha hentet besøkende som sjelden kom innenfor dørene til kulturinstitusjoner.

– For meg har det alltid vært viktig å demokratisere kunst, å gjøre moderne kunst tilgjengelig, sier Lavigne på sitt enorme kontor.

Personlig venn av Macron

Men hennes avgang var også med på å påvirke kulturscenen i den franske hovedstaden. Byen fikk oppleve en hjerneflukt og en systemkrise i de offentlige museene. Le Monde skrev om en kamp de private samlerne satte i gang om talenter som var blitt store i de statlige institusjonene.

Allerede for flere år siden flyttet kuratoren Suzanne Pagé fra Musée d'Art Moderne i Paris over til Fondation Vuitton. Dette er den private utstillingen til Pinaults konkurrent Bernard Hinault.

Belgieren Chris Dercon valgt i juni å skifte beite til Fondation Cartier, som blir finansiert av selskapet bak luksusmerket av samme navn. Han ledet tidligere Volksbühne i Berlin og Tate Modern i London, og kom fra jobben som leder for de nasjonale museene i det store komplekset Grand Palais i Paris. Han ble enda en faneflyktning.

Selv ikke president Emmanuel Macron kunne hindre denne overgangen. Han er en personlig venn av Dercon og hadde også hentet ham til jobben i Grand Palais. Ifølge nyhetsmediene var det flere årsaker til at Dercon flyttet. Han ville snart nå aldersgrensen for statlige lederjobber, og i tillegg er Cartier i ferd med å utvide sine aktiviteter. Dette er også den eldste av de private stiftelsene i Paris.

I slutten av 2024 vil Fondation Cartier åpne en ny lokasjon like ved Louvre, og den franske arkitekten Jean Nouvel har fått oppgaven med å lede ombyggingen. I Paris hevder man nå at Dercon ikke kunne motstå fristelsen. Han skal sette stor pris på byggeplasser og nye, store oppgaver.

Men hva skjer der akkurat nå? Opplever Frankrike en privatisering av kunstscenen som blir ledet av noen få milliardærer? En forskyvning av makt?

Skjer nå dette som Chris Dercon spådde allerede for flere år siden? En forvandling der det for rike sponsorer og givere ikke lenger bare handler om penger, men om oppmerksomhet og anerkjennelse.

– Vi må slutte med disse evige klisjeene, med det kunstige skillet mellom offentlige og private institusjoner, sier Lavigne. – Her gjør jeg akkurat den samme jobben som tidligere, jeg har like store friheter som tidligere.

Hun og Pinault skal dele de samme verdiene. – Han ønsker også å bringe samlingen sin nærmere alle som ikke deler hans syn på kunst.

I flere måneder har hun kjempet mot mistanken om at hun har solgt seg til en milliardær. – Det har alltid vært private samlere i kunsten, sier Lavigne. – Og det har vært museer som har nytt godt av gavene fra disse samlerne. I USA klager ingen på at MoMA i New York ikke er statlig.

Hvorfor skal det være galt her, spør Lavigne.

Hun mener at begge modellene fint kan eksistere ved siden av hverandre, at det kan finnes flytende overganger og samarbeid. – Collection Pinault låner stadig ut verker fra sin samling til offentlige museer, som ikke hadde kunnet gjennomføre sine utstillinger uten disse lånene. Hva er altså problemet? spør den franske kuratoren.

Heftig weekend-shopping

Kanskje er det den finansielle overmakten de nye milliardærene har brukt til å kjøpe seg plass i den franske kunstscenen som har skapt denne mistilliten? Bernard Arnault er verdens rikeste mann og sjef for luksuskonsernet Louis Vuitton Moet Hennessy (LVMH). Han brukte knapt 800 millioner euro og engasjerte den canadiske stjernearkitekten Frank Gehry da han gjorde ferdig bygget med Fondation Vuitton i 2014.

Etter dette har stiftelsen gjennomført utstillinger der som ikke noe statlig museum kan ta på seg. Vinteren 2021/22 var bare forsikringspremien på verkene til de russiske brødrene Morozow på to milliarder euro. Den private stiftelsen betalte dessuten mye av restaureringen.

Kritikerne kaller dette for Blockbuster-Exhibitions. Alle som har alliert seg med de private stiftelsene håper på overraskende gaver. Fondation Vuitton er nå oppe i 1,4 millioner årlige besøkende, noe som tilsvarer knapt halvparten av besøkstallene for Centre Pompidou-museet i Paris, som er et av verdens aller største for moderne kunst.

Syv år etter LVMH åpnet Collection Pinault sitt museum i Les Halles i Paris. François Pinault brukte 160 millioner euro og lot den japanske arkitekten Tadao Ando lede en ombygging av den gamle varebørsen som bare tok tolv måneder. I motsetning til Arnault viser han der først og fremst bilder og installasjoner fra sin egen samling.

Milliardæren og hans medarbeidere snakker ikke om penger, men Pinaults årlige budsjett for innkjøp kjenner i motsetning til de statlige museene ingen grenser. I 2016 skal han ha gitt ut 182 millioner euro for nye verker, og i 2018 kjøpte Pinault i løpet av en lang weekend i New York inn kunst for 20 millioner euro. Dette rapporterte Le Monde-journalisten Raphaelle Bacque, som fulgte Pinault på reisen.

Centre Pompidou i Paris har et årlig budsjett for innkjøp av moderne kunst som bare er på en tiendedel av Pinaults weekend-shopping. Det er på to millioner euro.

Må ha ekstrainntekter

– Vi spiller ikke i samme liga. Det har vi ikke penger til, sier Fabrice Hergott. Han har ledet Musée d’Art Moderne i Paris siden 2007. – Sommerens utstilling med Andy Warhol og Jean-Michel Basquiat i Fondation Vuitton er bare et av eksemplene på hva et offentlig museum i Frankrike ikke lenger kan finansiere.

Hergott har i mange år tappert forsvart uavhengigheten til nasjonale museer. I et intervju sa han en gang at man som offentlig institusjon i en ideell verden utelukkende bør bli finansiert av staten for å kunne holde seg fri og uavhengig.

Men Hergott har i mange år vært tvunget til å hente inntil 40 prosent av budsjettet ved hjelp av sideinntekter. Blant hans ansatte er det derfor også en avdeling som leier ut utstillingsrom til bedrifter og som gjennomfører visninger for disse i museumslokalene. Etterpå inviterer selskapene sine kunder til mottakelse med champagne eller cocktail i museet.

Musée d’Art Moderne er heller ikke det eneste museet som forbedrer sine budsjetter på denne måten. I Grand Palais arrangeres det ikke bare kunstmesser og konkurranser i sprangridning for luksusmerket Hermès. Der gjennomføres det også kostbare Chanel-visninger.

Karl Lagerfeld var tidlig ute med å bygge om utstillingsområdet til en enorm strand, og til og med Louvre leier ut områder under hovedstadens Fashion Week til Louis Vuitton for moteshow.

Luksusmerkene og høykulturen har vokst tett sammen.

– Vi har klart oss med disse ekstrainntektene, vi har på den måten lykkes med å beholde vår autonomi. Fortsatt bestemmer jeg hvem vi skal ha utstilling av, ikke sponsorene, sier Hergott. Spørsmålet er bare hvor stort trykket kommer til å bli for å hente kjente og mer publikumsvennlige kunstnere til museet. Selskapene han jobber sammen med vil gjerne ha klingende navn.

I stedet mener Hergott at man i motsetning til de store utstillingene til de private samlerne burde gjøre det stikk motsatte. – Vi burde la publikum oppdage det ukjente, det ubehagelige, og på den måten oppfylle vårt oppdrag som offentlig museum. Situasjonen tvinger oss til å definere oss på nytt.

– Bare et friluftsmuseum

Allestedsnærværet til de private aktørene har også en annen fordel. Takket være disse har Paris gjenvunnet sin posisjon som kunstmetropol for moderne kunst. I mange år har alle sett misunnelig på Berlin eller London, men nå ser de store galleriene igjen på den franske hovedstaden. Der foregår det stadig flere salg, noe som ikke minst skyldes at det etter Brexit er blitt mer komplisert å sende verker ut fra Storbritannia.

– De siste fem årene har byen gjenvunnet en posisjon som Paris kanskje ikke har hatt siden 1960-årene, sier galleristen Kamel Mennour. – Det har absolutt noe å gjøre med de private samlingene. De har skapt synergieffekter. Mennour er etter hvert blitt ansvarlig for fire lokasjoner i Paris, med 45 medarbeidere.

Mennour forteller at han ute på reise i mange år ble sett på med litt medlidenhet. – Paris er jo en vakker by, men den er dessverre bare et stort friluftsmuseum, fortalte man meg den gangen. På kunstscenen skjer det ingen ting.

– Men dette er det nå slutt på. Paris er igjen et sted der det skjer noe.

For fire år siden åpnet galleristen David Zwirner, en av tungvekterne i bransjen, et nytt galleri i Paris i tillegg til New York og London. Han skrøt allerede da av byens dynamikk.

I oktober i fjor fikk Paris dessuten en ny kunstmesse. “Paris+” erstattet da messen Fiac, som hadde holdt det gående i nesten fem tiår. “Paris+” organiseres av initiativtakerne bak Art Basel, og den er mer profesjonell og mer internasjonal enn sin forgjenger.

For galleristen Mennour handler det nå om å gjøre det beste ut av utviklingen. Og da gjelder det ikke minst å unngå prisstigningene til enkelte av kunstnerne best mulig. De private samlerne påvirker nå kunstmarkedet langt mer enn mange museer. Insidere kaller det også for “Pinault-effekten”. Verker av den brasilianske kunstneren Lucas Arruda eller franske Claire Tabouret er begge representert i Collection Pinault, og de har ved auksjoner kommet opp i nesten det firedobbelte av utropsprisen. Tabouret er nå den dyreste levende kunstneren i Frankrike.

– Noe slikt gjelder det absolutt å unngå. Selv ikke for kunstneren er det bra, sier Mennour. François Pinault har vært kunde hos ham i over 20 år. – Men vi passer nøye på at det ikke blir kjent hvilke kunstnere han kjøper. Da vet vi veldig godt hva som ville skje, prisene ville umiddelbart gå rett i været.

I tillegg er det viktig at man som galleri også støtter de offentlige galleriene massivt med lån og samarbeid. Bestemte kunstnere kan selv ikke Centre Pompidou lenger få opp på veggene.

I fjor lånte Collection Pinault ut verker av den amerikanske billedhuggeren Charles Ray til museet, organiserte i tillegg en dobbeltutstilling i begge museene og finansierte dessuten den tilhørende katalogen. For mange var denne premieren et bevis på at de to sidene ikke nødvendigvis må være motstandere.

– Vi må hjelpe de nasjonale museene, styrke dem slik at de ikke går under, sier Chris Dercon. Han er den kommende sjefen for Fondation Cartier. Som den ferskeste overgangen er han den beste representanten for grensene som er i ferd med å forsvinne. – Jeg ser ikke på situasjonen som en djevelsk struktur, men vil arbeide for at begge kan ha fordeler, både de private og de offentlige. Man må betrakte dette helt på nytt.

På noen dager i Paris ser dette også allerede ut til å kunne lykkes. En tirsdagskveld parkerer en Audi-limousine med sotede vinduer foran Boerse de Commerce. François Pinault går ut av bilen, mens publikum er på vei inn til en utstilling. Direktør Emma Lavigne står foran den store tegningen til kunstneren Tacita Dean og hilser på gjestene. Mange av dem er kolleger fra de offentlige museene.

Man burde ikke bekymre seg så sterkt, mener Lavigne. Hun mener at det som skjer er svært inspirerende. Frankrike blir mer internasjonalt, og det åpnes nye rom for kunstverdenen. Og Pinault kjøper dessuten fortsatt verker av unge, ukjente kunstnere av begge kjønn. Han har heller ikke sluttet å kjøpe inn verker som i løpet av årene ikke har steget i verdi.

– Den største misforståelsen er kanskje at det alltid handler om penger, sier Lavigne.