Norge har vært sent ute med havvind sammenlignet med andre land i Europa. Så lenge vi hadde nok kraft, klimamålene ikke var for hårete og kostnadene for havvind falt, var det muligens greit å sitte på gjerdet.

I 2020 økte imidlertid regjeringen ambisjonene for utslippskutt i 2030, fra 40 prosent til intervallet 50 til 55 prosent. Før fjorårets klimatoppmøte i Egypt ble listen lagt enda høyere, til minst 55 prosent utslippskutt. Norge måtte ha en plan for å klare dette, og havvind har i praksis blitt kortet regjeringen har satset på.

Regjeringen har en målsetning om å utlyse 30 GW havvind innen 2040, og dette har vært aktivt kommunisert. Kapital har stilt Olje- og energidepartementet spørsmål om Norge har en målsetning for 2030, og statssekretær Andreas Bjelland Eriksen (Ap) har svart: “Regjeringen ønsker å legge til rette for at de første havvindprosjektene er i drift innen 2030. De to første prosjektområdene åpner i dag for 3 GW utbygging, men det er ikke satt eget delmål for 2030”. Se faktaboks på side 57 for flere spørsmål og svar fra departementet.

Utsagnet om at Norge ikke har et delmål i 2030 står imidlertid i kontrast til Oostende-erklæringen som definerer en lang rekke målsetninger for utviklingen av Nordsjøen. Olje- og energiminister Terje Aasland og åtte andre europeiske energiministre signerte erklæringen i april i år. I erklæringen står det blant annet at Norge har en målsetning om minst 3 GW havvind i drift i 2030, og at 1.500 MW skal komme fra flytende havvind.

Det er imidlertid ingen tvil om at regjeringen jobber med å få 3 GW havvind i drift, og det snart: Olje- og energidepartementet utlyste i mars 1.500 MW flytende havvind i havområdet Utsira Nord, og 1.500 MW bunnfast havvind i havområdet Sørlige Nordsjø II. Utsira Nord består av tre prosjektområder som kan økes til 750 MW hver. På Sørlige Nordsjø II vil det i denne omgang kun tilbys ett prosjektområde. Fristen for å søke prekvalifisering er 1. november – klokken tikker.

På nyåret arrangeres en auksjon for Sørlige Nordsjø II hvor det selskapet som aksepterer lavest støtte vinner. Vinneren tildeles deretter rettigheter til areal, altså eksklusivitet, og utarbeider konsesjonssøknad.

På Utsira Nord vil to prosjektområder gi statsstøtte, mens det tredje området ikke gir støtte. Prosjektområdene på Utsira Nord tildeles på grunnlag av kvalitative kriterier som blant annet gjennomføringsevne, bærekraft, lokale ringvirkninger og forventede kostnader.

Første runde: Olje- og energidepartementet lyste tidligere i år ut prosjektområder på Utsira Nord (1.500 MW som kan økes til 2.250 MW) og Sørlige Nordsjø II (1.500 MW). Neste runde ventes i 2025. Kart: NVE

Et raskere løp?

Sørlige Nordsjø II er det området som er mest modent, både fordi bunnfast havvind er mer moden teknologi, samtidig som nettløsningen for prosjektet er identifisert. At dette prosjektet kommer i drift i 2030 er et “best case scenario” .

I rapporten “Tidslinje havvind Sørlige Nordsjø II” som kom i januar 2022, konkluderte konsulentselskapet Sweco med at første fase av Sørlige Nordsjø II kan være i drift i mai 2032. Rapporten forutsetter dermed ti års ledetid fra vinneren av auksjonen blir utropt, altså tildeling av areal, og frem til anlegget er i drift.

I etterkant har prosessen blitt noen måneder forsinket, slik at tildeling av areal ikke ventes før i første kvartal 2024, noe som potensielt kan hindre vinneren i å komme i gang med miljøundersøkelser tidlig nok på våren, og dermed miste en sesong. Samtidig har myndighetene kommunisert en aggressiv tidslinje, som ifølge Tor Inge Vevatne i konsulentselskapet Æge Energy i teorien muliggjør oppstart av vindkraftanlegget i fjerde kvartal 2030 dersom en rekke forutsetninger holder. I så fall kuttes ledetiden fra tildeling av areal og frem til anlegget er i drift fra ti år til seks og et halvt år. Spørsmålet er om det er mulig å jobbe så mye raskere.

Skeptisk: Tor Inge Vevatne er direktør i konsulentselskapet Æge Energy. Han sier regjeringens ambisjon om norsk havvind i 2030 fremstår som optimistisk. Foto: Æge Energy

Mange skjær i sjøen

Vevatne forteller at det er teoretisk mulig å få norsk havvind i drift i 2030, men at det begynner å bli utfordrende å nå denne fristen.

– Løpet myndighetene legger opp til, ser ut til å være med små marginer, og det forutsetter at ikke bare private aktører, men også myndighetene arbeider i rekordtempo. Dessuten forutsettes det at mange prosesser foregår parallelt, dvs. at man jobber smartere. Isolert sett høres det ut som en fin idé, men det er ressurskrevende, og det krever en langt bedre koordinering mellom myndighetene og aktørene. Alt i alt virker derfor myndighetenes ambisjon om havvind i 2030 som svært optimistisk og i realiteten et “best case scenario”. Dette er altså ikke noe man kan forvente, innleder Vevatne.

Løpet myndighetene legger opp til, ser ut til å være med små marginer, og det forutsetter at ikke bare private aktører, men også myndighetene arbeider i rekordtempo.

Tor Inge Vevatne, direktør i Æge Energy

– Hvor mener du først og fremst skoen trykker?

– Det er flere områder hvor faren for forsinkelser er betydelig. Det første området er miljøundersøkelsene, som er en av de viktigste bærebjelkene i konsesjonssøknaden. Enkelte av undersøkelsene, blant annet av fugl, er allerede satt i gang av Olje- og energidepartementet, og vil bli gjort tilgjengelige for den vinnende utvikleren. Grunnet de siste utsettelsene fra departementet er det likevel ikke gitt at man får startet fullverdige miljøstudier våren 2024. Den som blir tildelt areal, må komme i gang med miljøundersøkelser med en eneste gang, men kanskje er det uansett for sent med tanke på neste sesong. Dermed risikerer man å tape et helt år bare på dette. Det er heller ikke gitt at konsekvensutredningsprogrammet som vil bli vedtatt i etterkant av tildeling er gjennomførbart på et år, sier Vevatne før han fortsetter:

– Videre legger myndighetene opp til å behandle selve konsesjonssøknaden på kun ett år. Det er vesentlig raskere enn Norges vassdrags- og energidirektorat og departementet ellers jobber på mindre komplekse landvindprosjekter som har en tradisjon for langtekkelige politiske omkamper og gir motstandere av vindkraft stort spillerom. Havvind er komplisert, og det er nytt i Norge selv om vi kan benytte oss av erfaringer fra andre land samt olje- og gasstildelinger på sokkelen. Derfor virker også dette estimatet vel optimistisk. Behandlingstiden for konsesjonssøknader i land med mer erfaring enn Norge er dessuten lenger enn ett år.

Myndighetene legger opp til å behandle selve konsesjonssøknaden på kun ett år. Det er vesentlig raskere enn Norges vassdrags- og energidirektorat og departementet ellers jobber på mindre komplekse landvindprosjekter.

Tor Inge Vevatne, direktør i Æge Energy

En av de viktigste årsakene til at utvikling av vindprosjekter i Norge tar tid, er at prosessene er grundige og at det legges opp til flere runder med utstrakte klagemuligheter. Vevatne er redd for at regjeringen vil komme til å bruke mye tid på å behandle klager, og ikke tar høyde for tiden det tar.

Vevatne trekker videre frem detaljplanen som tradisjonelt behandles etter at konsesjonssøknaden har blitt avklart, og forteller at denne ofte har gitt grunnlag for omkamper og har skapt et feilaktig inntrykk av at det er mulig å stoppe prosjekter som har fått konsesjon. Han mener det hadde vært en stor fordel om denne kunne vært behandlet parallelt med konsesjonssøknaden.

Flaskehalsen

For noen uker siden skrev Kapital om utfordringene i havvindindustrien, og hvordan myndighetenes 2030-ambisjoner skaper utfordringer for leverandørkjeden, spesielt i årene 2027 til 2030 (– Vi har blitt ofre for vår egen suksess).

Den store flaskehalsen er den høyspente likestrømkabelen med tilknyttet omformerstasjon som må bestilles til Sørlige Nordsjø II-prosjektet. Prosjektet er langt til havs, og derfor må man ha likestrømkabel for at ikke strømtapet blir for stort. Problemet er at dette er løsninger som utgjør en betydelig del av prosjektkostnaden og som i betydelig grad skreddersys. Derfor kan ingen bestille dette allerede i dag, skjønt det spekuleres i om noen av de største aktørene kan kjøpe seg plass i køen hos leverandørene.

Vevatne er imidlertid usikker på om det vil være mulig å kjøpe seg plass i køen.

– Ventetiden for likestrømkabel og omformerstasjon er i dag opp til seks til åtte år, og prosjektet bør helst ha oppnådd konsesjon før en kan bestille eksportkablene og omformerstasjonene. Dette kan fort bli en flaskehals i utviklingen av norsk havvind. Jeg har liten tro på at store aktører kan kjøpe seg plass i køen. Den lange bestillingstiden skyldes høyst reelle bestillinger, blant annet fra nettselskapet TenneT, som tidligere i år la inn bestillinger for hele 23 milliarder euro i forbindelse med havvindprosjekter i Tyskland og Nederland. Totalt utgjør prosjektene gigantiske 22 GW, sier Vevatne før han utdyper:

– Dessuten er jo egentlig alle prosjektutviklerne i havvindindustrien store. Dermed tror jeg neppe noen kan bruke størrelse som brekkstang for å komme seg lenger foran i køen.

En krevende søknadsprosess

Atle Beisland er daglig leder i konsortiet Norseman Wind som den tyske energigiganten EnBW og NorgesGruppen står bak. EnBW er hovedaksjonær i konsortiet, mens NorgesGruppen har sikret seg retten til å kjøpe strømmen som produseres. Konsortiet vil søke konsesjon i Sørlige Nordsjø II, og har tidligere kommunisert totalinvesteringer på 30 til 35 milliarder kroner. Ambisjonen er at halvparten av dette skal tilfalle norske leverandører.

Ambisiøst løp: Daglig leder i Norseman Wind, Atle Beisland (t.v.) forteller at norske myndigheter legger opp til en svært ambisiøs tidslinje for havvind i Norge. I midten av bildet står tidligere ordfører i Kristiansand, Jan Oddvar Skisland og Thomas Granfeldt (t.h.) i Seafront under Wind Energy Hamburg i september 2022. Foto: NTB

Beisland vedgår at den tette tidslinjen skaper hodebry for aktørene som snart skal søke konsesjon.

– Myndighetene legger opp til en uvanlig ambisiøs tidslinje, og det legger betydelig press på aktørene som skal søke konsesjon, sier Beisland før han fortsetter:

Myndighetene legger opp til en uvanlig ambisiøs tidslinje, og det legger betydelig press på aktørene som skal søke konsesjon.

Atle Beisland, daglig leder i Norseman Wind

– Selskapene som søker konsesjon må kjøre mange parallelle prosesser, og dermed blir det mer ressurskrevende å søke konsesjon i Norge enn de fleste andre steder. Dessuten ender de som ikke vinner frem sannsynligvis opp med å gjøre mye unødvendig arbeid.

Støttetaket til Sørlige Nordsjø II er på inntil 23 milliarder kroner, men Beisland sier økonomien i prosjektet fortsatt er usikker.

– Det er en omfattende prosess å søke konsesjon, og man bør være relativt komfortabel med økonomien i prosjektet for å gå igjennom prosessen. Selv om bunnfast havvind er en forholdsvis moden teknologi, er det ennå usikkerhet tilknyttet økonomien i prosjektet. Noe av usikkerheten kan tilskrives faktorer som kostnadsinflasjon og myndighetenes subsidiemodell, men det er også mye vi ikke vet om søknadsprosessen, og det er usikkert når anlegget faktisk kan være i drift.

– Hvilke faktorer mener du først og fremst truer myndighetenes fremdriftsplan?

– Det som ofte gjør at det tar lang tid å bygge fornybarprosjekter i Norge, er høringer og klageprosesser. Det er ingen grunn til å tro at havvind slipper unna dette.

Beisland tør ikke tippe når vi får havvind i Norge, men sier avslutningsvis:

– 2030 blir veldig, veldig tight. Det meste må klaffe for at vi skal klare det.

2030 blir veldig, veldig tight. Det meste må klaffe for at vi skal klare det.

Atle Beisland, daglig leder i Norseman Wind