Eiendomsmilliardær Carl Erik Krefting har fått øye på kunstner Kjell Erik Killo Olsen. De traff hverandre senest i går, da dronning Sonja åpnet Olsens nyeste utstilling. Nå sitter kunstneren på Grains Bakeri i bygården eid av Krefting.

– Hvis jeg går innom en kafé, møter jeg som regel noen venner og kjente. Det i seg selv er veldig unikt.

Frogner har tiltrukket seg noen av Oslos mest bemidlede mennesker helt fra bydelen ble bygget på slutten av 1800-tallet. Det handler om rikdom, status og elite.

– Hadde jeg visst hvor bra det er å bo på Frogner, hadde jeg bodd her mye lenger, sier Krefting.

Han ser med forelsket blikk utover bydelen han flyttet til for tre år siden. På bygningsrelieffene som preger fasadene, tårnene i veikryssene og de små hagefrontene langs veien.

– Den fantastiske arkitekturen gir meg stor glede. Jeg elsker jo bygg.

Han innrømmer at han på vei til jobb kikker inn i vinduene i bygårdene han vandrer forbi. En Munch her. En Picasso der. Det er et gategalleri med noe av det ypperste du finner i kunstverdenen. Krefting vet to adresser der han kan få øye på en Madonna.

– En skal jo ikke kikke inn i leilighetene til folk. Likevel er det vanskelig å holde seg unna, sier Krefting.

– Men den eneste damen du har lov til å se gjennom vinduet på Frogner, er Madonna.

Kongen eller dronningen

Ved Kreftings føtter ligger hunden Snickers. I dag passer han også sønnens hund, Kokos. Krefting skal bli bestefar de nærmeste timene. En ny Frogner-beboer er på vei, for alle hans barn bor i bydelen.

– Min bror og svigerinne bor her også. Hele familien er samlet.

Bygården bak oss er et av de aller første kjøpene han gjorde som eiendomsbesitter for rundt 30 år siden. Nå eier han fire hele bygårder og et titalls eiendommer totalt på Frogner. Resten av porteføljen er på Grünerløkka og Bjørvika.

– Se der! Kongen kjører forbi.

Krefting har festet blikket i en svart BMW som ruller nedover Colbjørnsens gate.

– Eller var det dronningen? Jeg klarte ikke helt å se.

Unikt og unorsk

Et kongelig møte får han neppe når han i sekstiden på morgenkvisten tar en løpetur i Frognerparken. Til lunsj eller middag finner han plass i en av bydelens kafeer eller restauranter.

– Når jeg kjøper en kopp kaffe, kan jeg møte helt ukjente personer som begynner å prate. Jeg vil kalle det unikt, og ganske unorsk.

Også på lufteturer med hunden opplever han det samme.

– Det er så mye bikkjer på Frogner at du nesten ikke kan tro det.

Han bor i Gyldenløves gate, som kom i riksmedienes søkelys da beboere raste mot de nye sykkelveiene. Krefting selv så ingen grunn til å engasjere seg.

– Gyldenløves gate er en fin gjennomfartsvei for syklister som skal mot sentrum. Nå ser jeg foreldre som sykler med ungene til barnehage eller skole. Det så jeg ikke i samme grad før.

– Føler du at Frogner er en del av din identitet?

– Ja, jeg gjør det. Selv om jeg ikke har bodd her så lenge hadde jeg et av mine første kontorer her, jeg gikk gjennom Frogner hver dag på vei til handelsgymnaset på Solli plass, og jeg har flere eiendommer her jeg ikke vil gi fra meg.

– Så du blir værende på Frogner?

– Ja. Jeg skal definitivt ikke flytte til Sveits, hvis det var det du tenkte på.

Smutthull i bygningsloven

En gang var Frogner på landet. Plankebaron Bernt Anker (1746–1805) hadde bopel i Paleet i Christiania, men brukte Frogner hovedgård som lystgård. Historier fra de livlige festene sitter fortsatt i veggene, selv om Oslo Bymuseum nå okkuperer Ankers festlokaler. Men nå er ikke lenger Frogner et utkantstrøk. Den sentrale beliggenheten er en av grunnene til at bydelen har landets høyeste boligpriser.

– Frogner har alltid hatt høy status. I nyere tid er det bare blitt forsterket, sier historiker Truls Aslaksby.

Han forteller at de vestlige områdene til Frogner gård ble utbygget med ferievillaer til middel- og overklassen. Da slottet stod ferdig i 1849, ble boligene permanente.

– Med industrialiseringen ble arbeidssted og bolig mer adskilt. Mange bedriftseiere flyttet da til Frogner eller lignende strøk. Bebyggelsesservitutter sikret dem mot støy og dårlig luft.

Store deler av bydelen vi ser i dag ble bygget ut mellom 1890 og 1900. Via et smutthull i bygningsloven fikk utbyggerne lov til å strekke bygningshøyden med tårnene som markerer enkelte av gatekryssene.

– Det fremsto som standsmessig og var med på å få opp husleien. Frogner tiltrakk seg velstående mennesker, sier Erik Collett, leder i Frogner historielag.

– Denne bydelen ble ferdig utbygd for 100 år siden, noe som er en stor kvalitet i seg selv. Her kan du være trygg på at området forblir som det er til du dør, fortsetter han.

Du kan for eksempel svinge innom Kruses gate 11, bedre kjent som "rikmannsblokka på Frogners tak". Oljefond-sjef Nicolai Tangen var i ferd med å kjøpe toppleiligheten til 100 millioner kroner, men fikk kalde føtter da leiligheten manglet ferdigattest. Du kan dra videre og hilse på investor Runar Vatne i herskapshuset han kjøpte for 92 millioner kroner i Kristinelundveien, men hvis han er opptatt med sine gigantiske oppussingsplaner, finner du fort frem til “Villa Hegard” eller en annen praktvilla i bydelen.

Heyerdahl og Haaland

På din vei langs Frogners gater kan du treffe Gunhild Stordalen på elsparkesykkel, med solbriller, høye hæler og et kledelig rosa antrekk. Rundt neste sving går Jens P. Heyerdahl antrukket som om tiden er skrudd tilbake til 1980-tallet da han var konsernsjef i Orkla. 

Ved neste veikryss kan du se Jan Thomas rulle forbi i sin prangende sølvgrå Porsche eller Mikkel Sandvold i sin gule Ferrari. Pappa og Bik Bok-gründer Kenneth Sandvold og resten av familien har flyttet til Sveits, men den eldste sønnen virker å holde stand på Frogner, selv om familien prøver å leie ut den ærverdige murvillaen i Tidemands gate 7 til 150.000 kroner i måneden. De startet på 200.000. 

På Frogner kan du også møte noen av verdens største fotballstjerner. Arsenal-spiller Martin Ødegaard sammen med kjæresten og Frogner-beboeren Helene Spilling på Kaffebrenneriet i Frognerveien, dagen etter at han har scoret et viktig mål mot Newcastle i Premier League. Og Erling Braut Haaland, som i mai kjøpte seg leilighet til 27 millioner kroner i den nye kjendisblokken på Sommerro. Eller du kan møte en syklende eks-ordfører med en hjemmelaget kurv på styret.

– Alt er ikke bare rosenrødt på Frogner. Mye skjer bak lukkede dører, poengterer Fabian Stang om bydelen som består av 93 prosent blokkbebyggelse.

– Frogner er mer diversifisert enn folk tror. Det er ikke bare rike folk som lever det gode liv. Her er det alle typer mennesker. Jeg tror 50 prosent av boligene er utleieleiligheter.

Sykkelen er parkert, og en Fabian spesial er bestilt på uteserveringen til Vineria Ventidue. Det tar ikke lang tid før den første forbipasserende sier hei og gir et lite nikk.

Tilbake til åstedet

Stang kjøpte en svær Frogner-leilighet allerede som student, og var bolighai for sine medstudenter. Da han fikk sitt første barn bodde han også på Frogner, i femte etasje uten heis.

– Jeg kom hjem med sønnen min og en kasse øl, og klarte ikke få med meg begge deler opp trappene. Da tenkte jeg at ingen kom til å rappe gutten, så jeg tok med ølen først.

Stang har ved flere anledninger forlatt bydelen, men har alltid kommet tilbake, blant annet til nevnte Kruses gate 11.

– Da jeg jobbet i politiet, sa vi at gjerningsmannen som regel vender tilbake til åstedet. Det samme gjelder meg.

– Vil du si at Frogner er en del av din identitet?

– Ja, fordi det er så mange forskjellige folk her. Du møter de pussigste typer på Frogner, sier Stang, som lenket seg fast med papirlenker for å markere motstand mot de nye sykkelveiene i bydelen.

Som ordfører har han sett det meste av Oslo. Hans tippoldefar Thorvald Meyer bygde ut Grünerløkka. Selv var han beslutningstaker da utbyggingen på Løren ble regulert.

– Jeg har dårlig samvittighet for Løren, det ble for tett. Jeg skulle ønske vi var rausere med å sette av plass til parker, innrømmer Stang.

– På Løren ble vi litt grådige.

Frogner-beboer siden 1960

Her på Frogner er det ingen ledige tomter. Leilighetene har en gjennomsnittlig kvadratmeterpris på rundt 114.000 kroner. Median totalpris for en bolig er 6,7 millioner.

– Jeg har en drøm om å bo på Frogner, men jeg har ikke råd, sier Margarita Jakobsen.

30-åringen driver egen skjønnhetsklinikk på Majorstuen. Nå sitter hun på en av bydelens kafeer. Et par bord bortenfor sitter Jens Rugseth som er på en Oslo-visitt fra sitt nye hjemland Sveits.

– Frogner er som en egen liten verden. Det er de små tingene som at gartnere jobber og steller utenfor bygårdene. Alt er så stelt og ryddig.

Et steinkast unna er 96 år gamle Roald Isaksen på sin daglige gåtur. Han er på vei for å få fart på skrittelleren, men det er vanskelig når han hele tiden blir sittende på rullatoren for å slå av en prat med alle bekjente han møter på. Isaksen har bodd på Frogner siden 1960.

– Jeg forfaller fra bena og oppover. Bydelen hjelper meg med alt mulig, men jeg prøver å klare meg selv. Hjemmehjelperne er så snille at jeg blir lei meg når jeg takker nei.

Han viser vei inn til kjøkkenet. Kaffekoppene kommer på bordet.

– Jeg eier ingenting. Min eldste datter har arvet huset. Den yngste har arvet hytta.

Stoppet hotellkjede

Det finnes ikke noe bedre sted å bli gammel enn på Frogner, mener Isaksen. Med stokk og rullator kan han bevege seg fritt.

– Jeg tar sjelden drosje. Frogner er et like bra sted for eldre som for barnefamilier.

Han har opplevd begge deler. Som engasjert forelder var han med på å stoppe hotellkjeden Sheraton fra å kjøpe en tomt rett ved Uranienborg skole.

– Det hadde blitt et hotell der om ikke vi i foreldreforeningen hadde engasjert oss. I stedet kjøpte kommunen tomten og bygde lekeplass.

Gjennom mange år var han også med på å kjempe en annen kamp, mot byggingen av luksusboliger i Gyldenløves gate 15. Etter millionsøksmål, rettssaker og naboopprør ble det i august åpnet en ny park, mer enn 20 år etter at tomten for første gang ble solgt til eiendomsutviklere.

– Nå har vi en flott hage hvor vi kan møtes eller lese en bok. Det er en historie som ligner på Sheraton-tomten, sier Isaksen.

Han vokste opp i Gildeskål på Helgelandskysten, var maskinist på sjøen før han flyttet til Fearnleys gate og stiftet familie. Da barn nummer to var på vei, innså foreldrene at de hadde for liten plass.

– Jeg gikk rundt på Frogner for å se etter mulige steder å bo.

Han fant en leilighet i Løvenskiolds gate som så tom ut. Det viste seg å være et dødsbo, men familien ville ikke selge. Da sendte Isaksen et brev der han forklarte at familien bodde trangt og trengte et nytt sted å bo. Så signerte han med navnet til sin eldste datter.

– Det brevet varmet, og vi fikk kjøpe med en gang, forteller Isaksen.

– Off market heter det vel nå.

Og her bor han fortsatt, på det som en gang i tiden var et bondejorde.

– For meg er Frogner en bygd med alle slags mennesker. Jeg kjenner folk med villaer til 60–70 millioner kroner. Det er plass til alle. Jeg har aldri brydd meg om penger, sier Isaksen.

– Lykken er å leve, og å klare å stå opp og klare seg selv. Jeg tilpasser meg. Det beste stedet er der jeg bor.

Gravsten fra lakseelven

Gjennom et langt liv på Frogner har han sett hvordan alt av industri gradvis har forsvunnet. I stedet har det poppet opp kafeer og restauranter. Når det dukker opp et nytt sted, er Isaksen alltid på plass, så han kan viderebringe opplevelsen til sine venner.

– Men de skifter eiere så fort. Jeg vet ikke om jeg klarer å få med meg alt.

Én ting er sikkert. I Løvenskiolds gate blir han boende, for datteren har sagt at hun ikke skal selge. Og når kirkeklokkene ringer, skal han igjen finne plass ved siden av sin kone.

– Gravsteinen plukket jeg ut fra min barndoms lakseelv og fikk sendt den til Oslo. For oss passer det ikke med en sånn fancy stein, sier Isaksen.

– Jeg skal dø på Frogner, og mitt mål er å dø med støvlene på.