– Jeg sier jo aldri nei.

Tåken ligger tett mellom åsene. Været skifter stadig mellom opphold, yr, lett regn og regnskurer som mest ligner fossefall-funksjonen i dusjen. Ti sekunder utendørs og jeansen kan vris opp.

Det plager ikke Bjørn Risa, eier og daglig leder i anleggsentreprenøren Risa, som feirer 75-årsjubileum i år. Sammen med ledergruppen hadde han i februar konkurranse om hvem som kunne isbade mest. Et oktoberbad er bare en lek for jærbuen, som figurerer på Kapitals liste over Norges 400 rikeste med en estimert formue på 2,4 milliarder.

At Risa aldri sier nei, er nemlig svaret hans på forespørselen om vi kan ta bilde av ham i Eidsvatnet like ved selskapets opplæringssenter, som også er familiens gamle gård, i Lund kommune i Rogaland.

– Du må stupe først selv, sier Risa om hvordan han leder med eksempel, også når det gjelder å motivere ansatte til å ta bedre vare på helsen sin.

– Vi er tradisjonelt et hamburgerfolk i anleggsbransjen.

Men 49-åringen er lidenskapelig opptatt av trening og kosthold, og har fått med seg kolleger på mange aktivitetskonkurranser og fysiske anstrengelser, som til toppen av Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro.

– I et avisintervju i forkant av turen sa jeg at hvis ikke alle kom til toppen, hadde jeg ansatt feil folk, humrer milliardæren.

Slik er han. Jærbuen. For på Jæren snakker folk rett fra leveren.

Det har fått toppsjefen i noen kinkige situasjoner i mediene. Som da han tidligere i år sa at han ikke ville ansette noen over 40 år, til stor fortvilelse for hans ansatte – mange over denne gylne aldersgrensen.

– Vi har prøvd å få Bjørn til å ta sitatsjekk når han blir intervjuet av mediene, men det er han ikke så flink til, sier kollega og venn gjennom mange år, Erlend Aksnes (50+). – Bjørn er veldig uredd. Han forbereder seg sjelden med notater til et møte. Uansett om han snakker med banksjefen eller sjefen hos konkurrenten, så snakker han fra leveren.

Alderskommentaren skal ifølge Risa ha vært et forsøk på å forklare at de satser stort på lærlinger, og investerer flere millioner årlig på kompetansebygging av ansatte og ledere fordi de ønsker at fremtidens toppledelse skal komme internt fra Risa-gruppen, og ikke hentes utenfra.

Helikopter og bilsamler

Er man frittalende i offentligheten, er det fort gjort at man får litt kritikk tilbake. Som da en “hyttenabo” på Sørlandet gikk ut i mediene og klagde på helikopterstøy hun mente kom fra milliardærens pendling.

– Der måtte jeg ta støyten for junior, sier Risa.

Sønnen Bjarne på 22 år, som for tiden studerer business i USA i likhet med lillesøster Birgitte på 20, har nemlig helikoptersertifikatet.

– Det er Bjarne som flyr dit. Faren kjører som oftest elbil, forsikrer Risa.

Rogalendingen er svært bilinteressert, og samler spesielt på gamle amerikanske pick-up trucks. Men den feteste bilen i samlingen er en Chevrolet Camaro – guttedrømmen – som han selv kaller den.

– Da jeg var yngre, hadde jeg varebil med alle verktøyene mine i. Jeg tok meg ikke råd til kule biler. Jeg har ikke tatt meg råd til å røyke heller. Jeg liker å spare.

– Far gjemte meg bort

Kanskje en av få likheter han delte med faren?

Bjørn Risa var aldri skoleflink, mens faren på sin side var økonomiutdannet og hadde orden på bøkene sine. Han var livredd for å slippe til guttungen i bedriften.

– Jeg var en bangle, en urokråke. Mine verste minner er foreldresamtalene på skolen, og all kjeften jeg fikk for alt jeg gjorde galt, sier Risa, som har slitt med dysleksi og hatt ADHD-tendenser.

– Det var ingen som fanget opp slikt på den tiden. Når du som familie driver en bedrift, er du ikke alltid like god med ungene dine. Jeg har heller aldri fulgt opp mine unger. Jeg har ofret alt for selskapet.

Barndomsdrømmen til Risa var å begynne i familiebedriften, men faren var skeptisk.

– Jeg fikk kun sope gulvet. Far passet på å gjemme meg bort i et hjørne. Etter skolen trodde jeg at jeg skulle få lov til å begynne i Risa, men far sa nei. Det var da jeg fikk lyst til å bevise at jeg kunne drive en bedrift, og startet Bjørns Hage & Anlegg.

– Og det fikk du bevist?

– Ja, men jeg går fortsatt i dag og kjenner på en følelse av at jeg vil bevise at jeg kan. Jeg har bare lyst til å vise at jeg får noe til, og blir ikke helt kvitt den følelsen. Jeg tenker hele tiden, hvordan kan jeg vinne? Hvordan kan jeg bevise? Men det tror jeg er bra hvis du skal drive med utvikling, konkluderer Risa-sjefen.

– Bruker ikke krutt på tull

Kremmerånden ser uansett ut til å være en medfødt gave. Hans første geskjeft var et “sykkelverksted” han drev i garasjen hjemme som ungdomsskoleelev, etterfulgt av den mer profesjonaliserte bedriften Bjørns Hage & Anlegg, som han startet mens han fortsatt gikk på Øksnevad videregående skole for å bli anleggsgartner. Det var den eneste skolen han kom inn på, og dét på “spesielle vilkår”.

– De tre årene på Øksnevad ga meg selvtillit.

En lærer så potensialet i ham, og ordnet ungguttens første oppdrag. Risa fikk hele klassen med på å jobbe på dugnad, og som belønning tok han hele gjengen med på tur.

– Jeg lærte fort at hvis du jobber doble dager, får du dobbelt lønn. Det var min spede start. Hardt arbeid kan sjelden gå galt. Hvis du bare jobber hardt nok, er det umulig å ikke lykkes.

Risas oppskrift på å lykkes er såre enkel:

– Jeg brenner ikke krutt på tull. For å lykkes må du få til det som er enkelt. Det er enkelt å stå opp om morgenen, være ute i tide og være hyggelig. De enkle tingene skulle jeg få til. Det har jeg tatt med meg i lederrollen.

Det er mange kompliserte ting han ikke kan, ifølge Risa, og de oppgavene finner han flinke folk til å bistå med.

Etter suksessen med Bjørns Hage & Anlegg, beviset på at han faktisk kunne drive butikk, var tiden inne for å spørre faren igjen om å få begynne i familiebedriften. Nok en gang sa faren nei.

– Han ville meg ikke så vondt. Jeg måtte heller være gartner, sa han. Det Risa AS drev med var “farlig og stort”. Det var styrelederen som sa: “Du Bjørn skal ha den jobben”. Mens faren min stemte nei. Det er litt spesielt. Far var en fantastisk kar, omgjengelig, og hadde en fin profil i bygda. Mens jeg var rebellen, helt ulik far.

Malte Jæren rød

I 1998 fikk endelig Risa sjansen, takket være den eksterne styrelederen. Han kom inn som driftssjef, og satte preg på selskapet ved å male alle lastebiler og gravemaskiner røde – til farens store fortvilelse. Han forstod ikke hvorfor de skulle bruke penger på det. Men Bjørn ville at de skulle vise igjen, og bygge et varemerke.

I 2005 ble faren kreftsyk, og Bjørn tok gradvis over som daglig leder. Da var det bånn gass, og plutselig omsatte selskapet for over en milliard.

– Det var ikke en strategisk plan om å bli stor. Vi ville vinne kontrakter. Det var nye kontrakter som gjorde bedriften større.

30 år og en milliard i gjeld

Bedriften ble etter hvert så stor at Risa virkelig begynte å drømme.

– Jeg hadde en milliard i gjeld da jeg var 30 år etter å ha gjort opp for generasjonsskifte og var 100 prosent eier av konsernet. Jeg så ingen problemer, kun muligheter. Jeg hadde aldri fått problemer, aldri gått på veggen, aldri gått tom for penger, og aldri fått nei.

Da Risa ble invitert sammen med flere andre investorer til å å kjøpe Rosenberg Verft eiendom i Stavanger i 2002, startet bekjentskapet med Astor Nyborg, som i 2007 ble konsernsjef.

– Det var første gang vi ansatte en person på Jæren som skulle ha flere millioner i lønn. Vi var vant til kun 500.000 selv. Jeg er ikke glad i folk, jeg blir forelsket i folk. Jeg blir forelsket i både menn og kvinnelige ansatte på en god måte, fordi jeg er så interessert i dem. Astor ble jeg super-fascinert av. Han hadde bygd store prosjekter og plattformer, som Sleipner og Troll. Jeg tenkte han kunne være mitt anker i læringen.

Risa-konsernet vokste raskt, og i 2007 hadde konsernet 1,8 milliarder i omsetning og 800 ansatte. Så kom finanskrisen.

– Det var min første store nedtur siden foreldresamtalene på ungdomsskolen. Banken mente jeg hadde for mye gjeld. Da endret jeg konsernstrukturen, gjorde noen salg og slanket balansen. Så gjorde jeg tabbe nummer to. Jeg ble presset til å kjøpe en rentesikring på en halv milliard, i vanskelige tider. Det kostet meg 136 millioner. I tillegg var driften vanskelig. Da var det “back to basics”: å være entreprenør, ta ansvar, arbeide hardt, og bygge opp soliditet igjen.

Forelska i lærer’n

Risa takker kona Kirsten, den ti år eldre ungdomsskolegymlæreren hans og “Jærens første Jane Fonda”, for at han har fått til både jobb og familie. Hun er også administrasjonssjef i familieselskapet.

– Kirsten har aldri spurt når jeg kommer hjem, og jeg trenger ikke gjøre noe som helst hjemme. Jeg skulle hente ungene én gang. Da sa barnehagelæreren: “Ungene dine skulle blitt hentet for to timer siden, de er hjemme.”

Da bestemte Risa seg for å bruke mer tid med familien. Han ansatte ekstern ledelse og tok familien med til Gran Canaria. Med to nære dødsfall i familien, deriblant Risas far, ble det viktig for familien å få mer kvalitetstid sammen. På de ni månedene mener Risa han hentet og kjørte rundt på barna like mye som hans kamerater hadde gjort de siste ni årene.

– Så da var vi ajour, humrer Risa. – Jeg fikk respekt for det Kirsten gjør hjemme. Det krever tid. Deretter gikk jeg på den største karamellen noen gang, å tape 350 millioner. Jeg så at kassen ble tommere og tommere, og kundefordringene ble større og større. Da ble jeg urolig igjen.

Selskapet hadde gått inn i store vindpark-prosjekter, og tok stor risiko. I februar 2019 klarte ikke Risa å sitte hjemme lenger. Han måtte inn i driften igjen.

Familien flyttet tilbake til Jæren og inn på familiegården vi er på nå.

– Selskapet var pengelens. Jeg fikk med meg noen investorer og gikk inn med endel penger selv. Slik startet reisen, eller redningsaksjonen, for å få Risa på føttene igjen. Jeg var i tvil om det ville gå. Vår bransje er preget av mange tvister, og vi hadde en halv milliard i konflikter med kunder. En halv milliard i utestående, og kassen er tom. Så kom corona.

Bunaden på Jæren

Risa er en stor arbeidsplass i den lille bygda, Nærbø. Slikt gir enorme konsekvenser for lokalmiljø, leverandører og samarbeidspartnere.

– Jeg var veldig åpen og fortalte hvordan det stod til. Det tror jeg var viktig. Jeg tror også det var klokt å begynne i driften igjen selv for å vise at jeg trodde det kunne gå. Vi løste alle konfliktene, ryddet opp, og fikk orden og struktur. Vi bygget selvtillit i organisasjonen, og fikk tillit i banken.

Målstreken ble nådd i sommer, da Risa kjøpte ut siste investor, og tok tilbake 100 prosent eierskap. Det er han godt fornøyd med.

– Vi har et solid selskap med stor tillit i banken, hos kunder og i markedet. Vi økte omsetningen i fjor med en halv milliard. Vi har ingen nye konflikter eller problemprosjekter i balansen vår. Hver dag står jeg opp og tenker: “Hva kan gå galt i dag?” Det sitter i ryggmargen. Jeg er livredd for at det ikke skal fungere.

Når du ligger “nede med brukket rygg, er det alltid noen som gleder seg”, mener Risa.

– En av mine konkurrenter sa til meg en gang at “du kommer ikke til å klare det”. Det er det beste noen kan si til meg. Det er motivasjon hvis noen sier jeg ikke kan få til noe. Nå har vi fått det til. I år er vi 75 år, og det blir det beste året noensinne. Vi får rekordresultater. Nesten ingen slutter. Vi har rekordmange lærlinger. Vi har kjempegode ordrereserver. Vi har et godt forhold til kundene. Vi arbeider beinhardt.

Å arbeide hardt ligger i den jærske ånden, og mens Risa gir oss en omvisning på opplæringssenteret, peker han på arbeidsdressene som henger på “Risa-museet” og sier:

– Det der er bunaden her på Jæren.

Penger er et verktøy for å lykkes

Som en arbeidskar fra Jæren, hvilket forhold har egentlig milliardæren til penger?

– Faren min kjørte folkevogn. Det har ikke vært noen forskjell på oss og andre i bygda. Vi har arbeidet mye. For meg er penger et verktøy for å kunne lykkes. Det er et verktøy for å kunne kjøpe maskiner, utstyr og det man trenger. Det er en verktøykasse, slik jeg ser det. Vi er i en bransje med små marginer, stor risiko og enorm kapitalbruk. Bare så langt i år har vi investert ca. 300 millioner i maskiner. Jeg tror det blir færre og færre privateide entreprenører frem i tid. Vi er en av de eldste entreprenørene i Norge.

– Vurderer du å rømme til Sveits på grunn av formuesskatten?

– Vi vil legge til rette for å bo i Norge og drive med verdiskapning her. Vi opplever at kunden er landet vårt. Det er ikke import eller eksport. Skatt blir en del av kostnaden vår. Det er greit så lenge det er likt for alle. Hvis Norge heier på like konkurranseforhold, og heier på de som vil være med og bygge landet, for her er det nok av konkurranse, er det rettferdig. Vi ser en tendens til at når det søkes prekvalifisering, blir færre og færre utenlandske aktører med.

Hadde fastpris på snø

Det blir mye jobb på Bjørn Risa, men helgene er hellige, og sommerferien tilbringes på hytta på Sørlandet med familie, venner og hyttenaboer. I vinterhalvåret legges feriene til leiligheten på Gran Canaria.

– Det er vår ladestasjon. Der lader vi batteriet i noen uker mellom november og mars.

I motsetning til endel andre norske rikinger vil ikke rogalendingen ha feriehus i Marbella.

– Når jeg skal lade batteriene, har jeg lyst til å være i fred og bruke tid på familien. Jeg liker også at det er varmt nok der mellom november og mars.

– Dere har ikke hytte på fjellet?

– Vinteren er den mest kritiske fasen for selskapet. Vinteren gjør entreprenører bekymret. Vi hadde hytte i Sirdal, men da hadde jeg fastpris på snøen. Snø er et problem for driften, for våre folk kommer ikke frem, og blir det for mye frost i bakken, kan du ikke grave. Ungene mine sa: “Far, du er jo ikke glad når det snør.” Jeg så bare hva snøen kostet oss. Så vi solgte hytta i Sirdal. Ungene våre er ikke de beste på ski av den grunn, sier Risa og ler.

Fjerde generasjon Risa

Risa har ikke lagt noe press på barna om å ta over bedriften, men i motsetning til hva han selv fikk, ønsker han å gi barna muligheten hvis de selv ønsker det.

– Jeg gjør det helt ufarlig. Hvis de ikke består skolen og kommer hjem før tiden, sparer vi penger. Det gjør ingenting hvis de ikke vil fortsette. Og hvis de ikke vil drive selskapet, selger vi det når jeg er ferdig å jobbe her.

Ved jevne mellomrom tar derfor Risa-familien en grundig gjennomgang av testamentet og selskapets fremtidsplaner.

– Alle våre barn vet hvem som skal ha hva, og hvem som skal drive med hva hvis noe skjer med meg. Det endrer vi eventuelt hvert tredje år, hvis vi ser at ungene tar en annen retning, eller ting forandrer seg. Jeg som eier må sørge for at bedriften ikke er en risiko hvis det skulle skje noe med meg. Det er viktig at familien ikke skal krangle om det.

Forsiktig optimist

Drømmen er at Risa-familien skal drive anleggsentreprenøren i lang tid fremover. Men Risa mener det er noen forhold som må ligge til rette for at det skal skje.

– Selskapet skal aldri eies av vår familie uten at vi driver det selv. Det er altfor stor risiko, og det er altfor mange gode konkurrenter. Neste steg er å bygge det så solid som banken, med mye penger på bok og god robusthet. Slik at det i det hele tatt går an å eie dette videre til neste generasjon. Hvis det ikke er solid, har en for tynn balanse og for lite kapital, er det nesten ikke verdt det. Fordi da jobber du så mye med finansiering og likviditet at du glemmer å grave. Det må være bunnsolid. Det er der vi er på vei, og den strategien skal vi fortsette med.

– Er dere forsiktige?

– Ja, vi er forsiktige og redde for risiko. Det med vindmøllene var et litt vondt kapittel. Min styrke er nå å si nei. Det er prosjekter vi ikke gjør. Jeg sa ja til alt, men når det gjelder risiko, må jeg si nei. Jeg må ikke bli så fort forelsket.

Risa sier han er positiv til fremtiden, og en “forsiktig optimist”.

– Jeg tror alltid dette landet skal bygge og vedlikeholde veiene. Det er også alltid noe som vil irritere oss, enten det er corona, renter eller drivstoff. Det vi ikke kan gjøre noe med, må vi forholde oss til. Altfor mange lener seg tilbake og bortforklarer hvorfor de ikke lykkes med ytre faktorer, som at det er dieselens feil. Vi må være så robuste at vi klarer å takle svingningene. Nå er vi like gode som konkurrentene, men som jeg sier, vi må ikke hvile som frosken i det varme vannet. Nå skal vi peke ut en ny strategi. Men store vekstambisjoner har vi ikke. Vi vil bare gjøre ting skikkelig.