Gjestekommentar: Kelly Ke-Shu Chen, makroanalytiker i DNB Markets
Kinas urbane middelklasse sparer nå nær 38 prosent av inntektene, og spareraten har vært på en stigende trend. Samtidig preges økonomien av et punktert boligmarked. Nye boligigangsettinger er blitt halvert, sist ned 60 prosent sammenlignet med nivået før pandemien, lavere enn sitt laveste punkt under finanskrisen.
Kelly Ke-Shu Chen, makroanalytiker DNB Markets Foto: Stig B. Fiksdal/DNB
Men for de som følger den kinesiske råvareimporten, ser vi et helt annet bilde. Jernmalmimporten, tett knyttet til Kinas stålintensive boligsektor, er opp år-over-år. Stålproduksjonen stiger, og ser man kun på elektrisitetsbruken i kinesisk industri, som steg med nærmere 8 prosent år-over-år i 3. kvartal, virker økonomien snarere å være i oppgangskonjuktur. Tilbudssiden i økonomien gjør det svært bra, selv uten sterke vekstimpulser fra hverken innenlandsk eller ekstern etterspørsel.
En mulig forklaring er at man bygger opp lager et eller annet sted i verdikjedene. Noen har kanskje forskuttert en ny runde med omfattende finanspolitiske stimulanser fra kinesiske myndigheter?
Neppe omfattende stimulanser
Vi er skeptiske til at en slik pakke vil komme på plass. Hadde dette vært veien Kinas myndigheter ønsket å gå, ville det ha blitt gjort for lenge siden. Riktignok ble budsjettunderskuddet løftet nå på tampen av året, noe som gir en finanspolitisk stimulans tilsvarende 0,8 prosent av BNP, men det dekker under halvparten av bortfallet i boliginvesteringene i år.
Slik vi ser det, virker myndighetene heller å være opptatt av å sikre at nedturen for bygg- og anleggsbransjen ikke blir for brå, heller enn å fyre opp under nok en runde med investeringsdrevne stimulanser. Gjeldsfinansiert investeringsvekst, i en sektor der det allerede er blitt bygget for mye, virker mot sin hensikt på sikt. Omstillingen i kinesisk økonomi vekk fra boligbygging er allerede i full gang. Xi har mange ganger uttalt at Kina i fremtiden skal leve av høyteknologisk vareeksport, av alt fra elbiler til vindmøller, ikke boligbygging.
Dessuten er formålet med nye stimulanser å sikre sysselsetting for Kinas unge. I 2023 var det ventet at 15 millioner unge kinesere skulle bli yrkesaktive, hvorav mer enn 10 millioner kommer rett fra universitetet. Andelen unge med høyere utdannelse er mer enn tredoblet sammenlignet med 2009. Det å bygge stadig nye veier eller flyplasser gjør lite for å direkte sysselsette denne nye generasjonen.
Videre vil stormaktskonflikten med USA trolig intensiveres med tiden. Nå utspiller rivaliseringen seg stadig mer innenfor kappløpet om kunstig intelligens, noe som er helt avhengig av tilgangen på de beste halvlederbrikkene. De siste amerikanske eksportrestriksjonene vil begrense Kinas tilgang på disse halvlederbrikkene. Dette gjør det langt viktigere for Kina å allokere kapital målrettet til denne næringen, enn å bygge en bro til ingensteds.
Om håpet om en ny myndighetsdrevet byggebonanza fra Kina er malplassert, betyr det at utsiktene for Kinas råvareimport trolig også blir svakere. Om det er tilfellet, ligger det endel overkapasitet i kortene. Samtidig er svakere vekst fra Kina ikke utelukkende negativt for markedene. For sentralbankene kan det bli lettere å få inflasjonsimpulsene ned når Kina ikke fyrer på alle sylindre. For råvareprodusenter er det imidlertid dårlig nytt.
