Kapital møter den ferske arbeids- og inkluderingsministeren til fotoshoot i utkanten av regjeringskvartalet bare fire dager etter at statsminister Jonas Gahr Støre har utnevnt henne som ny statsråd og sjef for et av regjeringens viktigste departementer. En utnevnelse som, etter Kapital-juryens vurdering, gjør henne til den mektigste kvinnen i hele Norge. Og med den blir 36-årige Brenna også den yngste kvinnen noensinne som går helt til topps i Kapitals kåring.

– Makten betyr at jeg har et stort ansvar, men også store muligheter. Og at jeg må forvalte den klokt, både gjennom hva jeg formelt beslutter, men også gjennom hva jeg uformelt utstråler, sier hun ettertenksomt.

Ute er det snø i luften og en iskald vind. Høyt over det som er et av de største norske byggeprosjektene noensinne, vaier heisekranene mens utallige menn og kvinner i verneklær og gule vester haster til alle kanter. Over alt bores, bankes, kuttes og hamres det for å gjenreise det norske demokratiets nye storstue etter de grufulle terrorangrepene i 2011.

Dette i motsetning til de fleste andre steder i Norge hvor coronapandemien, krigen i Ukraina, uroen i Midtøsten, kraftig prisvekst og stadige rentehopp har ført til bråstopp i byggeaktiviteten og et stigende antall arbeidsløse.

Det siste er nå hennes ansvar.

Sjefen for arbeidsmarkedet

Som nyutnevnt arbeids- og inkluderingsminister har Brenna det øverste ansvaret for arbeidsmarkedet i Norge. Det er hun som skal sørge for at det er velfungerende, med alt det innebærer av virkemidler for utsatte grupper i arbeidsmarkedet, arbeidsinnvandringsregelverk og inntektspolitikk.

Stillingsinstruksen sier også at Brenna er politisk ansvarlig for hele Nav-systemet med et budsjett tilsvarende en tredel av statsbudsjettet. Hun er øverste myndighet for inntektssikringspolitikken gjennom sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, pleiepenger, hjelpemidler i Folketrygden og økonomisk sosialhjelp.

Og som om dette ikke er nok, har Brenna det øverste ansvaret for Arbeidstilsynet, Arbeidsretten, Trygderetten, Riksmegleren, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Statens pensjonskasse og Maritim pensjonskasse. For å nevne noe.

Hun har makt og myndighet til å gripe inn dersom det skulle bli streik, men må også ta ansvaret om det skulle dukke opp nye trygdeskandaler.

I det som for mange nordmenn arter seg som de vanskeligste økonomiske tidene siden andre verdenskrig, er det med andre ord intet lite ansvar som for tiden ligger på Brennas skuldre.

– Om jeg føler presset? Jeg mener, hvis du er statsråd og ikke føler litt press, burde du heller finne deg noe annet å gjøre. Du bør føle press, og det gjør jeg jo!

Arbeiderpartiets kronprinsesse

Det er ellers lite ved Brennas fremtoning som vitner om at vi har med Norges mektigste kvinne å gjøre, der hun ubemerket som en fugl fønix fra Utøya-generasjonen spankulerer forbi byggeplassene i regjeringskvartalet.

The Girl Next Door kunne vært en like dekkende betegnelse på 36-åringen som vokste opp på Holmlia og Jessheim i en vanlig arbeiderklassefamilie, og som ble kunnskapsminister uten høyere utdannelse enn VGS. Men siden hun er langt mektigere enn kongen som hun nå skal videre i statsråd og møte, og det strengt tatt bare er statsministeren som for tiden har mer makt enn henne, ville det vært en grov underdrivelse av hvem hun er i dag. Tobarnsmoren har dessuten et sjeldent fast blikk, er kvikk i sin replikk, og har en smittende latter som aldri er langt unna, selv når den iskalde vinden griper tak mellom de joniske søylene i loggiaen til gamle Deichmanske hvor fotografen gjør sitt ytterste for å formidle maktmennesket Brenna. Det er ikke uten grunn at hun med sin utstråling og politiske teft for tiden regnes som Arbeiderpartiets ubestridte kronprinsesse.

– Større politisk ansvar

Samtidig som hun føler presset, bedyrer Brenna, er hun slik som menneske at hun liker at ting er litt vanskelig. – Jeg liker at alt ikke er beint frem, og at man må prøve å finne gode løsninger, både som kan stå seg over tid, men som også har bredest mulig oppslutning.

– Og så er det krevende økonomiske tider nå, understreker hun. – Det er ikke noe poeng å late som noe annet. Det er vanskelig for de som hadde det vanskelig fra før, men nå er det vanskelig for mange andre også. Vi har helt vanlige arbeidstakere som opplever reallønnsnedgang. Vi har priser som øker, høye renter og høy gjeldsgrad. Det er krevende. Og det har vi ikke opplevd på noen generasjoner. Det gjør at både min jobb, men også det politiske ansvaret som hviler på oss alle i storting og regjering, er et annet enn det var for noen år siden.

Opplevde marerittet

Som overlevende etter Utøya vet Brenna mye om det å ha det vanskelig, uten at hun selv gjør noe poeng av det. Men i forbindelse med rettssaken mot terroristen som drepte 69 av hennes venner og partifeller på AUFs ungdomsleir, åpnet hun seg om hvordan marerittet utspant seg de redselsfulle timene den 22. juli i 2011.

Hun, som da var generalsekretær i AUF, sto utenfor Kafébygget på Utøya og snakket med sin daværende samboer på telefonen, da hun plutselig hørte noe hun var sikker på var fyrverkeri.

– Jeg sa at dette må være forferdelig dårlig humor, for det var en litt oppskaket stemning på øya etter det som hadde skjedd i Oslo, har hun tidligere fortalt med henvisning til terrorangrepet i Regjeringskvartalet.

AUFs daværende generalsekretær tar derfor beina fatt og løper mot lyden. Da hun kommer opp på plassen foran Kafébygget, er det noen mennesker et par meter foran henne som plutselig blir skutt og faller om. Hun rekker ikke selv å se mannen som avfyrer skuddene, men en person kommer løpende mot henne og roper at hun må løpe for livet.

Ble skutt etter

Som sagt, så gjort. Brenna snur tvert, løper tvers over teltplassen og ut på den såkalte Kjærlighetsstien og inn mellom trærne hvor det er masse mennesker. Det er panikk, folk løper på hverandre, det er ganske kaotisk, og det er flere som er hardt skadet.

Brenna får med seg en gruppe ungdommer til en bratt skrent som fører ned til vannet fra Kjærlighetsstien.

Hendelsesforløpet ble skildret slik av NRK:

– Det er veldig smalt, veldig bratt og veldig glatt, men vi får på en eller annen måte dannet et slags køsystem. En står og tar imot folk etter hvert som de kommer, så de ikke skal gå rett i vannet. Folk sklir ned en og en, eller to og to, sier hun.

– Endel klarer å gjemme seg mellom steiner og fjell, men endel klarer det ikke. Så kommer han dit og skyter ned på oss i det som føles som en evighet.

Brenna ligger da nede i skrenten. Rundt henne ligger drepte og skadde ungdommer.

– Jeg ligger sammen med en jente som er skutt i skulderen. Hun blør kraftig, er kald og fryser og klarer ikke å være rolig. Jeg prøver å roe henne ned og stoppe blødningen. Mange roper på hjelp, og vi hører folk som faller ned fra skråningene på siden av oss. Vi ser ikke så mye, for vi ligger inne i fjellveggen. Men vi hører mennesker som treffer stein og vann når de faller ned, og vi hører skyting hele tiden, har Brenna tidligere skildret, ifølge NRK.

Slik blir de liggende i to timer.

Spilte død

– De som ikke var skadet, var veldig rolige. Så var det noen som var så hardt skadet at de snakket helt i svime. Det var en veldig stressfaktor. Men strategien var å spille død og ligge helt i ro.

Brenna er aldri inne på tanken å legge på svøm og flykte bort fra øya – og bort fra dem hun gjemmer seg sammen med.

– Mange som så meg, kan ha tenkt at de kunne følge etter meg fordi jeg er generalsekretær. Når det er krise, vil jo folk bli ledet, uttalte hun ifølge NRK.

– Jeg følte veldig at jeg ikke kunne dra. Jeg kunne ha svømt, men jeg opplevde at jeg hadde satt meg i en situasjon der mitt oppdrag var å være sammen med dem jeg var sammen med.

– Ikke noe redd

Fra byggeplassen i Regjeringskvartalet høres i dag stadige smell og drønn.

– Er du blitt skvetten etter det som skjedde?

– Nei, jeg er ikke noe redd. Men jeg tenker ofte på det når mennesker opplever traumatiske ting – at jeg kanskje kan forstå litt av hva de står i. Jeg tenkte for eksempel på det da Torjus på syv år forsvant fra familien sin under en jakttur i forrige uke. Det å vente på et barn …

– Den 22. juli hadde jeg ikke barn selv, men det har jeg nå. Jeg har både opplevd å være redd, og å være mamma. Derfor tenkte jeg veldig mye på den familien og hva de opplevde.

– Erfaringene fra 22. juli – hvordan bærer du dem med deg videre i livet?

– Det synes jeg er et av de vanskeligste spørsmålene jeg kan få, for jeg har jo ikke levd et parallelt liv hvor det ikke skjedde. Men å lede etter terror på den måten jeg gjorde, gir jo perspektiv på hva en dårlig dag på jobb kan være.

Samtidig må jo ikke det bety at alt annet blir perspektivløst fordi det fremstår smått. På et vis har jeg antagelig blitt mer hardhudet, mens jeg på et annet vis har blitt mer var for hva mennesker er i stand til å foreta seg, hvis de for eksempel hater nok.

Derfor er jeg veldig opptatt av, både i denne jobben og i den forrige som kunnskapsminister, at det viktigste vi kan gi unge folk er en eller annen form for fremtidstro. Og da tror jeg, hvis vi skal få til det, så må du føle at du hører til i skolen, at det er bruk for deg i arbeidslivet, at du hører til i samfunnet. For mennesker som føler at de hører til der de bor, der de jobber og der de ferdes, de vil ikke drepe naboen sin eller noen andre. De vil bidra til at vi kan leve i et fredelig samfunn.

– Trygg økonomistyring er grunnleggende

– Hva kan du selv gjøre for at folk skal få det bedre i en slik situasjon som vi står i nå?

– Det grunnleggende er at vi styrer økonomien trygt, både fordi det påvirker inflasjon og rente, men også fordi en økonomisk politikk som ikke virker sammen med målet om høy sysselsetting kan sette både bedrifter og arbeidsplasser i fare.

Det er mitt ansvar som regjeringsmedlem at vi legger frem et statsbudsjett som gjør det bedre for folk, ikke verre, men jeg har også som arbeidsminister et ansvar for å følge med på hvordan arbeidsmarkedet endrer seg. Her på huset følger vi med fra uke til uke for å se om det er behov for å ta grep for at folk skal oppleve trygghet i det mange nå opplever som en urolig tid.

Omringet av maktkamper

Urolig må det også kunne sies å være i Arbeiderpartiet for tiden. Partiet har i lengre tid vært dypt splittet i to fløyer med statsminister Gahr Støres tidligere nestledere Trond Giske og Hadia Tajik på hver sin side med alt det har medført av interne stridigheter og negative presseoppslag. Avsløringene om pendlerboligjuks innebar blant annet at partiets stortingspresident, Eva Kristin Hansen, måtte gå av, uten å bli særlig godt ivaretatt av partiet. I tillegg har en bølge av habilitetsbrudd ridd Ap som en mare, med det foreløpige resultat at både kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen og utenriksminister Anniken Huitfeldt har blitt sendt på hodet ut av regjeringen. På toppen av dette gjorde partiet i høst sitt dårligste valg på 99 år, noe som har falt spesielt fagbevegelsen tungt for brystet.

– Det har selv stått i noen maktkamper, og det foregår for tiden enormt mange maktkamper rundt deg. Hvordan er det å stå i slike stormer?

– Når du sitter som leder på toppen har du fått mye makt, og gitt politikkens natur vil det alltid være noen som ønsker å rive den ned og selv overta den. Derfor, der det er makt er det, og skal det være, kamp om makta. Noe annet ville ha vært usunt. Da er vi jo mer over i nordkoreanske tilstander, og dit er det ingen av oss som vil. Så at det er kamp om makta er en bra ting.

– Hyggeligere i regjeringen

Inne i varmen på det romslige kontoret til den ferske ministeren i Arbeids- og inkluderingsdepartementet noen dager etter fotoseansen står et par titalls blomsterbuketter som alle har sett bedre dager, men som hver for seg vitner om noen av de mange interessegrupperingene som vil være berørt av beslutningene hun i fremtiden skal fatte.

– Værsågod, slå deg ned. Du kan sitte hvor du vil, for jeg har ikke rukket å få noen fast plass her ennå.

Brenna gjentar noe hun fortalte utendørs:

– Det er slik, både i Arbeiderpartiet og regjeringen, at det er mye hyggeligere enn man kan få inntrykk av i mediene. Vi er gode kolleger og passer godt på hverandre. Og jobber godt sammen.

Kapital antydet da at hun med den nye ministerposten på CVen var i posisjon til å ta innersvingen på kollega og næringsminister, Jan Christian Vestre, med tanke på en fremtidig karriere som partileder, noe hun vennlig avfeide.

– Min erfaring er kanskje at man må ha litt is i magen og tenke at jeg søker denne makten ved denne posisjonen fordi jeg har lyst til å forandre noe. Og oppnå noe. Så forsøker jeg å tenke at de diskusjonene vi får på oss som personer, skal vi tåle. For vi skal ha kritisk søkelys rettet mot oss hele tiden. Samtidig som det jo ikke er posisjonen selv som er målet. Det er å komme i posisjon til å gjøre noe med problemet som alltid er det viktigste. Og da føles det kanskje litt mindre personlig å stå i de tingene. Det er jo ønske om å løse en politisk floke som driver meg til å søke makt.

– Ikke bundet til LO

Posten som arbeidsminister har tradisjonelt vært regnet som et ypperlig springbrett for å tekkes LO, og en god relasjon til LO vil være avgjørende for å lykkes som statsministerkandidat for Arbeiderpartiet.

– I hvor stor grad vil du la LO kunne påvirke arbeidsmarkedspolitikken fremover?

– LO og Arbeiderpartiet er to forskjellige ting, akkurat som NHO og Arbeiderpartiet er to forskjellige ting. Eller YS og Arbeiderpartiet er to forskjellige ting. Det er ikke noe automatikk i at det LO mener, er Arbeiderpartiets politikk. Tvert imot, vil jeg si. Det er i uenigheten mellom LO og Arbeiderpartiet, og den brytningen som oppstår der, at de gode løsningene finnes. Så jeg skal snakke med både Peggy Hessen Følsvik, Ole Erik Almlid og de andre organisasjonene og lytte til innspill fra alle parter. Jeg er ikke mer bundet til den ene parten enn den andre.

– Mener du virkelig det? Med all den støtten LO gir til Arbeiderpartiet, og det faktum at bl.a. LO-lederen sitter i sentralstyret, så må det vel bli mer kinkig for deg som arbeidsminister å tale Hessen Følsvik midt imot?

– Nei, min jobb er å ta ansvar for helheten, og da må jeg lytte til alle som har innspill. Noen ganger vil vi være enige med LO, andre ganger ikke.

Kort mellom makt og avmakt

– Dine avgjørelser som arbeids- og inkluderingsminister kan potensielt få store konsekvenser for mange mennesker, også negative. Er det noe du grubler over på kveldstid eller på annet vis tar innover deg?

– Ja, det er det. Og så tenker jeg også over at avgjørelser jeg tar kan påvirke folk positivt.

– Ligger du mye våken på natten?

– Jeg sover fantastisk godt. Det har jeg alltid gjort. Men jeg er et utpreget a-menneske, så jeg tenker best mellom halv seks og åtte om morran.

At det er kort avstand mellom makt og avmakt, fikk også Brenna kjenne på kroppen på forsommeren i år. Da måtte hun som kunnskapsminister innkalle til pressekonferanse og fortelle at hun var inhabil da hun utnevnte sin gode venn og advokat Frode Elgesem, som hun ble kjent med da han var AUFs bistandsadvokat under 22 juli-rettssaken, til styreverv.

– Natten før du skulle ha pressekonferanse – sov du like godt da også?

– Jeg sov like godt den natta, men jeg synes perioden før jeg fortalte om saken var krevende. Jeg er ikke noe noblere enn andre, men jeg er opptatt av å ikke gjøre feil. Her oppdaget jeg feilen selv og måtte nøste i den. For meg var kombinasjonen feil pluss 22. juli den verst tenkelige. Så jeg følte ubehag ved å vite at jeg hadde gjort feil uten å kunne fortelle om den. Derfor var det en lettelse å kunne fortelle om den.

Ser frem til å forklare seg

Den 7. november skal Brennas habilitetssak opp til behandling i Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, sammen med en rekke andre inhabilitetssaker.

Heller ikke dette vipper statsråden av pinnen.

– Jeg er egentlig veldig glad for å få lov til å forklare meg, for jeg er opptatt av at Stortinget skal få gjøre jobben sin. Det skal jeg bidra til på en god måte.

– Hvor viktig er det at kvinner tar makt og står i stormene?

– Jeg mener det er enormt viktig. Makta er jo ujevnt fordelt i samfunnet, også på kjønn, så det at kvinner både vil og kan utøve makt på en god måte, er viktig.

Vi tenker ofte på makt og maktutøvelse som noe maskulint, men maktutøvelse er jo ikke en egenskap du har. Det er noe du gjør. Derfor er det viktig å vise frem kvinners makt, enten det er regjeringsmedlemmer, sentralbanksjef eller andre.

– Så det vil fortsatt være behov for en maktkåring som Kapitals liste over Norges mektigste kvinner?

– Det å vise at kvinner har makt, utøver makt, og har vilje til makt, er viktig i seg selv. Så er det viktig å vise frem forbilder og rollemodeller for alle som er underrepresentert. Det gjelder enten vi snakker om kvinner med makt, mennesker med minoritetsbakgrunn, kvinner og menn som tar utradisjonelle yrkesvalg eller folk med minoritetsbakgrunn som knuser glasstak.