I snart 40 år, fra han som student byttet et par flasker vin mot et bilde på en fest, har advokaten som er mer kjent for alt annet enn juskunnskaper, bygget opp en samling som i dag teller oppunder 1.000 verk. Da holder det ikke å ha stort hus. Man må ha lager i tillegg.

Nå skal arbeider fra Kagges samling stilles ut for femte gang etter tidligere å ha blitt vist på Astrup Fearnley Museet og ved museer i Italia, Spania og Tyskland. Fra 26. januar vises de sammen med verker fra Kode og Rasmus Meyers samlinger i Bergen.

Dialog med en annen

– Det som er spesielt denne gangen er at samlingen min for første gang går i dialog med en annen samling, forteller Kagge.

– Som ved de foregående museumsutstillingene er det en kurator som har satt sammen det hele. Da blir alt langt mer interessant enn om jeg skulle ha valgt ut verker selv. Det blir flest nålevende kunstnere. Det er først og fremst ny kunst samlingen min handler om, forteller han.

Møllearving Rasmus Meyer var blant de virkelig store samlerne for over 100 år siden og tjente rått med penger før første verdenskrig. Han bygget opp en av datidens største samlinger, blant annet en rekke sentrale Munch-verk. I 1916 tok han livet sitt. Tiåret etter mottok Bergen kommune en samling på over 800 verk etter Meyer og som inkluderte det som av mange regnes som de beste Munch-verkene, på nivå med det Nasjonalmuseet har, og kanskje bedre enn Munchmuseets.

– Bergen har vært mye flinkere enn Oslo med samlinger. De har på flere måter vært smartere enn Oslo kommune, mener Kagge.

– Det blir svært

Utstillingen er kuratert av kunstprofessor Marta Kuzma ved Yale University i USA. Kagge kjenner henne fra da Kuzma bodde i Norge, var sjef for OCA og samboer med gallerist Eivind Furnesvik i Standard (Oslo), og hvor Kagge har handlet mye kunst.

– Kode har så mye kunst, og mye av den kunsten vet jo nesten ikke folk at de har. Jeg tror at det vil være sunt for samlingen til Kode å få vise mer av den frem, på en ny måte. Det er jo det Marta gjør. Utstillingen skal vises på over 1.000 kvadratmeter, pluss deler av bygget som huser Rasmus Meyers samlinger. Det blir svært, sier Kagge.

Til sammen blir det nesten 400 verker på utstillingen, to tredjedeler er fra Kagges samling. 

Blant kunstnerne fra Kagges samling er verk av navn som tyske Wolfgang Tillmans, svenske Klara Lidén og ukjente Antonio Tarsis. Sistnevnte er en 28 år gammel brasilianer som lager verk av håndlagede fyrstikkesker i favelaen og som Kagge for tre år siden oppdaget på galleriet Carlos/Ishikawa i en sliten bakgård øst i London.

Tidenes kupp

Helt fra begynnelsen har Kagge kjøpt verker av unge kunstnere og helst arbeider han ikke skjønner seg helt på. Og han har kjøpt mye, og verker i ulike teknikker, først i Norge og siden på messer og gallerier i Europa, Asia og i USA.

Handleiveren har gitt ham innpass i den øverste av seks VIP-grupper på den anerkjente Art Basel i Sveits, som består av 150 av verdens ledende samlere. 

Den plassen har han trolig fått godt hjulpet av at han andre året han var på messen kjøpte 23 arbeider og overskred alt han hadde av likvider. Kagge opererer aldri med budsjetter. Noen søvnløse netter ble det, men et par telefoner til gallerister, og hvor han ba om betalingsutsettelser, løste det hele.

Kjøpsstrategien har ført til at Kagge har gjort et av tidenes kupp i kunstverdenen. 

Bor i modernismeperle

Kagge har invitert Kapital til forlagets kontorer i Tordenskiolds gate i Oslo sentrum, hvor han også har noe av kunsten sin, for å høre om samlingen og utstillingen i Bergen. Forslaget vårt om å få komme hjem til 60-åringen i Villa Dammann på Blindern, huset som er fredet av Riksantikvaren fordi det anses å være et viktig bidrag til den internasjonale modernismen, var han lite lysten på og begrunnet det med at “han ikke er en hjemme-hos type”.

I Villa Dammann, like ved NRK, har han bodd siden 1999 da hans daværende kjæreste ble gravid. Nå har de tre døtrene flyttet ut, og i tillegg til kunst fylles huset ofte med middager. Kagge var vert samme kveld tidligere statsminister Erna Solberg fikk greie på omfanget av ektemannen Sindre Finnes’ aksjehandel, og ekteparet var til middag i Villa Dammann. Kagge satt i Høyres sentralstyre frem til 2022.

Skriver om Nordpolen

Dagen Kapital møter Kagge er det kaldt, selv om fem blå blir lite sammenlignet med kulden Kagge har opplevd på sine ekspedisjoner som teller jordens tre ytterpunkter, Nordpolen, Sydpolen og Mount Everest.

Kagge kommer i stor fart i de enkle lokalene til Kagge Forlag. Håret er overraskende kortklippet til ham å være, og han er også ganske nybarbert. Polfareren har på seg en rødoransje strikket genser med noen hull i vrangborden nederst. På armen har han varemerket sitt, en Rolex Explorer II, og med den karakteristiske skiremmen i rødt, hvitt og blått.

– Beklager hvis jeg ikke er helt med. Jeg holder på med å skrive historien om Nordpolen og var midt i noe. Boken kommer neste år. Tuva, er det ledig i møterommet bak deg?

Byr på vann

Tuva er Tuva Østvedt, sjefen i Kagge. Kagge startet forlaget i 1996, og det har vært en pengemaskin siden. Vi går forbi et boklager og inn på et møterom med glassvindu inn mot en bakgård.

– Vann?

– Ja, takk.

Kagge lander den lange kroppen i en stol.

– Utstillingen i Bergen, ja. Hva vil du vite?

– Øker det verdien på samlingen din å stille den ut?

– Nei, det tror jeg ikke. Kode er det femte museet i Europa som viser samlingen. Jeg kjenner ikke til andre samlinger i Europa som har hatt så mange museumsutstillinger de siste årene. For meg handler det om å dele. Den økonomiske verdien forblir den samme, men samlingen blir selvfølgelig mer kjent.

– Er det tomt på veggene dine hjemme?

– Nei, det er alltid en kjempeutfordring å få det fraktet og pakket. Kan jeg låne pennen din? Jeg må få ringt han befrakterkaren, sier Kagge og skribler noe på venstre hånd.

Avliver myter

– Hvorfor har du alltid satset på unge kunstnere?

– Det er lettere å kjøpe mer etablerte kunstnere, men jeg synes det er morsomt å kjøpe de unge fordi det er vanskeligere. Det er spekulativt. Stort sett er arbeidene verdt halvparten når jeg går ut av galleriet fordi galleristen beholder halvparten av summen. I tillegg kjøper jeg konseptkunst som er vanskelig omsettelig, forteller han.

En av kunstnerne i Bergen som skal være med på utstillingen i Bergen er britiske Prunella Clough.

– Hun var vurdert som en stor kunstner sånn i slutten av forrige århundre. Men så ble hun helt glemt etter at hun døde i 1999. Vi har med tre av arbeidene i Bergen, det er malerier. Det er en stor misforståelse at kunstnere i alminnelighet blir mer verdsatt etter at de dør. Kunstnerne selv er som regel de beste markedsførerne av egen kunst.

Unntaket Weidemann

Kagge påpeker at Jakob Weidemann er et unntak.

– Det synes jeg er gøyalt. Jeg besøkte ham mye på Ringsveen overfor Lillehammer. Han røkte pipe, serverte speilegg og uendelig mange kopper kaffe. En gang må jeg ha drukket halvannen liter kaffe. Jakob ertet meg da blæren stadig var full: “Erling, skal du ut igjen og pisse. Du pisser jo hele tiden. Pisser, pisser, pisser.” Han var varm og macho. En vakker dag sa Jakob at jeg skulle få et bilde av ham. Umiddelbart takket jeg nei, men etter at jeg spurte om hvorfor, takket jeg likevel ja. Jakob svarte at han ville gi bort maleriet fordi jeg i motsetning til så mange besøkende aldri hadde ymtet frempå om å få noe gratis.

Weidemann døde i 2001. Auksjonsrekorden er fra 2018, 1,6 millioner kroner pluss omkostninger.

– De som kjøper kunst for å tjene penger, er ganske naive, tilføyer Kagge.

– Men de fleste som kjøper kunst tror, eller håper, at de skal få en god avkastning. Men sånn er ikke verden, så lett er det ikke.

– Gitt at du skulle ha solgt hele samlingen din, hvordan tror du den hadde vært avkastningsmessig?

– En stor del av samlingen består av verk som er vanskelig omsettelig. Jeg har kjøpt verkene for at de skal bli en del av dagliglivet mitt og til mennesker jeg er glad i. Hadde jeg tenkt på avkastning, hadde jeg satset på eiendom, olje og finans, sier han.

100-gangeren

I 2003 kjøpte han et maleri av amerikanske Richard Prince for 50.000 dollar. Fem år senere solgte han arbeidet “Surfing Nurse” på auksjon i London og fikk utbetalt fem millioner dollar, et høyere beløp enn det ble klubbet for på auksjonen. Grunnen til det var at Kagge i forkant hadde laget en garantiavtale med auksjonshuset Phillips. Vennen Ari Behn, som nå har gått bort, vurderte å kjøpe et av de andre verkene i serien, men lot det være. Istedenfor plukket Astrup Fearnley Museet opp det bildet.

– Hvordan klarte du å treffe med Prince-salget? 

– Det var veldig stor etterspørsel etter å få låne det. Året før var et tilsvarende verk fra “Surfing Nurse”-serien som gikk for et enda høyere beløp i New York. Slike vinduer er som regel tidsbegrenset og korte, kanskje seks–ni måneder. Et halvt år etter ble et annet bilde solgt for en tredjedel av summen.

– Hvor ofte klarer man å time noe slikt?

– Veldig sjelden, men det har skjedd. Jeg får av og til spørsmål av folk som ber meg tipse dem hvis jeg kommer over noe lignende. Men da svarer jeg nei. Så snill er jeg ikke. Da kjøper jeg alt sammen selv.

– Da du var på besøk hos Kunstpraten, podcasten Kapital har sammen med Finansavisen, fortalte du at du nesten aldri har solgt noe?

– Det har vel vært fire–fem salg. De få gangene et verk har steget kraftig har jeg blitt mer glad i pengene enn kunsten.

“Brukte alt på kunst”

Med årene har forleggeren, som for endel er mer kjent for å være polfarer, tjent rått med penger på forlaget som bærer etternavnet hans. Særdeles gunstig var det også at 2020-regnskapet ble lagt til grunn for verdsettelsen da danske JP/Politiken kom på banen og kjøpte 70 prosent av Kagges aksjer.

Det året lå omsetningen i Kagge, inkludert datterforlaget J.M. Stenersens Forlag, på 130 millioner kroner. Mens bunnlinjen var 26 millioner kroner.

– Før brukte jeg alt jeg tjente på kunst, det er slutt på det. Jeg tenker ikke investering med kunsten. Kunst er forbruk for meg. Fordi så mye synker i verdi, ligner det mer på forbruk. Hadde jeg ikke tjent gode penger og hatt god tid til å forstå, hadde jeg ikke blitt stor kunstsamler.

Samler med venstrehånd

Utstillingen i Bergen har fått tittelen “Composition with Left Hand”. Den er tuftet på broren til filosofen Ludwig Wittgenstein. Han var en dyktig pianist, men mistet høyrearmen under første verdenskrig.

– Broren bestemte seg for å engasjere den tidens store komponister, de var rikere enn trollet i fjellet, til å komponere musikkstykker som bare kunne spilles med venstre hånd. Det er jo sånn at med venstre hånd blir det meste litt halvveis. Sånn er det også litt med samling. Man samler med venstre hånd. Og så tjener man penger med høyrehånden, jobber og står på, sier Kagge og smiler.

– Det siste har jo også en morsom liaison til politikken. Høyresiden tjener penger som venstresiden bruker. Kunstnere og aviser som får pressestøtte er mot mer oljeboring, men ber stadig om større tilskudd fra Statens oljeinntekter. Det er litt SM på norsk det.

Tysk storstjerne

– Er du like sulten som samler nå etter snart 40 år?

– Ja, det vil jeg si. Nå har jeg vært så opptatt med boken om Nordpolen at det har vært litt roligere. Jeg kan fort kjøpe flere verk på rappen. Jeg gjør færre feil enn før fordi jeg kan mer. Jeg bruker ikke noen betalte rådgivere. Men jeg kjenner mange i kunstverdenen, så sånn sett får jeg gode innspill, for jeg snakker med flinke og ganske flinke mennesker hele tiden. Jeg ser, lytter og lukter.

– Har du navn på noen unge og lovende du tror har potensial til å stige i pris?

– Nei, men ta en titt på det som vises i Bergen. Det er farlig å komme med anbefalinger, men se litt ekstra på Anne Imhof, som nylig var på Kode med Marta for å arbeide med utstillingen. Hun lager mye installasjoner, tegninger, litt skulpturer. Jeg kjøpte henne heldigvis før hun hadde begynt å ta av med gallerier og museer, sier han og viser oss noen bilder på telefonen sin.

Bra utvalg i Berlin

– Hvor oppdaget du kunstnerskapet hennes?

– Det var på en sommerutstilling i New York, og jeg kjøpte en skulptur av en tunge og et bilde. Jeg kom forresten akkurat tilbake fra New York. Kunst er ofte ganske dyrt i Norge, i hvert fall papirarbeider. Folk blar lett opp 5.000 kroner for grafikk. Det mener jeg er altfor mye, sier han.

Kagge sier man ofte får mer for pengene i utlandet, kanskje særlig i Berlin, men også i mindre kjente galleriområder i New York, som i Lower East Side.

– Selv nå med svak krone?

– Ja, stort sett. En betydelig del av det norske kunstmarkedet er hausset opp til priser som ikke er gjenspeilet i kvalitet. Men det finnes også en rekke norske kunstnere som hevder seg internasjonalt. Jeg anbefaler å ta en titt på dem.

Henger med samlere

– Hvor mye kontakt har du med andre samlere og kunstnere?

– Ganske mye. Jeg samler jo ikke for å få nye venner. Men etter hvert så kjenner jeg jo mange av de kunstnerne jeg samler på og andre samlere. Noen av dem har blitt gode venner. Flere av de norske samlerne er flinke.

– Men dere er jo litt konkurrenter også?

– Tja, jeg føler sjelden at jeg konkurrerer med noen. Ta Christen (Sveaas, red. anm.), da. En samler jeg har stor respekt for. Vi tilhører omtrent samme generasjon og har endel av de samme referansene, men samler forskjellige kunstnere. Vi synes begge det er overraskende, og morsomt. Derfor ser jeg ikke på ham som en konkurrent, men som en venn det er gøyalt å dele kunsterfaringer og skiglede med.

– Nicolai Tangen og jeg

Kagge drodler litt videre om andre samlere, som Hans Rasmus Astrup, mannen bak Astrup Fearnley Museet. Han gikk bort i 2021. Kagge sitter i styret på Astrup Fearnley Museet.

– Vi var litt likere i samlingene våre. Mens Nicolai Tangen og jeg, vi samler helt ulikt. Det han gjør er spennende. Jeg gleder meg til neste år når museet åpner. For det kan bli en sensasjon å se hva han egentlig har samlet på. Jeg tror publikum kommer til å bli gledelig overrasket. Frem til nå har det nesten bare vært negative saker i mediene, uten at man har skrevet og snakket om kunsten. Nico er en super kar, mener Kagge og snakker selvfølgelig om sjefen for Oljefondet.

Noen hundre mill.

Kagge har aldri bekreftet summen han fikk av danskene som kjøpte Kagge Forlag i 2021, de ble enige om at den skulle være konfidensiell. Tallet 300 millioner kroner har blitt nevnt.

– Det er sånn noenlunde riktig. Beløpet har blitt utbetalt over flere år, sier han til Kapital nå.

I skatteligningen for 2020 står han oppført med 87 millioner kroner i formue. Året etter har det økt til 102 millioner kroner. I 2021 er den skattbare inntekten hans 51 millioner kroner.

– Hva har du gjort med gevinsten?

Kagge vrir seg i stolen. Vil liksom ikke svare. Liker å fremstå som en som ikke er opptatt av forbruk utover reiser, kunst og god vin.

– Jeg har kjøpt leilighet på Finse, men det vet du jo, sier han og blir igjen stille.

Rett ved togstasjonen på Finse, som er den høyestliggende på Bergensbanen med sine 1222 m.o.h, kan Kagge gå i småsko fra toget og til et av svært få nybygg på det yndede høyfjellsstedet på Hardangervidda, hvor Nato-sjef Jens Stoltenberg blant andre alltid feirer påske.

– Resten har du puttet i madrassen?

– Nei. Det er til konservativ forvaltning.

Slutter i Kagge

Etter jul er han ikke bare aktuell med utstilling i Bergen. Han begynner også et nytt liv. På nyåret er han fritatt fra arbeidsplikten sin i Kagge. Han sier han ikke vet hva han skal bruke tiden sin på ennå, bortsett fra å være mer i naturen, og fremdeles sitte i styret til forlaget og ha en mindre stilling der.

– Jeg skal i hvert fall ikke bli pensjonist!

Det gjøres klar til fest i Kagge. En ansatt som skal slutte. Kagge må snart gå.

– Vi må innom Rolls-Roycen. Går den?

– Ja. Men jeg bruker den bare sommeren da, sier Kagge.

Rollsen med penis

Den kongeblå veteranbilen kom som en overraskelse på ham. Kagge trodde han “bare” hadde kjøpt syv mindre skulpturer av Franz West, formet som skulpturelle hundelorter eller peniser, avhengig av øyet som ser. Men så viste deg seg at de skulle settes på panseret til Rolls-Roycen, en for hver ukedag. Det var den østerrikske kunstnerens kongstanke med verket.

– Det hadde vært fordel å være handyman, sier Kagge med henvisning til bilen.

– Er ikke du det?

– Nei, jeg klarer kun å reparere ting på ekspedisjon.

– Hva skjer med samlingen din den dagen du takker for deg? 

– Det foreligger ingen konkrete planer, men tanken er å gi bort til museer som er i stand til å ta vare på verkene.