Norsk økonomi hadde ikke behov for kronesvekkelsen i fjor. En svakere krone gjør eksportrettet og importkonkurrerende sektor mer lønnsom. Problemet var bare at store deler av konkurranseutsatt sektor allerede gikk for fullt, og det var få ledige hender andre steder i økonomien.
– I og med at vi ikke hadde ledige ressurser i konkurranseutsatt sektor i utgangspunktet, så kom kronesvekkelsen på et uheldig tidspunkt?
– Den kom i hvert fall på et tidspunkt der det ikke var åpenbart at norsk økonomi trengte en slik stimulans, slår Pål Sletten, seksjonssjef i seksjon for nasjonalregnskap i SSB, fast.
Synkende lønnsandel
Et resultat kan man lese ut av SSBs data for lønnskostnadsandelene, andelen av faktorinntekten som ikke tilfaller eierne. Nå er lønnskostnadsandelen i industrien den laveste i hvert fall siden 2000, og har falt kraftig de siste to årene.
«Dette bør sees i sammenheng med de høye salgsprisene på eksportrettede industrivarer i etterkant av koronapandemien og krigsutbruddet i Ukraina, i tillegg til kronesvekkelsen i år», skriver SSB i rapporten om kvartalsvis nasjonalregnskap.
Vurdert ut fra usikre kvartalsdata, er lønnskostnadsandelen i industrien nå rundt 70 prosent. Rett før pandemien touchet andelen 85 prosent.
Omvendt i skjermet sektor
Situasjonen er motsatt i skjermet sektor. Der har lønnskostnadsandelen steget de siste par årene, og ligger nå noe over normalnivået («hovedkursen»). For skjermet sektor løp kostnadsøkningene fra kronesvekkelsen og importerte innsatsvarer foran, og fikk hjelp fra en lønnsvekst som nådde 5-tallet, uten at bedriftene klarte å heve sine priser tilsvarende. Nå er skjermede bedrifter i ferd med å heve sine priser, noe som slår ut både i konsumprisutviklingen og i økte marginer.
– I en slik situasjon ville appresiering, altså en sterkere krone, hjulpet økonomien tilbake på kurs, sier Sletten.
– Da ville lønnsomheten i industrien ha sunket, og kostnadene i skjermet sektor gått ned, slik at lønnsomheten der steg, sier Sletten.
Lønningene opp
Hvis man ikke lykkes med å få kronen sterkere, må økonomien tilbake til balanse på annet vis. I den norske frontfagsmodellen leggger lønnsomheten og lønnsevnen i konkurranseutsatt sektor også føringer for lønnsveksten i andre sektorer, og eiere skal sitte igjen med et «passe stort» overskudd etter at arbeidstakerne har fått sin del.
– Over tid regner vi med at lønnsandelen i konkurranseutsatt og skjermet sektor er stabile, selv om de kan svinge noe med konjunkturene. Kvartalstallene våre er usikre, men de tyder på at vi er litt utenfor normalområdet nå, sier Sletten.
– Da må vi regne med at det skjer noe som bringer oss tilbake til normalen. Hvis ikke kronen styrker seg, er realappresiering et alternativ. Da øker lønningene mer i Norge enn i utlandet, og vi taper konkurranseevne. Bedriftene i skjermet sektor setter opp prisene slik at de har råd til høyere lønninger. Dermed øker lønnsandelen i industrien, og den synker i skjermet sektor. Men da stiger også konsumprisene, som Norges Bank har fått i oppgave å stabilisere. Så dette er ikke helt enkelt.
– Utfordring for lønnsoppgjøret
– Nasjonalregnskapstallene viser også svært svak og synkende produktivitetsvekst. Ville økt produktivitetsvekst dempet problemet?
– Ja, høyere produktivitetsvekst i skjermet sektor ville vært en løsning. Da ville bedriftene klart seg med færre folk og lønnsandelen hadde gått ned, sier Sletten, som understreker at man skal være varsom med å tolke for mye ut av foreløpige og kvartalsvise produktivitetsanslag basert på nasjonalregnskapet.
– Og det kan også være at våre tall overvurderer lønnsomheten i industrien, og at lønnsomheten der er i ferd med å snu, legger han til.
