En hvit Maybach ruller inn foran majestetiske Hotel Schweizerhof i Luzern. Byen fungerer for tiden som et slags flyktningmottak, og er nærmest blitt som Lesvos for rike nordmenn. Hotellet derimot har byens beste beliggenhet, midt i sentrum med innsjøen rett utenfor trappen. Cartier-butikken ligger nesten vegg-i-vegg. Derfor er det heller ingen som sperrer øynene opp over en bil med privatsjåfør. For kuriøsitetens skyld så ligner byen faktisk litt på Drammen.

Men Luzern er mer enn luksus, det er også sjarm og kulturliv. Langs bryggen ligger salgsboder og restauranter. Alt er vevet sammen med historiske bygg og sveitsisk orden. Kantonen byr i tillegg på landets laveste bedriftsskatt og en av de laveste personskattene.

Raushet er det også her. Sveitserne er ikke mer egoistiske enn at de gladelig tar imot strømmen fra Norge.

De syv skatteflyktningene har gitt oss sine 35 aksjefavoritter og spådommer for aksjemarkedet i 2024. 

Rike og mektige

I dag er det norske flyktninger som søker ly i foajeen i Hotel Schweizerhof.

De har ofret mye på sin vei. Tord Ueland Kolstad måtte la leiekontraktene ligge og forlate seriemester Bodø/Glimt da venstresiden utløste flyalarmen. Nordlendingen bygget opp formuen på egenhånd. Han tok strøjobber da han kjøpte sin første leilighet for 400.000 kroner i 1991, med moren som kausjonist. I dag er han god for 1,6 milliarder kroner, ifølge Kapital.

Kjetil Holta har vandret hvileløst rundt i Europa, og vært innom både Belgia og Sverige før han nå har funnet sitt paradis i Luzern. Sekken er tung, i den ligger verdier for 5,3 milliarder kroner. Holta har forvaltet formuen godt etter at han solgte farens eierandel i industri- og kraftkonsernet Tinfos til franske Eramet i 2008.

Peter Straume reiser med stil. Det må man etter 20 år i ABG. Han sier han tok et livsstilsvalg, derfor sitter han her i dag. Riktignok går det rykter om at han har etablert et mini-ABG i Luzern.

Inn døren på Schweizerhof kommer også parhestene fra Karbon Invest, Rune Syversen og Jens Rugseth. Om den ene kom først, kom den andre inn på familiegjenforening? Parhestene står bak kjente selskaper som Crayon, Link Mobility og Sikri Group.

Det er alltid en musiker i en flyktningleir, og her heter han Trond Myhre. Drar du kjensel på navnet? Det stemmer, dette er pianisten fra NRKs Rorbua. Men han er ikke kommet for å fortelle grove vitser. Trond Myhre har levert kanonavkastning i investeringsselskapet som går under det beskjedne navnet King Kong Invest.

Morten Astrup ankommer som sistemann. Han har som vanlig flydd sitt eget fly over grensen. Den profittsøkende piloten kaster aldri bort tiden.

Dørene til møterommet åpnes. Den nye kolonien er komplett.

– Jeg kjøpte mye IT under dot.com-boblen. Det var morsomt i starten, men ble en dyr lærdom. Siden har jeg vært allergisk mot IT, sier Morten Astrup, som i dag forvalter 7 milliarder kroner i fond, i tillegg til egne penger i et family office.

– Vi holder oss til det vi kan. Og det vi kan er IT og Telekom, svarer Rune Syversen, som har lyktes med det Astrup har holdt seg unna.

– Det vi kan pluss litt til, understreker Karbon-kompis Jens Rugseth. Han har tross alt nettopp åpnet en avdeling av treningssenterkjeden EVO i Luzern.

Hvor går pengene?

Asker blør etter at Røkke flyttet til Sveits, et hull på over 190 millioner i formuesskatt måtte fylles. Men det er ikke bare formuesskatten Norge går glipp av. Det er også kapitalen – investeringsvillig kapital. Og det er kompetanse. Sveits ser ut til å bli vinneren. Er Norge taperen?

– Det er ikke tvil om at fokuset endrer seg når kapitalen flytter. At ung og intelligent kapital flytter ut er livsfarlig for et land som Norge. De der hjemme som styrer spiser nå settepoteten til middag, sier Peter Straume.

Kolstad og Holta hiver seg på:

– Jeg har bodd 13 år ute. Vi investerer bare mer og mer ute. Det er ikke en beslutning, du bare endrer fokus. De som har barn som er født utenfor Norge, føler seg jo ikke norske, sier Holta.

– Det er vel ikke noe tvil om at når du bytter bosted, så vil det få konsekvenser for hvordan du investerer. Og i hvert fall for de som følger etter, sier Kolstad.

Morten Astrup flyttet ut for mange år siden. Familien har slått røtter i Sveits. I dag bor han i et hus i skibakkene i Verbier.

– Mitt fokus er fortsatt å investere i nordiske miljøer. Men disse miljøene har endret seg. De er nå mer spredt over Europa. Spørsmålet er hvordan det blir med neste generasjon. Vi har tre barn, og de maser om å få sveitsisk pass. For dem er Norge utlandet. Jeg forstår at det er uinteressant for norske politikere, de vil jo fortsatt se en massiv investering i Nordsjøen. Men neste generasjon vil altså ikke se på Norge som sitt hjemmemarked, sier Astrup.

Men det er ikke sånn at norske investorer over natten vil kaste seg over andre børser. Kompetansen deres henger fortsatt litt igjen i Oslo.

– Vi prøvde en gang å ta kontrollen i et selskap fra de britiske jomfruøyene som var notert i Sveits. Det vi oppdaget var at alle børsreglene var annerledes enn det vi var vant til. Og skal du gjøre noe som investor må du gjøre det ordentlig, derfor jobber vi fortsatt mot Norden.

Men når hele miljøer flytter ut; da er veien lang tilbake til Norge.

– Sverige opplevde litt av det samme i 30 års perioden etter Olof Palme. I dag er Sveits fullt av flinke svensker i 40- og 50-årene som fortsatt jobber for store svenskeide bedrifter. Først flytter investorene, så flytter hovedkontorene og dermed også kontrollen. Til slutt får man kolonier ute.

Seminar i Strømstad

– Gjør det noe for Norge?

– Norge er et spesielt land med enorme naturressurser. De fortsetter å gi. Det er jo derfor Norge kan tillate seg å straffe verdiskapere på den måten vi nå gjør, og som fører til at investorene flytter ut. Så er spørsmålet – er det et tap for Norge? Kanskje vil Norge greie seg veldig bra over noen år fremover. Og at smellen først kommer langt frem i tid, sier Kolstad.

Jens Rugseth er på sin side klar på at mer og mer flyttes ut. Når det gjelder lederseminarene i norske virksomheter skjer disse stadig oftere på Strømstad Spa. Men det skyldes først og fremst 60-dagersregelen for utflyttede nordmenn.

– Vi er engasjert i rundt 15 virksomheter, de fleste med norsk tilknytning. Det er ikke lenger viktig at hovedkontoret er i Oslo. Og når vi skal gjøre nye satsninger er vi mye mer åpne for at dette kan ligge i andre land. For eksempel har vi en AI-satsning i Østerrike. Dette kommer vi bare til å se mer av, sier Rugseth.

Syversen og Rugseth er filleristet på børs. Link Mobility var på det verste ned 90 prosent, mens Sikri fikk barbert bort 70 prosent av verdien. Crayon falt 60 prosent.

– Oslo Børs er jo egentlig ikke lukrativt når du jobber med IT. Sammenlignbare selskaper på andre børser har klart seg vesentlig bedre enn våre selskaper. Da kan man spørre seg om Oslo Børs er riktig sted å være, sier Syversen.

Sykdomssymptomene som Rugseth ser, er at det norske eierskapet stadig glipper.

– Sverige har noen virkelig store, internasjonale suksesser. Disse beholder sine svenske eiere når de ekspanderer ut i verden. Dette skjer ikke med norske virksomheter. Ting selges før det får vokse. Et eksempel er Visma. Den første milliarden gikk til norske eiere. Deretter er det utenlandske PE-fond som har tatt verdiskapningen.

Skatteklagenemda

I en flyktningeleir med skatteflyktninger er det vanskelig å komme unna ordet skatt. Det engasjerer, og på møterommet «Pilatus» kan det kan tidvis minne om å være et vekkelsesmøte eller en politisk samling. For skatt opptar samtlige. Vi starter i Rorbua:

– Vi var med å bygge opp eventbransjen i Norge, og gjorde det bra. Vi var en ny bransje som falt litt mellom ulike stoler. Var vi i reiseliv, hotell, servering, underholdning, eller var vi rett og slett kunstnere? I forhold til dette, ble vi behandlet fullstendig uforutsigbart med tanke på merverdiavgift. Plutselig ble det 25 prosent moms på toppen av et anbud vi allerede hadde bundet oss til, uten at vi kunne sende regningen videre til kunden. Det er bare ett eksempel på uforutsigbarheten man kan oppleve i Norge, sier Myhre.

Jens Rugseth forteller historien om hvordan han og Syversen tok ut et utbytte de regnet med at skulle berge dem gjennom tre år med formuesskatt. Så kom regjeringsskiftet, og regnestykket ble snudd opp ned.

– Jeg har fem barnebarn hjemme i Norge, og det kan fort komme flere. Jeg har mye som knytter meg til Norge, venner og familie og en mor på 92 år. Men vi har også 12.000 ansatte som i praksis vil bli straffet dersom jeg er bosatt i Norge. Så da må jeg ofre den tiden jeg kunne hatt med venner og familie for å sørge for at virksomhetene får utvikle seg best mulig.

Norske politikere kunne gjerne kommet i morgen og lovet at formuesskatten skulle fjernes. Men jeg ville ikke ha trodd det, sier Rugseth.

Han fikk bakoversveis da han hørte Tonje Brenna på radioen.

– Hun sa: Det er jo velferdssamfunnet som skal gjøre at vi har et godt liv i landet. Politikerne mener tydeligvis helt alvorlig at det aller beste hadde vært om staten kontrollerte ALLE verdier. Forstår hun ikke at de pengene hun deler ut i dag i stor grad allerede er beslaglagt av de samme menneskene hun mener hun hjelper, sier Rugseth.

Klar for å lade batteriene

Skatten glipper for statsminister Jonas Gahr Støre og næringsminister Jan Christian Vestre. Begge fikk tilbud av Finansavisen om å stille flyktningpanelet et spørsmål, men ingen ønsket det. Støre setter dog sin lit til at Vestre dekker inntektsbortfallet etter utflyttingen, for Norge skal reddes av et batterieventyr. Tårene triller hos deltakerne våre. Er det av glede eller redsel?

– Noe av det som bekymrer meg mest, er at Norge skal satse stort på næringer der vi ikke har komparative fordeler. Regjeringen kom med sitt grønne veikart for to år siden. Her skal den satse på batterier, hydrogen, havvind og ammoniakk. Som næringsdrivende vil du alltid lete etter komparative fordeler. Hvor er disse fordelene? spør Jens Rugseth.

Morten Astrup stiller spørsmål ved om vi i det hele tatt har forstått hva det innebærer å ha høyteknologisk industri i Norge, som batteriproduksjon.

– Jeg snakket med en høyt oppe i tysk industri, som nå skal produsere databrikker. Han sa at 40 av de stoffene som skal brukes i produksjon er forbudt i Tyskland. Her har vi lukket øynene og kjøpt fra Kina, det er ikke gitt at vi bare kan overta denne typen produksjon og være like gode som Kina, sier Astrup.

– Den amerikanske batteristøtten, som betaler 35 prosent av topplinjen, den er jo uten sidestykke. Ingen kan konkurrere mot den, sier Kolstad.

Norge har utrolige naturressurser. Men å åpne en gruve er nærmest utenkelig.

– Vi har en unik materialtilgang i Norge. Vi har for eksempel 60-70 prosent av verdens kjente forekomster av thorium, som de i fremtiden tror vil være avgjørende for moderne kjernekraft. Vi har også enorme mengder av rare earth metals. Men prøv å få en konsesjon til å utvinne noe som helst innenfor en 10 til 15 år. Det kan du glemme, sier Jens Rugseth og legger til:

– Og vi har jo allerede gitt bort 40 prosent av landet til samene, som omsetter for noen hundre millioner eller noe.

Mens oljeproduksjonen finansierer Norge, er vi bekymret for ethvert spadetak i grunnen.

– Nå har Bjørn Rune Gjelstens NOAH snart fylt opp Langøya. Vi har brukt ti år på å finne ut at de gamle gruvene i Brevik egner seg ekstremt godt. De er potte tette. Men det er helt umulig å få lov til å bruke disse. Dermed står vi uten et giftdeponi i Norge.

Morten Astrup kommer med en touch and go fra sidelinjen:

– Vi har en veldig god næring i Norge som myndighetene kunne satset på. Den trenger ikke kraft, råvarer eller særavtaler. Den har også synergier med Oljefondet. Men det er en bransje som politikere knapt anser som en næring. Det er én næring som aldri nevnes.

– Det er finans. Det er en bransje som alltid glemmes når man skal snakke om hva Norge lever av. Det er en bransje som er lønnsom, og som ikke trenger hverken strøm eller vann eller subsidier.