Globalt tapte banker mer enn 500 milliarder dollar i kriseåret 2008. Bridgewater Associates hadde ett av få fond som tjente penger dette året. Selskapets Pure Alpha-strategi var opp med 8,7 prosent fra en startkapital på 36 milliarder dollar. Dette var klimaksåret for fondets risikoparitetsstrategi, som hadde startet fra et langt høyere rentenivå på 1980-tallet. Hvert år avkastningen på obligasjonene gikk motsatt vei av aksjeavkastningen, kunne obligasjonene bli aggressivt belånt begge veier – både long og short. Etter 40 år med nedgang i tiårsrenten, fra 14 prosent til 1 prosent, er dette en strategi som ikke virker så godt lenger, etter at finanspolitikken begynte å overstyre pengepolitikken. Året 2022 med rundt 20 prosent kursfall for både aksjer og obligasjoner, var året alle forsto at den tradisjonelle investeringsstrategien med 60 prosent aksjer og 40 prosent obligasjoner ikke virker like godt nå.

Rentekurven for amerikanske statsobligasjoner har vært invertert i 19 måneder. Det betyr at rentene på statsobligasjoner med lengre løpetid er lavere enn rentene på statsobligasjoner med kort løpetid. Det er en uvanlig markedssituasjon, fordi alle investorer normalt krever høyere renter for lengre løpetider. Perioder med inverterte rentekurver har en slutt. Normalt gjenopprettes en stigende rentekurve ved at det skjer en stor, overraskende kreditthendelse som tvinger sentralbanker som Federal Reserve til å steppe inn med likviditet og nødkutt i rentene, som bruker å begynne med 200 basispunkter eller 2,0 prosentpoeng. Etter det første dype rentekuttet vil rentekurven kunne ha endret seg fra å være invertert med rundt 1,0 prosentpoeng til å ha en normal stigning av den samme størrelsen eller mer. Inverterte rentekurver kan også flates ut og normaliseres ved at lange renter stiger til samme nivå og over korte renter. Dette kan også være en smertefull justering for markedene. Rentemarkedet var på vei mot dette i oktober i fjor, da de tiårige statsobligasjonsrentene steg til 5,0 prosent. Reinverteringen kalles bjørnestigning, og er tyngre fordi det tar knekken på aksjemarkedet uten at kredittmarkedet får oksygen fra lavere renter. Dersom vi får en ny bjørnestigning nå, vil årsaken være at markedets inflasjonsforventninger stiger fra rundt 2,5 prosent til over 3,0 prosent. Frontlinjen for å ha kontroll på inflasjonen går langs 3,0 prosent. Under dette er en på vei mot kontroll, og alt over dette betyr at en ikke har kontroll, og det liker hverken rentemarkedet eller aksjemarkedet.

USAs årlige budsjettunderskudd på rundt 5 prosent av bruttonasjonalprodukt har vært så stort at selv ikke en sterk renteoppgang på 5 prosent fra sentralbanken de siste 20 månedene har klart å skape den forventede nedgangskonjunkturen som senker inflasjonen. Dette betyr at pengepolitikken nå totalt utkonkurreres av finanspolitikken. Det farlige med dette er at USA nå egentlig ikke har en effektiv sentralbank. Dette bringer oss tilbake til den type økonomi en hadde før uavhengige sentralbanker ble innført for å bremse veksten nær toppen av syklusen og sette i gang økonomien hver gang det ble krise. Vi hadde korte boom/bust-sykluser. Nå har vi hatt en lang økonomisk syklus som er blitt stadig mer neddopet av støttetiltak til både næringsliv og innbyggere.

Det er det samme med de populære aksjeindeksfondene. De passer best for investorer med evigvarende investeringshorisont. Du lever ikke evig, og det betyr at volatiliteten som finnes i indeksfond gjør dem mer egnet for trading enn for å sitte stille i båten uten å gå i land av og til. Indeksfond er perfekte å kjøpe når sentimentet er råttent fordi det inneholder alle de lavkvalitetsaksjene du ikke tør å kjøpe individuelt på bunnen av markedet. Problemet er selvsagt at de samme aksjene har like dårlig kvalitet etter at indeksen har doblet og firedoblet seg, og så blir du med helt ned til bunns igjen.