Denne artikkelen ble først publisert i Kapital 26.01.2024
I business er det analyse, teft, tålmodighet og hardt arbeid som gjelder. Samtidig må man ha evnen til å være tøff og nådeløs når det trengs. Da Christen Sveaas tidligere i vår fyrte av en verbal bredside mot Kjell Inge Røkke i striden om Solstad Offshore, var det nok endel som tenkte at de hadde hørt lignende krangling før.
De to finansmennene sto også på hver sin side i den lange maktkampen om Orkla, et av landets ledende industrikonsern, tidlig på 2000-tallet. I boken Orkla, selskap og slagmark i mer enn 100 år, konkluderte forfatteren Odd Harald Hauge slik: “Det handler om milliarder av kroner og titusener av arbeidsplasser, likevel er alt til syvende og sist personlig.”
– Hvor mye av personlige motsetninger ligger bak feidene i næringslivet?
– Det er ingen forskjell på milliardærene og en livsvarig krangel om gjerdestolpenes plassering på bygda. Folk er folk. Man kan spørre seg om ikke de har penger nok, men det er ikke pengene det dreier seg om. Det er å vinne. Å få rett. “Jeg tok ham,” sier Hauge til Kapital.
Ifølge forfatteren var norsk finans og næringsliv i mye større grad preget av store personligheter på 80- og 90-tallet.
– Liberalismen fra tidlig 80-tall gav grobunn for nye formuer, nye aktører og nye spilleregler, eller mangel på slike. Feidene var store og legendariske, og selvsagt var de personlige.
Silkehansker vs. boksehansker
I business er det analyse, teft, tålmodighet og hardt arbeid som gjelder, samtidig må man ha evnen til å være tøff og nådeløs når det trengs. Som Hauge skriver i boken: Silkehansker når man kan, boksehansker når man må.
– Det hjelper å ha lest Machiavelli (Fyrsten, red. anm.). Det er mye mektigere å være fryktet enn elsket. Mange vil vegre seg for en kamp mot personer som ikke gir seg, og som bruker alle midler. Da er det lett å bare gi seg. Med andre ord – boksehansker fungerer, slår Hauge fast.
– Hvordan er konfliktnivået i toppsjiktet blant næringslivsaktører i Norge sammenlignet med i andre land?
– Folk er folk i alle land, så det er vanskelig å vurdere. Men næringslivet i Norge er blitt mye fattigere på personligheter, det er mer regulert, institusjonalisert og overvåket. Vi er på vei mot en amerikanisering, hvor styret skal vokte en ullen corporate governance, i stedet for å representere eierne. De private kapitalistene forsvinner, til glede for styre og administrasjon. Og akkurat nå vil venstresiden bringe oss tilbake til statskapitalismen på 50- og 60-tallet, hvor politikere skal bestemme fremtidens næringsliv.
Ifølge Hauge er det siste fantastisk kun for én gruppe: de som vet hvordan de skal utnytte kunnskapsløshet, naivitet og det faktum at politikere alltid bruker andres penger.
– I den gruppen er Kjell Inge Røkke den ubestridte kongen, avslutter Hauge.
Få forretningsmenn har ertet på seg så mange kritikere og uvenner som moldenseren, men Røkke er slett ikke alene om å stelle i stand bråk og kjempe kampen til siste slutt.
Og selv om hæren av kommunikasjonsfolk hardnakket vil hevde det motsatte, er nok tittelen på Orkla-boken dekkende for de fleste av dem: Visst faen er det personlig.
Her kan du lese om noen av de mest kjente feidene i norsk næringsliv de siste tiårene:
Nakenstrid, lekkasjer og millionsøksmål
Hvem: Petter Stordalen og Stein Erik Hagen
Badebukse eller ikke – det er det store spørsmålet. Det mener i alle fall Petter Stordalen og Stein Erik Hagen.
Tilbake til det senere. Først må vi ta det fra starten. Hotellkongen og matmilliardærens historie går nemlig langt tilbake.
Tidlig på 1990-tallet var Stordalen sjef på kjøpesenteret Steen & Strøm. Så kom Hagen, den gang toneangivende storeier, inn i styret. Det ble raskt konfliktfylt.
“Jeg visste at han var hard. Jeg visste at han kunne være skruppelløs, men at Hagens inntog skulle bli startskuddet for den voldsomme konflikten som skulle komme, hadde jeg ingen anelse om,” skrev Stordalen senere i sin selvbiografi.
Gründeren fikk snart høre at han var under granskning. Og ikke lenge etter ble det slått stort opp i pressen at Stordalen hadde lånt et hus som ikke var oppført i selvangivelsen. Hotellkongen luktet lekkasje fra styret. Da han sendte ut neste styrereferat, brukte han derfor litt forskjellig setningsoppbygging i de ulike versjonene. Et av dem havnet i mediene. Stordalen mente hardnakket at han kunne kjenne igjen ordlyden; det var fra referatet sendt til Hagens mann.
Samtidig hørte Stordalen via en mellommann at Hagen ville selge seg ned og ut av Steen & Strøm. Stordalen hadde tro på selskapet, og bestemte seg for å kjøpe ham ut. I det skjulte ringte han derfor rundt til andre aksjonærer for å kjøpe opp aksjene deres.
“Jeg ville forsøke å ta over kontrollen av selskapet. Det var en desperat handling, men det brant under føttene mine,” fortalte Stordalen i boken.
Hagen kom seirende ut av maktkampen den gang. Stordalen fikk sparken, måtte forlate skuta og bygget seg, som kjent, siden opp som hotellkonge. Det gjorde at han noen år senere kom i forretningsmessig kontakt med Hagen – igjen. Samarbeidet gjaldt Farris Bad i Larvik. Og også denne gang oppsto det problemer. Hagen eide og Stordalen drev. Uenigheten besto i hvordan leien skulle beregnes. For å bli enige om tolkningen av kontrakten skulle partene etter planen møtes i retten. De to spa-kameratene ble imidlertid enige om å begrave stridsøksen og legge krigen død før det gikk så langt.
Freden varte dog bare en kort stund. Snart oppsto det nemlig nye gnisninger. Denne gang dreide konflikten seg om gjestenes antrekk, eller mangel på sådan.
Hagen ønsket at besøkende til spaet skulle bade nakne for å unngå sopp. Stordalen nektet derimot plent å kaste badebuksen.
“Problemet med store badebukser er at de får bakteriene til å florere. Det er svært viktig at man ikke får kroppssvette ut i bassengene. Vi ønsker ikke å drive et vanlig, simpelt badeland,” uttalte matmilliardæren til VG den gang.
“Nakenheten bør være tildekket. Man skal ha respekt for norsk bluferdighet. Dette er Larvik og ikke Tyskland,” repliserte hotellkongen.
Hagen er i dag ute av Farris Bad. Han fikk imidlertid drømmen om nakenbading oppfylt da han etablerte spa-hotellet The Well.
Misunnelse, grov kjeft og nesten-slagsmål
Hvem: Øystein Stray Spetalen og Jan Haudemann-Andersen
Øystein Stray Spetalen og Jan Haudemann-Andersen er blant få investorer her i landet som har blitt milliardærer ved å flytte penger på børs. De to sies å være gode venner, men det har likevel alltid hersket en helt spesiell psykologi dem imellom. Opp gjennom årene har det aller meste handlet om hvem som er “best”, og misunnelsen har visstnok ikke kjent noen grenser. Dette resulterte for nærmere 20 år siden i en høylytt krangel. Under en herremiddag, med en rekke av Norges rikeste aksjeinvestorer som vitner, røk de sammen i et munnhuggeri som gav de andre deltakerne bakoversveis. Som en av gjestene uttalte til Finansavisen den gang. “Det var grov kjeft som bare var hakket fra å ende i åpent slagsmål.”
Kjernen i den innbitte striden mellom Stray Spetalen og Haudemann-Andersen var sistnevntes eventyrlige suksess med oljeselskapet PA Resources, som det året hadde gjort ham flere hundre millioner kroner rikere. Uken før sammenstøtet hadde det dukket opp negative artikler i Dagens Næringsliv. “Tror PA pumper kursen”, var hovedsoppslaget.
Haudemann-Andersen skal ha anklaget Spetalen for å stå bak ryktespredning og for å bruke medier til å skade ham. Haudemann-Andersen ville vite hvorfor Spetalen motarbeidet ham, mens Spetalen fyrte løs tilbake med beskyldninger om humbug i PA Resources.
“Slike ting kommenterer jeg ikke,” var Spetalens svar til Finansavisen den gang.
Haudemann-Andersen var på den annen side hakket mer snakkesalig: “Vi er uenige om ting. Det har skjedd før også. Vi klarer nok å rydde opp i det,” sa han.
Det meste tyder på at han fikk rett. De to genierklærte kompisene strides fremdeles om hvem som har best teft, men har ikke havnet i nesten-slåsskamp siden.
Norges mest omtalte penis-skulptur
Hvem: Stein Erik Hagen og Kjell Inge Røkke
Stein Erik Hagen har vært i tottene på Kjell Inge Røkke mange ganger og helt utvilsomt etter at moldenseren gav ham en skulptur av en 20 centimeters erigert penis hvor testiklene var montert på et par ski. Verket i bronse het “Dyret” og ble gitt med en “Stå på”-hilsen til Hagen på hans 40-årsdag sommeren 1996. Gaven vakte etter hvert stor oppmerksomhet blant de 253 gjestene som feiret kjøpmannen på rikmanns vis i Holmenkollen. Selv Røkke syntes gaven kanskje var i drøyeste laget og beklaget dagen etter festen, men jubilanten svarte: “Gitt er gitt, Kjell Inge!” Hagen tok revansje da Røkke rundet samme milepæl to år senere, og forærte romsdalingen et stort hundebur med gittervegger og klare sadomasochistiske undertoner. Det går det frem av den uautoriserte biografien Steinrik som Aftenposten-journalistene Frank Lynum og Stein Dyrnes utgav i 2016, hvor forholdet mellom Hagen og Røkke beskrives som svært anstrengt etter mange feider i business. De to kjempet om Storebrand, Steen & Strøm og ikke minst Orkla. Sistnevnte maktkamp ble langvarig og Hagen gikk seirende ut, mens Røkke og Jens P. Heyerdahl led nederlag. Før årtusenskiftet karakteriserte Hagen rivalen Røkke overfor DN som “en som raider og tømmer selskapene”. “Jeg mener at landet ikke trenger slike mennesker,” konkluderte kjøpmannen.
I den ovenfor nevnte biografien uttalte Hagen at kranglene med Røkke nå var et tilbakelagt stadium og at de to var forlikte. Han uttrykte dessuten beundring for Røkkes evne til å slå i bordet og kjøre sitt eget løp. “Jeg har vært for opptatt av å unngå bråk, men jeg skulle ha vært mindre redd for å ta konfrontasjoner. Jeg har vært dum nok til å respektere demokratiet.”
Ulovligheter, drager og avslørende bilder
Hvem: Egil Stenshagen og Karl Johan Sunde
På Bygdøy ligger strandeiendommene tett. Kanskje vel tett, vil enkelte hevde. Særlig når naboen knipser bilder av ulovlighetene dine og sender til kommunen. Bare spør investor Egil Stenshagen, som i flere år har ligget i strid med milliardær Karl Johan Sunde på den andre siden av gjerdet.
Det hele startet med en uenighet om hvor eiendomsgrensen mellom tomtene skulle gå. Deretter oppsto det en konflikt om hvem som hadde eiendomsrett til en én meter bred gangvei som ender opp i en brygge på Stenshagens tomt. En tid senere hisset Sunde seg dessuten opp over Stenshagens terrengarrondering på eiendommen. Endringene gjaldt blant annet en plen som ble anlagt helt ned til strandsonen. Utfyllingen skjedde innenfor hundremetersbeltet langs sjøen. Den tidligere BMW-importøren ble av kommunen pålagt å fjerne både duker, fyllmasse og plen, samt en bod og brygge, og tilbakeføre området slik det var opprinnelig. Dette skjedde i 2018.
To år senere havnet de to i krangel igjen. Denne gang gjaldt disputten hvorvidt fjerning av en ulovlig bod i vannkanten ville forstyrre fuglene i hekkesesongen eller ei. Stenshagen mente så. Sunde på sin side hevdet at det rike fuglelivet forsvant sammen med våtmarksområdet Stenshagen ulovlig fylte opp på tomten. I tillegg irriterte han seg over at naboen hadde montert et fugleskremsel i form av en haukeformet drage. Fotografier av fugleskremselet, og andre kritikkverdige forhold, sendte Sunde inn til Oslo kommune. Det reagerte Stenshagen på. Som han uttalte til Kapital den gang: “Det som Sunde betegner som fugleskremsel, er rester av våre barnebarns drage, som de løper rundt og leker med og som er festet til en stang. Hvis den er til sjenanse, skal vi selvsagt fjerne den.”
Siden har det vært stille.
Omstridt kjøp, tomt selskap og søksmål
Hvem: Petter Stordalen og Christian Ringnes
“Petter har utrolig mange gode sider, men i denne saken har han ikke travet helt rent,” raste eiendomskonge Christian Ringnes til Dagens Næringsliv i 2011. Disputten mellom de to milliardærene ble siden en av næringslivets tilbakevendende såpeoperaer.
Det hele startet med en avtale Petter Stordalen hadde inngått om leie av hoteller av blant andre Christian Ringnes i Danmark. Leiekontrakten hadde en varighet på 20 år, men hotellene gikk dårlig, og Stordalen skal derfor ha funnet en vei ut av kontrakten. Han regelrett tømte det opprinnelige selskapet Choice Hotels Scandinavia for verdier, og overførte dem til det nye Nordic Choice Hospitality Group. Det tømte selskapet ble deretter solgt til hotelleieren Asmund Haare, som selv slet tungt med sine First Hotels.
Etter at Haare overtok selskapet fra Stordalen, døpte han det om til Tribe Invest. Selskapet ble med det et datterselskap i Haare-familiens hotellkonsern Flying Elephant. Lik det Choice Hotels hadde gjort tidligere, garanterte Tribe Invest for driften av en rekke hoteller i Danmark, deriblant hadde selskapet overtatt som leietaker på flere av eiendommene til hotelleiendomsselskapet Pandox i Danmark, som i hovedsak er eid av Christian Ringnes.
Ringnes hadde uttalt liten tillit til Haare som leietaker og skal ha blitt rasende på Stordalen. Det resulterte i følgende utbasunering fra eiendomskongen til DN: “Jeg ble tatt på sengen. Det var ikke spesielt hyggelig å høre at Choice hadde splittet og tømt hovedselskapet sitt slik at vår avtalepart i Danmark gikk fra å være verdt milliarder til å være verdiløs.”
Påstanden er i noen grad bekreftet av Stordalen selv i biografien Jeg skal fortelle deg min hemmelighet fra 2015. Her medgir han at avtalen med Haare kunne virke “småskitten”.
Ringnes mente at salget til Haare hadde påført hans selskap et tresifret milliontap, og la inn krav i konkursboet. I 2014 finansierte han et søksmål fra konkursboet mot Stordalens Nordic Choice Hospitality Group på 1,6 milliarder kroner. Stordalen og konkursboet inngikk forlik i saken året etter. I offentligheten ble dette presentert som et forlik mellom Stordalen og Ringnes. I en felles pressemelding sto det: “Endelig går Tuppen og Lillemor hånd i hånd igjen”. For Stordalen kostet forliket 80 millioner kroner, men disse pengene gikk ikke direkte til Ringnes. De ble betalt inn til konkursboet til Tribe Invest. Boet betalte så Ringnes 56 millioner kroner.
Etter forliket med Stordalen kastet Ringnes blikket mot Haare-familien, og i 2016 finansierte han et nytt søksmål på vegne av konkursboet. Fire år senere kunne det – etter fire søksmål og betydelige advokatutgifter – endelig settes sluttstrek for striden, da Haare og Ringnes kom frem til et forlik rett før hovedforhandlingene skulle starte.
Stordalen og Ringnes er i dag vel forlikt.
Ba ordføreren steke i sitt eget fett
Hvem: Kjell Christian Ulrichsen og Bjørn Ole Gleditsch
“Mange i Sandefjord ser på Kjell Christian Ulrichsen som en drittsekk! Jeg har flere ganger hatt lyst til å bruke den karakteristikken.” Kommentaren, tilhørende ordfører og Jotun-milliardær Bjørn Ole Gleditsch, falt under den første av flere rettsrunder i en årelang, betent strid mellom Ulrichsen og Sandefjord kommune.
Bakgrunnen for krangelen var en badeholme beliggende et steinkast unna Ulrichsens hyttepalass. Kommunen ønsket at allmennheten skulle ha tilgang. Det nektet investoren. Han følte seg nemlig beglodd når han skulle nyte sommeren på terrassen utenfor sommerperlen.
Ulrichsen overtok eiendommen i 1994. I årene etterpå skal han ha forsøkt å forhindre badegjester tilgang ved å, uten tillatelse, legge ut bøyer og plassere ut steiner. Da ordføreren på et tidspunkt tok seg friheten å fjerne noen av ulovlighetene, skal Ulrichsen ha bedt ham om å “steke i sitt eget fett”.
Krangelen endte opp som en føljetong med til sammen fire runder i rettsapparatet. Ulrichsen anket dommen helt opp til Høyesterett, men tapte. Det hele endte med at Miljøverndepartementet åpnet lommeboken og betalte fem millioner kroner for å sikre sandefjordingene tilgang til det som omtales som en av byens flotteste sandstrender. Ulrichsen valgte å gi pengene tilbake til kommunen. De skulle øremerkes gangveier, søppelkasser og toaletter. Gleditsch på sin side valgte å feire seieren med et bad – i det omstridte sundet.
Kupp, krangel og livsfarlig takstein
Hvem: Arne Fredly og Einar Nagell-Erichsen
Det mest storslåtte huset til arkitekt Arne Arneberg, kjent som Munkebakken, ble kjernen i en langvarig og opphetet strid mellom finansmennene Arne Fredly og Einar Nagell-Erichsen. Sistnevnte solgte den falleferdige luksuseiendommen til Fredly i 2003 da Schibsted-arvingen fikk store pengeproblemer. Utropsprisen var 175 millioner kroner, men Fredly skal ha greid å kuppe gigantboligen på Lagåsen for 90 millioner. I kjøpsavtalen ble det lagt inn punkter som skulle sikre Nagell-Erichsen mulighet til å kjøpe eiendommen tilbake eller utvikle den. Det kom fort til bråk om hvilken tilstand boligen på 2.000 kvadratmeter var i. Ifølge Fredly var det livsfarlig å oppholde seg der, ettersom han hevdet at det daglig falt takstein fra taket – 20 meter over bakken. Han krevde hele 20 millioner kroner av Nagell-Erichsen for å rette opp feil ved huset. Nagell-Erichsen mente på sin side at Fredly ikke hadde overholdt vedlikeholdsplikten og dessuten hindret ham i å drive med salgs- og visningsarbeid på Munkebakken, slik han mente hadde rett til. Høsten 2006 endte krangelen ved at partene inngikk forlik i Asker & Bærum tingrett.
Men Munkebakken forsvant ikke ut av nyhetsbildet med det. Året etter la Aker og Kjell Inge Røkke 165 millioner kroner på bordet og sa de skulle bruke huset til representasjonsformål. Fredly aksepterte budet, angivelig fordi han og familien trivdes så godt i Monaco at de ikke trengte noen gigantbolig i Bærum. Kort tid etter angret Fredly imidlertid salget. Han begrunnet dette med at han rett og slett var blitt glad i eiendommen og at han og familien på sikt ønsket å flytte hjem, men Røkke ville ikke gi ved dørene for en angrende selger. Hva prisen til slutt ble for tilbakekjøpet avhenger av om man velger å tro på Røkke eller Fredly. Røkke har hevdet å ha fått 250 millioner kroner, mens Fredly mener han ikke betalte mer enn 200. Uansett ble det en meget kostbar feilvurdering for Fredly.
Drømmeduo ble fiender
Hvem: John Fredriksen og Tor Olav Trøim
“Seadrill har vært grusom. Opprydningen er vanvittig slitsom.”
Skipsreder John Fredriksen nærmest stønnet av ubehag og la ikke fingrene imellom da Kapital møtte ham til et ytterst sjeldent intervju hos Seatankers Group på fasjonable Sloane Square i London i 2017. Og mannen som fikk hoveddelen av skylden for misæren i riggselskapet og tapte milliarder, var Fredriksens partner og høyre hånd gjennom 19 år, Tor Olav Trøim. Tre år tidligere hadde Trøim forsvunnet ut av døren med et brak – og en “sluttpakke” verdt 1,6 milliarder kroner. Dette skjedde etter at duoen lenge hadde diskutert hvordan Trøim skulle belønnes for sin del av den enorme verdiskapningen i Fredriksen-systemet.
Trøim hadde opptrådt for spekulativt, mente Fredriksen, som selv er kjent for å være meget risikovillig. Nå var Trøim brått blitt persona non grata, og Fredriksen forbannet og kanskje også såret. Fortsatt risikerte visstnok den som tok Trøims navn i sin munn en eksplosjon fra Norges rikeste mann gjennom alle tider. Fredriksen holdt Trøim ansvarlig for at han ikke hadde greid å selge seg ut av Seadrill på topp og dermed mistet sjansen til å cashe inn flere titalls milliarder kroner. I stedet ble de med til bunns gjennom en Chapter 11-prosess, som kostet flerfoldige milliarder og medførte en enorm ryddejobb som Fredriksen selv ledet. Som 73-åring satt Fredriksen og svettet over dette til langt på kveld i flere måneder. Det bitre oppgjøret og “skilsmissen” slo ned som en bombe i finansmiljøet. Bruddet rammet bredt og medførte at også flere andre Fredriksen-medarbeidere havnet i unåde. Noen av dem gikk over til “fienden” Trøim, den nye konkurrenten innen shipping og rigg i London som kunne alt om Fredriksen-systemet på rams. I glansdagene ble Fredriksen og Trøim ansett som en lysende stjerneduo i norsk og internasjonalt næringsliv, men da nedturen kom og bruddet var et faktum ble tonen – i hvert fall fra Fredriksens side – en ganske annen. Både Fredriksen og døtrene hans, Cecilie og Kathrine, snakket om Trøim i mindre pene ordelag, mens Trøim derimot skrøt av sin eks-partner og la vekt på alt de to hadde oppnådd sammen. Det siste sa uautorisert John Fredriksen-biograf Gunnar Stavrum seg helt enig i: – Jeg mener de to har vært de største gründerne Norge har sett siden Birkeland og Eyde som grunnla Norsk Hydro. De har hatt en fantastisk suksess i forretningslivet, uttalte han til NRK.
Men da forholdet røyk, skjedde det med et tordenskrall.
Roman gav personstrid i 30 år
Hvem: Trygve Hegnar og Erik Must
En roman fra finansverdenen la trolig grunnlaget for en årelang personfeide mellom redaktør Trygve Hegnar og Erik Must, en av pionerene i norsk finans som etablerte meglerhuset Fondsfinans. Som ung journalist skrev Hegnar om forhold han mislikte i finans og lot romanen trykke som føljetong i Kapital. Og det var vanskelig å ikke dra kjensel på Must i fortellingen. Da Hegnar kjøpte seg opp i forlaget Gyldendal – hvor Must hadde kontroll – fikk han smake finansmannens hevn og ble holdt utenfor styret og makten, til tross for flere forsøk på å bli valgt inn.
– Seks års trakassering i Gyldendal er ikke noe gøy, sa Hegnar til VG i 2009 da han solgte sin 30,2 prosents aksjepost i Gyldendal nettopp til Must for 250 millioner kroner. 70 millioner kroner i gevinst var ikke nok til å få frem smilet hos Hegnar, som snarere konstaterte med skuffelse at “Gyldendal-toget har gått”.
Såpass ivrig var Hegnar på å få makt og innflytelse i Gyldendal at han tilbød Kjell Chr. Ulrichsen 600 kroner pr. aksje for hans aksjepost i forlaget. Men Ulrichsen ville heller selge aksjene til sin venn og Fondsfinans-partner Must for 350 kroner pr. aksje. Dette grepet gjorde Hegnar kraftig provosert, og han klaget på budet til Oslo Børs. Men han fikk avslag både der og i Børsklagenemnda.
Da Trygve Hegnar kjøpte en større post aksjer i Dagens Næringsliv, motarbeidet Must dette i DN-styret. Styret ville ikke godkjenne transporten til Hegnar.
Etter en lang rettsprosess ble Hegnars kjøp godkjent, men han solgte etter en tid aksjene til Jens P. Heyerdahl i Orkla. Da var en pris på en million blitt 20 millioner kroner.
Isfront etter milliardsalg
Hvem: Runar Vatne og Carl Erik Krefting
Investor Runar Vatne holdt ikke tilbake da han skulle beskrive forholdet mellom ham og tidligere forretningspartner Carl Erik Krefting i tingretten etter en langvarig strid dem imellom: “Planen hans har vært å sakte, men sikkert ta ut de beste eiendommene til seg selv, og så tvangsutløse meg.”
De to, og kompanjong Hans Petter Krohnstad, hadde i lengre tid flydd høyt med Søylen Eiendom. I glansdagene shoppet selskapet eiendommer i området bak Stortinget i Oslo sentrum gjennom et gedigent lånefinansiert oppkjøpsraid hvor de fikk overtalt noen av verdens mest eksklusive motehus til å etablere seg i deres bygg i den norske hovedstaden. Sammen skapte de et norsk luksusstrøk. Så, i 2015, ble eiendommene i Nedre Slottsgate og Karl Johans gate solgt til PE-aktøren Meyer Bergman for 5,3 milliarder kroner. Etter salget skilte Krohnstad lag med de to andre for å starte opp HCH Eiendom. Resten av eiendomsporteføljen ble liggende hos Krefting og Vatne, som fort ble rykende uenige om samarbeidet og en aksjonæravtale. Det ble flere søksmål, og anklagene haglet. Først våren 2021 begravde de stridsøksen, signerte forlikspapirene og stanset søksmålene mot hverandre. Det hele endte med at Krefting overtok Vatnes eierandel i Søylen Eiendom. Siden gikk han solo i eiendom gjennom Carucel Holding, som har om lag 175.000 kvadratmeter i porteføljen og har gjort eieren ganske mye rikere hvert år. Vatne satset på eiendom og aksjer, og har i motsetning til sin tidligere partner måttet tåle å se formuen barbert de siste par årene.
Porselen, porselen, porselen
Hvem: Petter Stordalen og Atle Brynestad
Har man nok penger, kan man krangle om det meste. Eksempelvis keramikk. Det var tilfellet da det i 2005 brøt ut uenighet om hvem som egentlig hadde rett på en gammel porselenssamling. Opprinnelig sto slaget mellom Porsgrunds Porselænsfabrik og bymuseet i Porsgrunn, men da landets mest kjente hotellkonge bestemte seg for å åpne lommene og betale for en rettssak, ble det i stedet et oppgjør mellom finanskjendisene Petter Stordalen og Atle Brynestad. Gjenstandene var opprinnelig produsert ved den tradisjonsrike fabrikken, eid av Brynestad. Det store spørsmålet var om samlingen var utlånt eller donert til bymuseet. Seriegründeren ønsket porselenet tilbake. Bymuseet nektet. Det ble rettssak, og tingretten dømte Bymuseet til å levere alt tilbake. Med Stordalen i ryggen ble imidlertid dommen anket. Hotellkongen involverte seg i saken fordi han var redd for at gjenstandene ville bli tapt for Porsgrunn hvis de forsvant fra bymuseet.
Lagmannsretten fastslo til slutt at gjenstandene skulle tilbake til porselensfabrikken. Der ble de dog ikke lenge. Ironisk nok havnet hele samlingen på andres hender til slutt likevel, da Brynestad bare få år senere valgte å selge alt porselenet til Telemark Museum.
