Hva gjør Norges største banker når de har et krav på 2 milliarder kroner mot et norsk rederi der investorer kjemper om å skyte inn penger? Eksportfinansiering og DNB ga det fra seg mot å få 200 millioner.
Deler av gevinsten er i ferd med å ende opp hos Sveits-utflyttede Kjell Inge Røkke. For da Røkke forhandlet med Solstad Offshore var Eksfin og DNB plutselig villige til å gi Solstad muligheten til å kjøpe ut kreditorenes krav på 2 milliarder kroner for 10 prosent av summen.
– Røkke er svært mektig
– Eksfin må kunne forklare seg for Næringsdepartementet. Dette trenger mye og god forklaring, sier jusprofessor Mads Andenæs til Finansavisen.
Han mener saken stiller seg noe annerledes for børsnoterte DNB.
– I DNB eier staten bare litt over en tredel. Men DNB har jo også andre aksjonærer, og det er ikke åpenbart hvordan løsningen tjener deres interesser eller den statlige eierens. Røkke-systemet er svært mektig og får det som oftest som det vil, sier Andenæs.
DNB påberoper seg taushetsplikt når det gjelder kundeforholdet som knytter seg til verdens største offshoreserviceskip, «Normand Maximus».
– Vi kan derfor ikke gi spesifikke detaljer rundt refinansieringen av Solstad. «Maximus» har vært i en rettsprosess i snart tre år, og bankene som opprinnelig finansierte «Maximus», har fått en entydig dom i sin favør i Oslo tingrett. Saken er anket av motparten, og vi kommenterer ikke forhold knyttet til pågående rettsprosesser, svarer kommunikasjonsrådgiver Stål Ulvin Garberg i DNB.
– Helhetlig løsning
Konsernsjef Lars Peder Solstad i Solstad svarer slik på hvordan opsjonsavtalen om å kjøpe ut 2-milliarderskravet for 200 millioner kom i stand:
– Vi har hele tiden jobbet med en helhetsløsning for finansieringen av selskapet, og den måtte bestå av egenkapital, ny gjeld og håndtering av Maximus-kravet. Der har vi, i tillegg til utsettelse på forfall, forhandlet oss frem til at selskapet kan overta kravet for 200 millioner kroner hvis bankene vinner frem.
Han legger til at Maximus-kravet hadde prioritet foran aksjonærene i Solstad Offshore, og at en anmodning om å redusere eller konvertere kravet sannsynligvis ville ha medført at egenkapitalen var tapt og at aksjonærene tapte alt.
– Derfor var en løsning på Maximus-kravet helt nødvendig for å kunne ivareta aksjonærenes verdier.
– Men kan du utdype hvordan Maximus-avtalen er kommet i stand – hva Solstad Offshore eventuelt har måttet gi?
– Man kan ikke plukke ut enkeltelementer i refinansieringsavtalen. Dette er en helhet, svarer Solstad.
Avtalen om Maximus-kravet avhenger altså av om bankene vinner frem i rettsprosessen om hvem som eier Maximus Ltd., som tidligere eide subseaskipet «Normand Maximus». I Oslo tingrett vant bankene første runde, men saken er anket til Lagmannsretten. I tillegg er det en parallell sak gående på Cayman Island.
– Dette er ikke noe vi er part i, sier Solstad.
Bankene hadde mindre å frykte ettersom dagens markedsverdi langt overstiger den pantesikrede gjelden. Det er også kjent at Tor Olav Trøim sto klar for å skyte inn milliardbeløp. Det samme gjaldt Sveaas-siden.
Cayman avgjør Solstad-gaven
Det er ikke bare én rettsprosess som pågår knyttet til «Maximus», men to. Men først skrur vi tiden tilbake til da Solstad bestilte verdens største offshoreserviceskip med en sluttpris på 3,2 milliarder kroner. Selskapet hadde ikke finansiering, og løp til banker for å skaffe det. Bankene stilte opp med drøyt 2 milliarder, så Solstad trengte ytterligere én milliard til. De var i kontakt med flere, men endte opp med pensjonspenger fra Midtøsten, nærmere bestemt fra AGC Equity Partners.
Finansieringen ble strukturert som leasing gjennom «sale og leaseback» ved at et AGC-eid single purpose-selskap kjøpte skipet av Solstad for 3,2 milliarder med en salgsopsjon til Solstad, hvorpå Solstad leide det tilbake mot en fast leiesum som dekket renter og avdrag på bankenes lån samt renter på leasingfinansieringen.
Det oppsto imidlertid problemer da Saipem, som hadde tidscertepartiet, terminerte sin avtale, hvorpå det påløp termineringsavgift på 40 millioner dollar. Italienerne ville ikke betale den, men ble tvunget.
Tiltro pantet
I problemperioden så bankene sitt snitt til å erklære mislighold av låneavtalen. Bankene hadde pant i aksjene, og overtok dermed eierskapet til skipet. AGC mente det ikke var grunnlag for å ta pantet ettersom de fikk tilbake pengene, og har ankesak som skal opp i lagmannsretten.
AGC har ikke fått tilbake noe utover løpende rente knyttet til leasingavtalen. Tilbake i single purpose-selskapet lå 10 millioner dollar i cash, men den største verdien lå i et krav mot Solstad.
I avtalen mellom single purpose-selskapet og Solstad lå det ulike alternativer avhengig av utfall.
AMSC betalte en mye lavere pris enn den Solstad skulle betale, og differansen ble omgjort til et pengekrav på 161 millioner dollar som Solstad i dag oppgir til 1,8 milliarder kroner, men som avhengig av kronekurs kan utgjøre opp mot 2 milliarder.
Formelt er det Solstad Offshore som står som eier av skipet, men der bankene til enhver tid kan kjøpe det tilbake for 1 dollar.
De to rettsprosessene
På Cayman Island er en sak under oppseiling som omhandler hvem som eier kravet mot Solstad. AGC Equity Partners mener kravet eies av deres single purpose-selskap. Bankene tok aksjene i Maximus Ltd. som sikkerhet men de har fått full tilbakebetaling for sitt lån for lenge siden.
Kjernen i saken blir da om bankene skal levere tilbake pantet når de har fått tilbakebetalt hele sitt krav. Nei, mener bankene. Ja, mener AGC Equity Partners.
Saken om eierskapet kommer trolig opp før sommeren. For at Solstads opsjon på å kjøpe ut 2-milliarderskravet for 200 millioner skal kunne utløses, er Solstad avhengig av at bankene vinner saken mot AGC.
Den andre saken som skal inn for norsk lagmannsrett handler om det var rettmessig av bankene å gjøre som de gjorde eller om de handlet illojalt. Bankene hadde førsteprioritets pant i skipet, mens ABC Equity Partners gjorde leasingfinansieringen på toppen for Solstads kjøp av «Normand Maximus».
AGC mener det var illojalt av bankene i form av å ta aksjene når det ikke var betalingsmislighold, samtidig som AGC ikke kunne rette krav mot Solstad. Bankenes trekk medførte at AGC ikke kunne gå på Solstad, og følgelig forhindret de krav mot Solstad som fra før hadde milliarder i lån hos de samme bankene.
AGC var inne for å kjøpe ut skipet, blant annet gjennom et bud, men det endte med salg av skipet til Aker-selskapet AMSC.
