Tusen år gamle trær og sanddyner i et nærmest Mars-lignende landskap. Sør-tysk arkitektur som står igjen etter kolonitiden. En forlatt diamantlandsby som har sett sine bedre dager – men som likevel, ironisk nok, er enda vakrere i dag.

Dette landet har noe for enhver, og om ikke ovennevnte får det til å rykke i reisefoten, kan det også by på noe enda mer unikt:

Det kuperte, nordvestlige Namibia er hjem til de såkalte himbaene. Landet består av elleve ulike etniske grupper, men dette stammefolket er kanskje det mest kjente og fargerike. Med sine karakteristiske frisyrer og rødmalte hud er det ikke utenkelig at bilder av dem har dukket opp i sosiale medier her hjemme.

Dette er en verden hvor antall koner avhenger av hvor mange kuer du eier, og kveg blir sett på som rikdom fremfor mat.

En verden hvor det å tilby gjestene sin egen kone “for natten” blir ansett som et tegn på gjestfrihet.

Eneste hane i hønseflokken

Etter et par dager i den nokså kjedelige hovedstaden Windhoek er det her turen virkelig skal begynne. Med en lokal guide som tolk settes kursen nordover.

På veien passeres den ene imponerende utsikten etter den andre, og naturen forandrer seg i takt med breddegradene. Etter en åtte timers busstur ankommer vi den største byen i regionen, Opuwo.

Herfra er det haiking som gjelder, og med et vennlig smil og instinkt som kompass kommer en langt.

Ytterligere to timer på en øde grusvei senere, sittende bak på lasteplanet av en sliten firehjulstrekker, møtes vi av et spektakulært syn:

Om lag 15 stammekvinner, med et slags skjørt som eneste bekledning, hilser vennlig velkommen med både sang og dans. Nesten som de visste at vi kom?

Og med en nysgjerrighet som er minst like stor begge veier, skal de neste fire–fem dagene bli en opplevelse av de sjeldne. Gjestfriheten er så stor at undertegnede, som den eneste mannen i landsbyen, nesten føler seg som reneste Casanova i møte med utallige spørsmål om hvorvidt man er gift, har kjæreste eller barn, hvor man skal sove i natt, og så videre.

Intensjonene er selvsagt gode, men det føles likevel forunderlig. Mer om det siden.

Hytter av kumøkk og hår av leire

Himba-folket lever i et semi-nomadisk, pastoralistisk samfunn preget av landbruksdrift med dyr. De bor i enkle hytter laget av en kombinasjon av trestokker, leire og kumøkk – godt egnet for den nomadiske livsstilen. For undertegnede innebar det å sove på bakken inne i en av hyttene, med en T-skjorte som hodepute, men det er tross alt også noe av sjarmen.

For gjennom hundrevis, om ikke tusenvis av år har urbefolkningen livnært seg i dette tørre, brutale landskapet, helt uberørt av moderne fremskritt og teknologi. Og med små brønner og elver som er sesongavhengige, er ikke vann alltid like lett å oppdrive.

For personlig hygiene blander himbaene urter i en beholder med brennende aske, vanligvis restene etter bålet som har varmet hytta gjennom natten. Kvinnene pakker seg inn i en orapi (sarong) for å sikre at røyken renser dem under beltet.

Når de nedre kroppsdeler er rengjort, blir røyken så beveget over kroppen for å produsere en slags parfyme, som vil skjule eventuelle ubehagelige lukter og gi dem deres tradisjonelle duft. På denne måten får de vasket seg, helt uten bruk av vann. Selv i dette krevende miljøet følges fortsatt de grunnleggende prinsippene i livet.

Folkeslaget er også spesielt kjent for sine intrikate frisyrer, som er laget av blant annet hår fra mannlige familiemedlemmer og geiter, smør og leire. Både hud og hår dekkes med en blanding av oker, smør, leire og ulike aromatiske urter. Dette kalles otjize, og fungerer også som solkrem og insektsmiddel. Resultatet, en distinkt, rødlig farge, er en fargepalett sjelden sett andre steder på kloden.

Klesdraktene er minimale, og består av enkle skinnlendekluter og smykker laget av skjell, perler og andre materialer fra området.

Spesiell tradisjon

Stammebefolkningen er klar over at det eksisterer et mer moderne liv i eget land og andre steder i verden. Likevel velger de å dyrke sine tradisjoner og leve som sine forfedre.

Det betyr blant annet at mens kvinnene er opptatt med å holde orden på både barn og hus hjemme, er mennene ofte flere mil unna for å gjete kyrene, som beiter i mer frodige områder.

Dette fører til at kvinnene går lange perioder uten mannlig kontakt, og når undertegnede kommer på besøk, gis det mye oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Guiden forklarer at giftermål og partnerskap blir vurdert annerledes enn hva vi er vant med i den vestlige verden. Det å få barn med en utenfra er ikke nødvendigvis negativt, fremheves det. I en relativt liten landsby kan nye impulser og gener rett og slett tilføre “friskt blod” i et basseng av mindre variasjon.

Himbaene har også et litt annet syn på gjestfrihet enn hva mange andre legger i begrepet. Gjennom generasjoner har det å tilby gjestene sin egen kone “for natten” blitt sett på som en sjenerøs og normal skikk. Riktignok er denne tradisjonen gradvis på vei ut, men den eksisterer visstnok fortsatt i noen områder. 

Hvorvidt dette også gjelder turister, eller kun gjester fra andre stammelandsbyer, er noe uvisst. Undertegnede slapp heldigvis å forholde seg til problemstillingen, da den eneste mannen som var innom var en eldre herremann hvis kone hadde gått bort.

Oppholdet var uansett svært interessant og lærerikt, og anbefales – til begge kjønn – på det sterkeste. Det er også verdt å merke seg at med en globaliseringstrend som stadig tar nye landområder, er urbefolkningens eksistens truet. Himbaene teller kun rundt 50.000, og blir stadig færre.

Det er derfor å anbefale et besøk før det er for sent.

Diamantlandsby

Namibia har også mye annet spennende å by på. Et eksempel er den nedlagte, nærmest spøkelseslignende landsbyen Kolmanskop.

Med oppdagelsen av diamanter i 1908 ble den lille, men elegante byen bygget av de tyske okkupantene omtrent over natten – og ble raskt en av de rikeste på kontinentet.

Den hadde til og med kasino, bowlinghall, teater, sykehus og en isfabrikk. En avtakende diamantforsyning, oppdagelsen av edelstener lenger sør og tyskernes nederlag i første verdenskrig førte derimot etter hvert til byens undergang, og i 1954 ble den forlatt. På det meste ble over en million karat diamanter hentet ut fra området årlig.

Siden har ørkenen og naturkreftene gradvis tatt over, og de gjenværende bygningene vitner nå kun om det som en gang var. I nyere tid er det blitt et yndet turistmål, som tiltrekker seg skuelystne og fotoglade i hopetall. Det er lett å la seg fascinere av byens nærmest hjemsøkende skjønnhet mens man tar seg inn i de sandfylte, forfalne husene, som har skapt et unikt samspill mellom natur og arkitektur.

I nyere tid har utsiktene til et enormt, grønt hydrogenprosjekt vekket både håp og kontroverser blant innbyggerne i nærområdet Lüderitz. Prosjektet forventes å koste ti milliarder dollar, omtrent lik landets BNP. Den økonomiske oppsiden og de potensielle positive ringvirkningene for Namibia, og spesielt Kolmanskop og Lüderitz, er enorme.

Men med dette følger også risikoen for utbredt korrupsjon og alle de andre velkjente effektene av at et område uten sterke institusjoner får tilgang på store ressurser over natten, slik det også skjedde for litt over hundre år siden.

Utenomjordisk landskap

Også et besøk til de utallige, enorme sanddynene er vel verdt turen. Sossusvlei, kanskje det mest kjente av dem, byr på et fantastisk landskap, med en virkelig juvel som lønn for strevet.

Her kan man enten velge den lange, mer givende turen opp og ned de mange, rundt 400 meter høye sanddynene, eller kjøre så nær som mulig.

Fotturen er nokså strabasiøs, med temperaturer på midten av 30-tallet og svært lite tilgjengelig skygge. Belønningen smaker dog enda bedre når landskapet på den andre siden åpenbarer seg:

Et gigantisk, hvitt inntørket leirområde, bestående av tusen år gamle trær, som egentlig er døde, men fortsatt står oppreist. 

Man lurer nesten på om man er på en annen planet. Det utenomjordiske synet er makeløst, og fotomulighetene uendelige.

Sørg for å ta med nok vann – og solkrem!

Også Sandwich Harbour, hvor ørkenen møter Atlanterhavet, er et unikt skue. Her er det mulig å kjøre rally både opp og ned de stupbratte sanddynene, og for den eventyrlystne anbefales det å ta med seg snowboard eller ski for en fartsfylt opplevelse.

Variert tilbud

En varmluftsballong- eller helikoptertur over nevnte ørkenlandskap skal visst være svært spektakulært, om enn noe dyrt. Også konsumering av ulike typer vilt på de beste restaurantene i hovedstaden bør oppleves.
Apropos restauranter; om du ikke har fått nok av stammekulturen anbefales det å ta en tur til den lokale dineren, hvor du kan se herero-kvinner (et annet folkeslag) slå biljardkuler med laserpresisjon.

Endel benytter også anledningen til å besøke nasjonalparken Etosha for den ultimate safariopplevelsen, og her er det mulig – for den vågale – å kjøre egen bil. Det er også et alternativ å oppleve eksotiske dyr på nært hold i reservatet Naankuse, hvor både løver, geparder, hyener og karakaler som av ulike årsaker ikke klarer seg i det fri, blir tatt vare på.

Er man på utkikk etter en lite masete feriedestinasjon, er Namibia definitivt for deg. Landet er nemlig det tredje minst befolkede pr. kvadratkilometer, kun slått av Grønland og Mongolia. Det fører til at man ofte vil ha både motorveiene og turistattraksjonene omtrent for seg selv, slik at man kan la de surrealistiske, optiske illusjonene som kommer til syne ved daggry snakke for seg.

Sett gjerne av både to og tre uker, slik at du rekker å oppleve så mye som mulig av alt landet har å by på.

For når du tror du har sett alt, er det alltid noe nytt og magisk rundt hjørnet.