Manglet interessen

En av dem er Bunnpris-arving Ivar Lykke (45). Han kunne blitt suksessrik kjøpmann i sjette generasjon, men valgte i stedet sin store interesse – film. I tillegg til å ha satset på eiendom gjennom utleie, kjøp og salg av leiligheter, er 45-åringen både produsent, manusforfatter og skuespiller. Blant annet har han spilt i reklamer, sketsjer, TV-serier, og spillefilmer.

– Hvorfor valgte du å ikke gå inn i Bunnpris og drive familieselskapet videre?

– Grunnen var at jeg dessverre ikke var interessert nok. Det er veldig mye ansvar og en krevende jobb, forklarer Lykke.

Han mener avgjørelsen ble enklere av at broren Christian (49), som i dag er styreleder i dagligvarekjeden med 250 butikker over hele Norge, valgte motsatt.

– Broren min driver firmaet godt og er veldig flink.

Kapital verdsatte i fjor Bunnpris til å være verdt om lag to milliarder kroner. Christian har den største eierposten, mens Ivar Lykke sitter på 22 prosent av aksjene.

– Var det bestemt tidlig at det var din bror som skulle overta?

– Nei, egentlig ikke. Pappa ønsket nok at jeg også skulle være med, svarer Lykke og legger til: – Jeg tror kanskje han så mye av seg selv i meg. Vi var på mange måter veldig like. Både utseendemessig og i væremåte. Heldigvis er ikke jeg like glad i mat og drikke som det han var, så jeg holder meg litt slankere.

– Har du noen gang angret på valget du tok?

– Ja, noen ganger så gjør jeg det. Det virker til tider veldig gøy. Jeg er med på alle styremøter, der får jeg vite om stort sett alle planer og alt som skal skje. Det er spennende!

– Du har jo valgt en helt annen vei enn din far. Har du likevel fått noen gode råd av ham som du har tatt med deg?

– Ja, jeg husker at jeg lærte veldig tidlig av pappa, faktisk av alle steder i alpinbakken, at det må skje noe. Vi øvde på noen svinger, samtidig som vi hadde høy hastighet. Det har jeg tatt med meg videre i stort sett alt jeg gjør kunstnerisk. Det må hele tiden skje noe, det må være en utvikling i historien eller karakterene. Derfor prøver jeg veldig ofte å overraske publikum med en tvist. Eller noe de rett og slett ikke har sett eller hørt før, for å gjøre det hele mer spennende og interessant, forteller Lykke.

Historisk i US Open

Kristoffer Reitan (26) er en annen dagligvarearving som fulgte sine egne drømmer. Som sønn til Magnus Reitan, og barnebarnet til colonialmajor Odd Reitan (72), kunne han ha bidratt til å forvalte en av Norges største private formuer, som i fjor ble verdsatt til 59 milliarder kroner av Kapital. I stedet ble han profesjonell golfspiller, og første mannlige norske spiller til å kvalifisere seg til prestisjeturneringen US Open. At han kommer fra en velstående familie har gjort det lettere å konkurrere på toppnivå i golf, vedgår han.

– Et stort problem for mange golfspillere er jo at de ikke har de økonomiske rammene som behøves. Det koster mye å satse fulltid på golf. Mange må jobbe ved siden av, eller bruke masse tid og energi på å samle inn midler. Akkurat det aspektet har jeg sluppet å stresse med, sier Reitan.

Likevel; uten talent, lidenskap og treningsvilje hadde han selvfølgelig aldri nådd nivået han har i dag. Også søsteren, Viktoria Reitan (23), har gått sin helt egen vei og satset som popsanger under artistnavnet Bby Ivy. Ifølge Kristoffer Reitan har familien gitt dem begge helt frie tøyler til å satse for fullt og prøve å utnytte potensialet sitt til fulle.

– Både foreldrene og besteforeldrene våre har vært svært støttende. De har stått på sidelinjen på mange turneringer. Det er nok ingen som er så glad for å se meg lykkes som min far – og også bestefar. Det er en stor heiagjeng på begge sider av familien, forteller Reitan.

Nylig deltok han i et møte om fremtiden for familieselskapet.

– Det er selvsagt et ønske om at vi skal bidra videre der. Det er jo et familieselskap. Men jeg føler ikke noe press. Jeg føler friheten til å gå etter drømmene mine, forteller han.

– Hva er drømmen?

– Å holde Viktor Hovland med selskap som en av de beste golferne i verden. Uten tvil! Og å gjøre familien min stolt!

Det er fortsatt mulig; golf er en sport hvor modenhet og erfaring veier tungt, og tradisjonelt når de færreste sitt toppnivå i 20-årene. Og etter en pause fra sporten på 7-8 måneder, som følge av dårlige resultater en periode, er det unge talentet nå mer motivert enn noen gang.

– Jeg ønsker ikke å sitte her om tyve år og angre på at jeg ikke satset fordi jeg synes ting var litt tøft. Det var ingen som sa at dette skulle bli enkelt. Jeg har ikke fått ut det fulle potensialet mitt enda, og det er jeg veldig bestemt på at jeg skal få til.

– Ser du for deg å jobbe i Reitan-systemet etter hvert?

– Ja, jeg ønsker å være involvert på en eller annen måte. Jeg er jo allerede aksjonær. Akkurat hvor involvert jeg blir, og hvor stor rollen min blir, kommer helt an på golfkarrieren, men jeg føler helt klart på et ansvar, sier 26-åringen.

Norges rikeste psykiater

Arvinger som velger en annen vei kan også tilføre familiebedriften verdifull kompetanse – fra helt andre fagfelter – på et senere tidspunkt.

Et eksempel er bilarving Anne Catrine Møller (62). Som ung strevde hun med å identifisere seg med bilene og rollen som eier. Hun valgte bort familieselskapet som hennes far, Jan H. Møller, ledet i mange år, og utdannet seg i stedet til lege og barne- og ungdomspsykiater.

I dag driver hun psykiatripraksis i et fellesskap med to andre i Bygdøy Alle 4. I tillegg er hun én av fire aktive eiere og styremedlem i eierselskapet Aars, observatør i styret i Møller Mobility Group og styremedlem i selskapet Medvind Utvikling. Sistnevnte er en viktig del av familiens samfunnsengasjement, og er et konkret bidrag for å få flere unge mennesker som i dag står utenfor arbeidslivet, ut i jobb. Her har psykiateren vært engasjert i styret helt siden oppstarten i 2017.

62-åringen unngår medieoppmerksomhet, men i jubileumsboken “Møller. Krøniken om bilene, familien og folken” som kom ut i 2006, lettet hun litt på sløret om sitt karrierevalg:

– Jeg tror forventningene fra familien om hva mitt forhold til Møllergruppen skulle være, gjennom årene har vært annerledes enn de var for Morten og Harald. Kanskje fordi jeg var yngst – og kanskje fordi jeg var jente – ble jeg ikke ansporet til å interessere meg i samme grad som mine brødre. Jeg gjorde mine valg, og valgte medisin foran bil og business. Bilforretningen – og styrevervene ble en nyoppdagelse. Det er litt trist at jeg ikke ville befatte meg med dette før nå i de senere årene, sa Møller, som i påfølgende år har engasjert seg mer i familiens mange virksomheter. Og det er kanskje ikke så dumt å ha en profesjonell menneskekjenner i toppen av et konglomerat med åtte virksomheter og ni tusen ansatte.

Identitet og press

At sønner i langt større grad går inn i ledelsen i familiebedrifter, og at døtre lettere “slipper unna“, kan professor ved Copenhagen Business School (CBS), Charlotte Østergaard, bekrefte.

– Vi ser meget klassiske mønstre hvor det stort sett er sønnene, og gjerne de førstefødte, som overtar ledelsen i familiebedrifter. Det er faktisk litt overraskende i vår tid. Derfor er det meget interessant å spørre hva som ligger bak valget til de som velger å ikke overta, sier Østergaard som også er professor II på Handelshøyskolen BI.

Hennes forskning viser at når familiebedrifter skifter daglig leder, går stillingen til et familiemedlem i 40 prosent av tilfellene. Av disse går lederjobbene fra en forelder, oftest en far, til en sønn 56 prosent av gangene og i 39 prosent av tilfellene er det førstefødte sønn som overtar.

– Vi vet at det er mange barn i familieeide bedrifter som føler seg presset til å overta. Det kan skyldes at bedriften utgjør en meget stor del av familiens identitet, og derfor blir det veldig viktig for foreldrene, og kanskje også for barna, at deres identitet blir videreført. Kanskje faller dette presset mest på sønnene, slik at det er lettere for døtre å “bryte ut“ ved å for eksempel si at “jeg vil heller studere jus".

– Hvorfor er det slik?

– Det kan være fordi det legges mer press på sønner, men det kan også være for å unngå konflikter ved at man har en fast regel som sier at sønnen, gjerne førstefødte, overtar roret. Dermed unngår man diskusjon, sier Østergaard, som legger til at det er mindre sannsynlighet for at førstefødte sønn overtar når det er mange søsken i familien. Dette kan skyldes at det er lettere for dem å velge en annen vei når det er flere som kan trå til og bidra i familiebedriften.

Som far så datter

En som har gått i motsatt retning er Orkla-eier Stein Erik Hagen (67). Han utpekte tidlig datteren Caroline (40) til å bli den som skal overta familieselskapet etter ham. Det er også hun som står oppført med 90 prosent av aksjene i Canica, der store deler av formuen på 31,2 milliarder kroner forvaltes. Dette er ifølge pater familias noe familien ble enige om for lenge siden.

De tre eldste barna er imidlertid alle aktive i familiebedriften i ulik grad. Hagens eldste sønn, Carl Erik (36), har i tillegg utmerket seg som en habil naturfotograf. Som ung mente han at “lykken var å få sitte i kassa på Rimi”. Likevel byttet han altså ut dagligvare med kamera. Han har hatt flere fotoutstillinger, og to av hans bilder er for tiden for salg på Fineart til 65.000 kroner pr. stykk. Som en ivrig klatre- og skientusiast består mange av bildene hans av landskap; både by og natur.

Carl Erik Hagen skal ha oppdaget interessen for fotografi i ung alder, og siden han fikk sitt første kamera som 14-åring har han alltid hatt et kamera i nærheten.

Den talentfulle arvingen uttaler seg ikke ofte i mediene, men for syv år siden fortalte han for første gang litt om familiearven og forventningene på BIs årlige styrekonferanse.

Da sa han blant annet: “Vi har vokst opp i en familie og et familieselskap med en unik tilhørighet. Butikk sto i fokus og det var en selvfølge at den første jobben var i en Rimi-butikk.”

Videre fortalte han litt om hvordan han og søsknene har forsøkt å takle overgangen fra en suksessrik pappa, til selv å involvere seg i familieselskapet.

“Jeg har en tarm- og leversykdom, som har gjort at min helse har vært førsteprioritet. Caroline viste størst interesse for å engasjere seg. Det er da også hun som har fått hovedansvaret med å forvalte familieformuen", uttalte han, ifølge VG.

Lykkeland

Stavanger er kjent for å både ha et velutviklet film- og oljemiljø. Skuespiller Ole Christoffer Ertvaag (37) har en fot i begge leire. Han kom inn på Statens Teaterhøgskole allerede som 19-åring, samtidig er han sønn av HitecVision-gründer Ole Ertvaag (61), som for det meste investerer i energisektoren, og med stigende oljepris kan vi legge til – med stort hell.I fjor var han nummer 22 på listen over Norges 400 rikeste med en formue på 11,75 milliarder kroner.

– Var det en guttedrøm å bli skuespiller?

– Ja, det var jo det. Da jeg slo meg til ro med at jeg var for talentløs til å bli fotballproff, så ble det heller noe jeg følte at jeg mestret. Det begynte med at folk syntes jeg var morsom, og etter hvert skjønte jeg at man kunne leve av dette, forteller Ertvaag som er mest kjent fra TV-seriene Lykkeland, Farfar og The Last Kingdom. Ertvaag sier han aldri har følt seg forpliktet til å følge i farens fotspor. Snarere har familien heiet på hans yrkesvalg.

– Jeg vil si at jeg fikk frie tøyler – under ansvar. Jeg har alltid blitt oppfordret til å fullføre gymnaset og etter det satse alt på det jeg selv vil mest, forteller 37-åringen.

Han var såpass ung da han lyktes i å passere nåløyet innen film og teater at familien bare lot ham “løpe løpsk“. Han tror heller ikke han hadde blitt særlig god om han skulle velge samme karrierevei som faren. En fordel han trekker frem ved å velge noe helt annet, er at det blir veldig lite jobbprat hjemme.

– Vi snakker heller om fotball, smiler han.

Både far og sønn er ihuga fans av Manchester United og følgelig har de hatt litt av hvert å drøfte etter at Sir Alex Ferguson forlot Old Trafford.

Selv om faren har et helt annet yrkesliv, har han vært viktig for sønnen.

– Jeg ser veldig opp til min far – på mange måter. Jeg har nok arvet hans sans for humor og høflighet. I tillegg bruker jeg ham ofte som et slags kompass når jeg er i tvil om forskjellige ting, sier skuespilleren, som selv har to barn.

– Jeg prøver å stjele de gode egenskapene han har som far. Han har også alltid sagt at det man gjør skal man gjøre fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Det er godt sagt, men jeg er litt usikker på om han vet at det var Ibsen som skrev det.

Byttet aksjer med kjeledress

Enkelte, som allerede nevnte Anne Catrine Møller, engasjerer seg mer med årene. Andre går motsatt vei. Blant dem finner vi Alexander Stensrud (40). Han er arving etter den nå avdøde fondsforvalteren Kristoffer Stensrud, som var en av de tre gründerne bak fondsforvaltningsselskapet Skagen. Sønnen Alexander jobbet selv i forvaltningsselskapet i 14 år, før han i 2021 bestemte seg for å bytte ut toppjobb i byen med det gode liv på landet. Da gikk han og familien til anskaffelse av en sentrumsnær bondegård på Ullandhaug i Stavanger.

– Det er en tid for alt. Jeg hadde et ønske om å bruke tid på andre ting i livet, sier Stensrud til Kapital.

Helt avkall på arven har han dog ikke gitt. Grunnet farens suksess sitter familien på en solid pengebinge. Blant annet ble Skagen i sin tid solgt til Storebrand, og familien har fortsatt en god del aksjer i selskapet og utøver eierskapet aktivt . Formuen er blant annet plassert i de to selskapene Stavanger Forvaltning og Solbakken.

– Vi har en større forvaltning av ulike ting. Jeg følte at det trengte endel mer oppfølging.

I tillegg til at Stensrud nå setter i stand sin egen gård, som ikke er innflytningsklar ennå, fullfører familien også farens drøm om å gjøre om tradisjonsrike Aasnes Gard i Trøndelag, til en reisedestinasjon i samme kvalitet som familiens hotell Eilert Smith i Stavanger.

– Ja, det er nok å ta tak i, sier han.

Gården i Stavanger, som Stensrud betalte 14 millioner kroner for, viste seg å være i dårligere stand enn først antatt. Nå har han fått utsatt boplikt til bygningsmassen er oppgradert såpass at familien kan flytte inn.

– Når skjer det?

– Forhåpentligvis i løpet av de nærmeste årene.

– Og da blir du bonde på fulltid?

– Nei, det gjør jeg nok ikke. Det er ikke noen stor gård, men gøy blir det!