Active Brands er 90 prosent eid av private equity-selskapet FSN og ventureselskapet Verdane. Selskapet har merkevarer som Dæhlie, Kari Traa, Johaug, Sweet Protection og Åsnes, og i fjor hadde det et resultat før skatt på minus 167 millioner av en omsetning på en drøy milliard kroner. Eierne ga selskapet et lån på 250 millioner kroner i fjor, og i år har de skutt inn nye 250 millioner i egenkapital til en verdivurdering på 2,3 milliarder kroner. PE-selskaper investerer andre folks penger til stive honorarer med lang bindingstid. Det er i deres interesse å holde oppe verdien på selskapene. Det rettferdiggjør ikke bare honorarer, men det gir også muligheter for å yte selskapene dyre kreditter som gir høye honorarer. Om disse transaksjonene hadde skjedd med et børsnotert selskap, ville verdiene vært nær null. Active Brands som PE-eid selskap befinner seg derimot i Alf Prøysens bakvendtland, der 5 og 2 er 9. Der kan alt gå an, der er de like tøysete og rare alle mann.

Om eierne ikke hadde skutt inn 500 millioner kroner, ville selskapet måttet selge varemerkene i et dårlig marked. Det er bare et halvt år til det er VM på ski i Trondheim. Det bør kunne gi økt salg av vintersportsklær. Det sier likevel seg selv at når et selskap klarer å produsere negativ resultatmargin på 15 prosent fra salg av sportsutstyr, så viser det at PE-eiere ikke er spesielt flinke til å styre selskaper.

PE-sektorens hovedproblem er at den lover å selge selskapene den har kjøpt opp innen fem til syv år. Etter en nullrenteboom som har løftet størrelsen på PE-sektoren for høyt, har køen av selskaper modne for salg oversteget 25.000. Dess lenger tid det tar å avvikle køen av selskaper for salg, dess verre vil det gå den dagen investorene oppdager hvor mye penger de har tapt fra investeringer i selskaper som Active Brands.

Den andre store tabben PE-sektoren har gjort, er å ekspandere til kjernen av helsesektoren. Det er greit å bygge kjeder gjennom oppkjøp av dyreklinikker, tannlegekontorer og legekontorer. Der kan du servere privatpersoner små sjokk, men de største PE-selskapene eier nå til sammen 40 prosent av kapasiteten for øyeblikkelig hjelp i USA. Det er en kontroversiell blindvei. I tillegg er PE-selskaper assosiert med skandaløs drift av sykehjem og sykehus. Det er på kanten av grådighet for PE-sektoren å kjøpe opp restaurantkjeder som Red Lobster for deretter å selge eiendommene og øke husleiene til restaurantene så høyt at hele kjeden går konkurs. Når PE-sektoren gjør det samme innenfor sykehus og sykehjem, er det blitt skandaler. Sykehjemmene har måttet kutte kostnader for å betale husleie, men har likevel gått konkurs. Når en så ser at dødstallene er 10 prosent høyere på PE-eide sykehjem, så kommer advokatene på døren med søksmålene. Hvilke kostnader har dere kuttet? Har dere noen pleiere som er litt for ivrige med å sende pasientene av gårde på den siste reise?

Det nærmer seg slutten for PE-sektoren slik den har operert de seneste 40 årene. Køen av usolgte selskaper er lang. Når en må begynne med høyrentelån for å holde hjulene i gang, vil det ikke gå lenge før det kommer store endringer. De største PE-selskapenes kredittvirksomhet bør endre seg fra å være skyggebanker til å bli regulerte banker som kan gi utlån med sikkerhet til lavere renter. Det må en stor krise til for å skape slike endringer. Det er best å få gjort dette før Apollo Global ligner for mye GE Capital, som måtte få banklisens over natten sammen med Goldman Sachs for at USAs økonomi ikke skulle gå i depresjon.

Den norske stat eier 100 prosent av Argentum, som kjøper og selger andeler i PE-selskaper. Det kan ikke være lett når selskapene er private og stadig kaster inn hundrevis av millioner av kroner i nye friske penger, uten å redusere markedsverdiene i selskaper som Active Brands. Hvor stort vil verdifallet bli for de 25.000 selskapene som PE-sektoren eier i neste krise? Dess høyere rentenivå vi får, dess flere PE-selskaper vil måtte selges for å betale pensjoner til fondene som har investert i sektoren, uten å forstå at privat også betyr lukket.