– Klokken definerer en person, og i dramaserien «Succession» ble klokker brukt som et virkemiddel om personene i ulike faser; fra høyt på strå til når det gikk dårlig, sier Joakim Bjerke.

Han er fjerde generasjon i familiebedriften. Faren Halvor er ikke lenger like involvert i den daglige driften, og på direkte spørsmål om når junior formelt skal ta over, hevder søskenflokkens yngstemann at det inntil videre ikke har vært et tema.

– Vi har i dag en velfungerende rigg med søskenflokken og min svoger, som gjør at alle får bidratt der de er gode.

Storesøster er utdannet sykepleier og storebror har bakgrunn fra politi og forsvar. Alle er nå involvert i familiebedriften på heltid.

– Det har aldri vært noe press eller forventning, men alle har endt opp her. Vi assosierer det vel med noe hyggelig da. Helheten er viktigst, og vi tre gjør det vi er best på i hverdagen. Og det er en generasjon under oss igjen. Vi har eksistert i over hundre år, og hvis vi skal fortsette å eksistere i hundre år, kan det ikke være altfor mange beslutningstagere, sier Bjerke diplomatisk.

Vi treffer ham i tredje etasje, forbeholdt de ansatte, i det nyåpnede Bjerke-huset på Egertorget i Oslo. I utgangspunktet jaktet urmakeren på 600 kvadratmeter, men fant ikke noe som passet. Det globale viruset hadde herjet hardt med kjøpesenteret Eger hvor det meste sto tomt, og da var det bare for svoger Aleksander Bjerke Opsahl og Joakim Bjerke å rusle tilbake til styret å si at de hadde funnet et egnet lokale. Dog noe større enn planlagt. 2.700 kvadratmeter over tre etasjer, og dermed Europas største klokkeforretning.

– Det har vært nesten to år med planlegging, revideringer, riving og bygging. Det er gøy det, men enda morsommere å drive butikk.

I fjor solgte Bjerke klokker for 520 millioner kroner, og endte med et resultat på 48 millioner kroner før skatt. Året før var resultatet før skatt på 90 millioner kroner av en omsetning på 503 millioner kroner.

– Det er lett å bli komfortabel, legge hendene bak hodet og sole oss i glansen. Men det går ikke. Vi må tørre å ta litt sats for også å være aktuelle i fremtiden.

Blant landets første

Det er ikke langt fra Bjerke-huset til der det hele startet i 1923. Paul Bjerkes lille forretning i Brugata hvor han solgte lommeur og veggur. Som en av landets første tok han også inn noen armbåndsur, ansatte agenter som oppsøkte arbeidere på arbeidsplasser som Spigerverket og solgte klokker på avbetaling. Under krigen ble han kastet ut av tyske okkupanter, og lokalene ble gjort om til en nazistisk bokhandel. Det var slett ikke uvanlig at strategisk plasserte eller prestisjefylte bygninger i Oslo sentrum ble overtatt av okkupasjonsmakten. Etter krigen klarte familien Bjerke å få tilbake lokalene og gjenoppta driften av forretningen, som allerede før krigen hadde opparbeidet seg et godt rykte. Nå er Bjerke blitt en institusjon innen luksusklokker.

– Når vi tar inn nye merker, handler det om å delta på messer og være nysgjerrig. Men vi kan ikke være for løsslupne. Vi må være helt trygge før vi inviterer inn nye. Det handler også om serviceapparatet; verkstedet vårt må være rustet til å ta imot klokkene til service og reparasjoner. Grand Seiko er et nytt merke vi har tatt inn. Det skiller seg ut, og vi må ha en variasjon av det vi tilbyr, både når det gjelder det visuelle og prisene.

Under ti prosent av omsetningen kommer fra nett, og selv om det er lett å få inntrykk av at asiatiske kunder kjøper klokker med begge hender, er godt over 90 prosent av kundene nordmenn.

– Det har vært noen bølger med turister, men etter pandemien er det endret fra et nærmest umettelig asiatisk marked til bråstopp.

Det er likevel ikke slik at Bjerke må børste støv av hyllevarmere. Etterspørselen er for mange merker langt høyere enn tilbudet.

– En viss differanse mellom tilbud og etterspørsel er bra, men noen modeller er det mange som vil ha. Ta for eksempel Patek Phillippes Nautilus-modell. Alle ville ha den, så da tok de den bare bort. Skal vi overleve i 100 år til, kan vi ikke satse den veien vinden blåser. På kort sikt er det fristende å pøse på med det varmeste hvetebrødet, men vi må være langsiktige. Vi jobber med flere klokkemerker som har vært på markedet i mellom 100 og 300 år, sier Bjerke og fôrer seg selv med nok en snus. Det harmonerer dårlig med smartklokken han bruker innimellom.

– Det er som å banne i kirken, men jeg skylder på trening. Jeg er bitt av sykkelbasillen, og har Birken som et treningsmål. Da liker jeg å tracke formen, sier Bjerke, som forrige helg sto på startstreken på Rena for åttende gang.

Tja til urmakerrollen

Bjerke er utstyrt med klisterhjerne, og fikk likevel raskt rollen som klassens klovn som liker å tulle og underholde. Han føler seg vel på en scene, og synes det er gøy å snakke i store forsamlinger.

– Det koster meg ikke en kalori! Det har gjort at overgangen over i podkastuniverset har vært glidende. Nå er vi inne i sesong ti av «Klokkepodden», der jeg er en av programlederne.

Førstegangstjenesten ble gjennomført på båten KNM Hinnøy.

– Å skru av hjernen og bare følge saueflokken var deilig, men det holdt med ett år i forsvaret.

Så tok han et friår hvor han jobbet i fars forretning, før han studerte økonomi i tre år i Trondheim.

– Jeg lekte litt med tanken om å gå videre på NHH, men samtidig var jeg ganske sikker på at jeg skulle jobbe i familiebedriften, så jeg slo det fra meg.

– Din far har mesterbrev som urmaker…

– Tanken har streifet meg, men å sitte dypt konsentrert i et urverk i flere timer egner jeg meg rett og slett ikke til.

Heier på Swatchifisering

Bjerke roter litt i ryggsekken og drar opp en Swatch. Ikke fra det første samarbeidet med Omega hvor de lanserte MoonSwatch, men fra samarbeidet med den ikoniske Fifty Fathoms-modellen til Blancpain. Urverket er mekanisk med en gangreserve på 90 timer. Og prisen er i det nedre sjiktet.

– Swatchifisering som dette er elsket og hatet, men jeg tror det er et lurt trekk. Klokkeindustrien har godt av å senke barrierene og slippe folk inn. Det er bare positivt for bransjen. Vi må ikke bli for høye og mørke og bare selge mekaniske urverk.

Bjerkes første klokke var en blå TAG Heuer Aquaracer Professional 200, som han ikke har byttet batteri på siden den sluttet å tikke. Til konfirmasjonen fikk han en Rolex Explorer II.

– Jeg skjønte ikke hvor stas det var da. Det måtte modnes litt.

Bjerke-huset selger ikke Rolex. Det gjør de derimot i butikken som ligger litt nærmere slottet. Rolex står for mellom 30 og 40 prosent av inntektene.

– Det er klokker å få kjøpt, men noen av modellene er det mange som vil ha, og da snakker vi om ventelister. De kundene som har handlet hos oss jevnlig over tid blir prioritert.

Men dersom en kunde får kloa i en ettertraktet modell, snur seg rundt og legger den ut på Finn dagen etter, får Rolex det med seg. Ser de at klokkene ligger ute for salg brukt, får butikken straff. Da får de rett og slett færre klokker neste gang.

Blitt bonde

Vi spoler tiden noen uker tilbake. Under åpningen av Bjerke-huset var det ikke en trekk- eller munnspiller å se på Egertorget. Ei heller videre nedover Karl Johans gate til Oslo S. Den tradisjonsrike familiebedriften hadde rett og slett leid hver eneste ledige plass for ikke å la andre forstyrre toget med trommekorps, dansere og åpningsklare klokkeentusiaster som gikk opp til Egertorget. Halvor Bjerke klippet snoren klokken 12.

– Pappa er fortsatt med i styret.

Men i det daglige er Halvor Bjerke å finne på gården i Søndre Land. Med et vrak av en plog pløyer han jord. Med sine over 100 millioner kroner i formue ble han kommunens mest innbringende skattebetaler da han meldte flytting fra huset i Bærum, skriver Dagens Næringsliv. Det var egentlig hans kones idé, men hun ble alvorlig syk og døde i 2020. Halvor holdt fast i drømmen om gården, pusset opp under pandemien og flyttet inn i kårboligen. I fjor solgte han 52 tonn korn til totalt 250.000 kroner. Joakims storebror mener han kunne brukt tiden på noe annet og tjent bedre penger.

– Det har han rett i, men det ville ikke vært like morsomt for pappa. Han trives godt med en variert hverdag, deriblant gårdsdrift.