Og på toppen av det hele sitter norske Christian Sinding.

Han er øverste sjef i det svenske fondet, som opprinnelig ble startet av Wallenberg-familien på 90-tallet, og kom selv inn som den 11. ansatte i 1998. 

Det har vært en vanvittig reise. 

EQT har i dag omtrent 2.900 milliarder kroner under forvaltning, og kontorer over hele verden. Sinding selv er nå god for 10 milliarder kroner, ifølge Kapital. 

Han tror også det er mer å gå på. Både for PE-bransjen generelt, og EQT. 

– Grunnen til det er at eiermodellen er så god, sier han.

Modellen er faktisk så god at den slår de fleste, om ikke alle andre modeller, mener Sinding.

– Vi er skapt for å eie og utvikle selskaper, og har full kontroll over strategien, kapitalstrukturen og hvem som utgjør ledelsen. I tillegg styrer vi tidspunkt for kjøp og salg. Det gjør at bransjen leverer høyere avkastning enn alternativene over nesten alle tidsperioder man kan analysere.

– Flere spekulerer likevel i at vi har sett toppen, og at veksten ikke er bærekraftig?

– Flere spekulerte også i det under finanskrisen.

Exit-dilemmaet

Det er altså en PE-topp med hvilepuls som møter Finansavisen i Bergen. For selv om salgsverdier og kapitalinnhenting falt i bransjen under finanskrisen, tok det seg opp igjen.

Men 16 år senere peker pilene nedover på nytt.

Særlig for exit-verdier, eller salgsverdier, som det heter på godt norsk. De ble nær halvert i fjor, ifølge Bains årlige bransjerapport. Så dramatiske trender påvirker selv giganter som EQT.

«På tvers av private markeder var exit-volumene på sitt laveste nivå på godt over et tiår. Dette gjenspeiles også i EQTs exit-volumer,» skrev Sinding i årsberetningen for fjoråret.

– Nedgangen i exits skyldes at vi som bransje, på lik linje med resten av finanssektoren, er påvirket av konjunkturene. Nå har vi vært inne i en periode med høyere renter og økt usikkerhet, både i økonomien og geopolitikken. Det er ikke et veldig godt marked å selge i.

Da bestemmer man seg heller for å sitte på selskapene og bygge litt lenger. Men dette er syklisk, og ikke et langsiktig problem, er toppsjefens forklaring.

Han spår også at nedgangen er i ferd med å snu, i alle fall for EQT.

– For vår del har aktiviteten tatt seg opp i 2024, og vi forventer at 2025 kommer til å bli enda mer aktivt.

– Klart det blir tøffere

Forskjellen på 2008 og nå er at sentralbanker over hele verden kuttet rentene i kjølvannet av finanskrisen.

Det nøt særlig PE-fondene godt av. Isolert sett har fallende renter ført til økt verdi av selskapene de har kjøpt opp, og dermed kunne fondene også selge videre på en høyere multippel. Nå har rentene steget i stedet, og forventningene er at nivået skal ligge høyt en stund.

PE-bransjens mulighet til å lene seg på slik multippelekspansjon har altså forsvunnet.

Utviklingen gjenspeiles i aksjekursen til EQT. Etter himmelferden på Stockholmsbørsen i 2021 raste aksjen året etter, i takt med høyere renter. Siden den gang har den tatt seg opp igjen, men ligger fortsatt 40 prosent under toppen.

– Det er klart det blir tøffere. Man må vite akkurat hvordan og hva slags selskap man vil investere i, i tillegg til hvordan man vil utvikle det. Det er der edgen er.

– Vi er ikke redde for den syklusen som kommer, men det kommer helt klart til å bli en shakeout i bransjen, nettopp fordi situasjonen er blitt tøffere. Det tidevannet som har fått flere til å flyte, forsvinner nå.

Nedgang i antall PE-fond er nemlig en dalende trend Sinding tror er langvarig.

– Det at det er blitt vanskeligere akselerer nok utviklingen, men den hadde nok kommet uansett. Etter hvert som bransjen blir mer og mer kompetitiv må man ha ekstremt mye kompetanse på mange områder, og det blir krevende å levere på topp.

Derfor tror han på en konsolidering der de store blir større, slik også Bain peker på i sin rapport.

«Det var virkelig et år preget av the haves and have-nots. Bare 20 fond sto for mer enn halvparten av all kapital som ble hentet inn til oppkjøp,» heter det i rapporten.

Men utviklingen skjer også på oppkjøpssiden. I 2022 kjøpte EQT for eksempel Baring Private Equity Asia for 79 milliarder kroner, og sikret seg på den måten et fotfeste i Asia. Også Blackstone og KKR har delvis vokst grunnet oppkjøp av andre fondsforvaltere.

– Det er egentlig ganske klassisk. Hvis man ser på konsulent- eller forvaltningsbransjen, har det endt opp med noen få globale spillere, og noen spesialister. De to type fond tror jeg kommer til å klare seg. Resten blir stuck in the middle, og det er aldri noe man ønsker å være.

Fortsetter i Europa

På samme måte som konsulentbransjen har endt opp med å bli dominert av MBB – McKinsey, BCG og Bain – kan kanskje PE-bransjen ende opp med å bli dominert av «BKE» – BlackStone, KKR og EQT.

Eller noe i den dur.

Akkurat hvem som ender på topp, eller hvordan bransjen utvikler seg videre, gjenstår å se.

Men EQT kan i alle fall si seg fornøyd med reisen så langt. Fra å være et ukjent fond i Stockholm som investerte i nordiske selskap, har de vokst til å bli en global spiller som investerer på tvers av sektorer.

Nærmere bestemt investeres det i europeiske, asiatiske og amerikanske selskap, som driver med alt fra energiomstilling til biotech.

Av de tre kontinentene der EQT investerer, er Sinding tydelig på hvor de ser mest innovasjon og vekst. Han beskriver det hele med en vits:

En person har gått seg vill i en europeisk by og spør en tilfeldig forbipasserende: «Vet du hvor jeg er?» Den andre personen svarer: «Ja, hvor er du fra?» Når det samme skjer i USA, svarer den forbipasserende bare «Where would you like to go?»

– Det er selvfølgelig bare en morsom historie, men den beskriver egentlig situasjonen godt. Det virker ikke som om Europa har orket. Vi har en del kapital, men likevel mye mindre innovasjon, særlig sammenlignet med USA.

– Betyr det at dere vil satse mer på Asia og USA enn på Europa?

– Det kunne man tro, men vi finner fortsatt spennende selskap her, som vi kan utvikle og vokse videre. Enten fra Europa og inn i USA eller Asia, eller motsatt.

Norsk politikk: – Trist

Man kommer likevel ikke utenom at veksten i Europa er lavere enn i USA og Asia, mener han. På samme måte kommer man heller ikke utenom at veksten er lavere i Norge enn for eksempel Sverige, ifølge Sinding.

Det er da snakk om innovasjon og verdiskapning.

Selv flyttet han til Sveits for ti år siden, lenge før skattedebatten tok fyr og landets rikeste flyktet i flokk til alpelandet. Sinding flyttet heller ikke av skatteårsaker, sier han, men for å skalere EQT, som har kontor i Zürich.

– Men jeg leser jo norske aviser, og følger fortsatt med, sier han, og fortsetter:

– Også på alt som skjer rundt samarbeidet mellom myndigheter og næringslivet. Når man ser på muligheten for innovasjon og vekst, så er politikken som føres negativ. Det synes jeg er litt trist.

– Tenker du da på lengre strukturelle trender, eller politikken som føres av sittende regjering?

– Det er litt vanskelig å si, men hvis man sammenligner med for eksempel Sverige, har de en mye høyere innovasjonsrate. Statistikken er ikke så viktig i seg selv, men det er viktig å forstå hva som ligger bak. Det er nok en kombinasjon av at de har gjort det enkelt å starte selskap, men også å tiltrekke kapital og kompetanse. Skattesystemet er også superenkelt for eiere og gründere. Alt det til sammen er blitt veldig positivt, sier han.

– Innovasjon kommer ikke fra staten

På borgerlig side har det gått sport i å slå fast at det først og fremst er skattesystemet som har ødelagt verdiskapningen i Norge. Men den politiske fløyen, som nylig selv satt åtte år ved roret, refererer som regel kun til Støre-regjeringens skjerpelser. De rødgrønne er ikke enige, fordi de mener verdiskapningen i utgangspunktet er god.

Sinding, som mener PEs styrke nettopp er evnen til å utvikle selskap over tid, antyder at begge tankegangene er for kortsiktige.

– Jeg savner en plan for hvordan man skal bygge Norge de neste 50 årene. Her hjemme blir debatten litt fanget i det som skjer den måneden. Når man ser det utenifra tror jeg det er mye mer vi kunne gjort for å bygge Norges fremtid.

– Hva da?

– Det handler om å se på hvor innovasjon kommer fra, og det er sjeldent fra staten. Det kommer som regel fra samarbeid mellom akademikere og gründere som ønsker å bygge noe.

Men blant norske politikeres tiltak for å bedre innovasjon er nettopp statlig innblanding, gjennom fond som Investinor og Nysnø, sentralt. Finansavisen har skrevet flere saker om at særlig Investinor investerer med svært dårlig hell.

– Jeg har ikke noen tanker om de spesifikke fondene, men jeg tror fundamentalt på at innovasjon og utvikling i de fleste bransjer vil skje mer naturlig og raskere med privat kapital.

– Det er altså dere, og ikke staten, som skal plukke vinnere?

– Det handler vel heller om at alle skal gjøre det de er gode på. Fond som oss er flinke på å utvikle selskaper, og så kan staten konsentrere seg på det de er gode på. Det er heller å tilrettelegge for reguleringer og rammevilkår på en måte som gagner samfunnet.

Beste balansen i bransjen

Ti år etter utflytting, og internasjonal jobb til tross, har Sinding altså mange tanker om Norge. Men de er ikke bare mørke, og han utelukker ikke å flytte hjem igjen når han på et eller annet tidspunkt er ferdig i EQT.

– Se så fint det er, utbryter han også idet Bergens fjord og fjell skimtes fra bilvinduet.

Bilen er på vei til NHH, hvor han møter studenter for å snakke om NHH-Symposiet, en studentdrevet næringslivskonferanse der Sinding selv skal snakke i mars.

– Kanskje vi skal snu det til noe positivt, sier han til Finansavisen rett etterpå.

– Norge har veldig høy utdannelsesrate og gode institusjoner. Hvis Norge var et selskap, så hadde vi hatt den sterkeste balansen av alle selskapene i bransjen. Vi har ikke noe gjeld, og masse kapital. Hvorfor bygger vi ikke fremtiden?