I artikkelen går Kronqvist mer i detalj: “Norska folket är det överlägset mest sjukskrivna i hela västvärlden – 28 dager om året – hela 10 dager mer än i Sverige. Men det handlar inte om genetik, svenskar blir lika sjuka som norrmän så fort de passerar Svinesundsbron.”

Og han hevder videre at det er sjelden at den norske politiske debatten handler om hvordan de offentlige virksomhetene kan drives mer effektivt. Det eneste som løftes frem for å løse problemer i Norge er mer penger.

Patrik Kronqvist kan ha blitt inspirert av Sylvi Listhaug. For et par dager tidligere hadde hun anklaget Trygve Slagsvold Vedum for å ha smittet norsk økonomi med norskesyken; dvs. et enormt offentlig pengeforbruk, men middelmådige tjenester.

Slagsvold Vedum kalte norskesyken “et forferdelig ord” og repliserte med at Norge iflg. OECD har bedre økonomi “enn absolutt alle andre land”.

Norskesyken i offentlig utredning

Nå burde nok Slagsvold Vedum ikke ha blitt så sjokkert over Listhaugs bruk av “norskesyken”. Hadde han lest Norges Offentlige Utredninger NOU 2022:12 “Fondet i en brytningstid”, ville han ha sett at det er et eget kapitel som heter “Norskesyken: Fondet tappes”. Det beskriver et fremtidsscenario med manglende forberedelse til omstilling i Norge når oljeinntektene faller.

Det er langt fra bare Listhaug som advarer om den offentlige pengebruken i Norge. Den er bl.a. grundig omtalt i den store OECD-rapporten om norsk økonomi som kom i juni (kilde 5). Rapporten inneholder analyser, kritiske kommentarer og forslag til forbedringer som burde være nok til å få de fleste finansministre til å sove dårlig om natten, og – får vi håpe – brette opp ermene og sette i gang med forbedringstiltak.

Men Slagsvold Vedums kommentar til rapporten var bl.a.: “Rapporten viser at vi i Norge har en solid økonomi med et godt velferdssystem og sterke offentlige finanser” og “Vi vil se på rådene fra OECD og vil belyse noen av utfordringene i Perspektivmeldingen.”

Noen av OECDs observasjoner er referert i Perspektivmeldingen 2024, samt i Nasjonalbudsjettet 2025 som kom i oktober: Men det er bemerkelsesverdig at det ikke er mulig – i alle fall ikke for denne skribent – å se snurten av konkrete og overbevisende tiltak i Statsbudsjettet for 2025 for å endre kursen i en mer effektiv og bærekraftig retning, hverken for å få ned de totale utgiftene eller effektivisere sektorer som utvikler seg i negativ retning.

Et problem i denne forbindelse er at Norge i motsetning til andre land ikke opererer med statsbudsjetter for flere år, men kun ettårs-budsjetter. Dette skal vi komme tilbake til.

Meget bekymringsfullt

Hva er det så OECD er bekymret over i norsk økonomi, og hvilke råd gir de? Rapporten kan lastes fritt ned fra nettet. Den er et fortreffelig grunnlag for enhver som interesserer seg for Norge og norsk økonomi, og som en forberedelse til de kommende diskusjoner rundt julemiddagsbordene. Gjerne da supplert med kilde 4) om produktivitetsindikatorene.

Men rapporten er på 110 sider, så vi får her nøye oss med å se litt på enkelte temaer.

Norges samlede offentlige forbruk ligger på topp i OECD med hele 62 prosent av bruttonasjonalproduktet (fastlands-Norge), og tendensen er stigende. Til sammenligning ligger Sverige på ca. 48 prosent, og der er tendensen fallende.

Det kan i og for seg være ok med et høyt offentlig forbruk, forutsatt at det ikke medfører store statlige budsjettunderskudd og – ikke minst – at pengene gir gode ytelser til borgerne og at de forvaltes effektivt så vi ikke betaler unødvendig mye i skatter og avgifter.

Høyest i hele OECD

Dessverre tyder det meste på at det offentlige Norge ikke bruker pengene særlig effektivt. OECD er ikke nådig. I kilde 5) skriver organisasjonen blant annet at “Norge er OECDs ‘champion’ i offentlig pengebruk, men pga. oljeinntektene og Oljefondet er den norske økonomien så langt meget sterk. Men:
– I Norge er 30 prosent av arbeidsstyrken ansatt i det offentlige. Det er den høyeste andelen i hele OECD. I Finnmark og Troms er andelen nærmere 50 prosent.
– Effektiviseringen av kommunesektoren (sammenslåing) har stoppet opp og er til dels reversert. Mange kommuner er for små til å klare de pålagte oppgaver.
– Utgiftene til undervisning er blant verdens absolutt høyeste, resultatene på PISA-undersøkelsene er stadig svakere.
– Antall studenter/elever som presterer dårlig er økende.
– Utviklingen i arbeidsproduktiviteten er blant OECDs svakeste.
– Det investeres ofte i infrastrukturprosjekter som ikke er lønnsomme. Kost/nytte-analyser trumfes gjerne av politiske ønsker, og evaluering etter ferdigstillelse forekommer sjelden.
– Sykepengeordningen er OECDs mest generøse. Arbeidsgiverne betaler relativt lite.
– Adgangen til uførhetstrygd er lett, og kompensasjonen er svært generøs.
– Landbrukssubsidiene er OECDs overlegent høyeste, men matvareprisene er allikevel blant de høyeste.
– Norge er blant de ytterst få land i OECD som ikke opererer med langtidsbudsjetter.
– I Norge representerer eksporten av industriprodukter under fem prosent av BNP, mot f.eks. over 30 prosent for Sverige. Norge er dermed særlig sårbart når oljen tar slutt.”

Sverige er heller ingen stjerne, men..

Grafen illustrerer noe av det OECD påpeker. Vi har her nøyd oss med å sammenligne Norge med Sverige, vår nærmeste nabo som vi alle kjenner godt. Sverige er heller ingen “stjerne” etter de kriteriene som OECD benytter. Men:

Svenskene har et mindre statsbudsjett enn Norge i absolutte kroner på tross av at de med drøye ti millioner innbyggere er nesten dobbelt så mange som oss. Og som man ser av grafen, får svenskene mer ut av pengene på noen av de største utgiftspostene på statsbudsjettet, som helse, undervisning og samferdsel.

Spiller det noen rolle at det er slik? Vi har jo oljeinntektene våre. Men “alle” påpeker at oljeinntektene ikke kommer til å vare evig, og at inntektene synker samtidig som befolkningen stadig blir eldre og statens utgifter dermed større. “Alle” inkluderer både Perspektivmeldingen og Nasjonalbudsjettet. De beskriver at vi fra ca. 2035 kommer til å ha et økende underskudd på statsbudsjettet og at vi vil ha et inndekningsbehov på minst seks prosent av bruttonasjonalproduktet i 2060. Utgiftene over statsbudsjettet vil øke hvert år med gjennomsnittlig ni milliarder kroner mer enn inntektene fra 2030 til 2060.

Staten og vi alle har altså vent oss til et offentlig pengeforbruk som ikke er bærekraftig over tid, samtidig som alle på bortskjemt vis roper etter mer penger. Vi lider virkelig av norskesyken.

Perspektivmeldingens svar på problemstillingen er i hovedsak: få flere i jobb (behovet er 180.000 innen 2060, spesielt pga. økende behov i helsesektoren forbundet med en aldrende befolkning), løse oppgavene smartere (mer IT og kunstig intelligens) og føre en rettferdig økonomisk politikk som gir rettferdig fordeling over tid. Veldig lite konkret, altså.

OECD, derimot, har konkrete anbefalinger for hvert av problemfeltene de påpeker, inkludert de som er referert ovenfor. Det vil føre altfor langt å nevne alle anbefalingene her. Sjekk OECD-rapporten (kilde 5), og begynn da med side 104: “Raising the effectiveness of public spending: Policy recommendations”, og gå tilbake derfra.

Fellesnevneren for anbefalingene er at staten må være mindre generøs. Men det foreslås også at arbeidsgiverne bør betale en større andel ved langtidsfravær og at man bør tilnærme seg ordningene ved sykefravær og uførhet i de andre nordiske landene (og Nederland).

Vaktbikkjene

Og OECD mener at det må innføres flerårsbudsjetter også i Norge, noe vi utrolig nok ikke har. Dette har den ene av Norges to vaktbikkjer når det gjelder offentlig forbruk, DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) med drøye 600 ansatte, også vært inne på i sin evaluering av statsbudsjettprosessen. Jf. kilde 8).

I denne evalueringen har DFØ intervjuet departementenes etatssjefer, budsjettledere og departementsråder om deres synspunkter, i den hensikt “å legge til rette for godt opplyste politiske prioriteringer innenfor en gitt, samlet budsjettramme, og vurdere teknologiske og organisatoriske endringer til forbedring av budsjetteringsprosessen, samt vurdere endringsbehov. ”

Departementsrådene ønsker mer langsiktighet

Det nevnes i rapporten at mange av de intervjuede, og da spesielt departementsrådene, etterlyser en mer langsiktig og helhetlig tilnærming til innsparinger. Det er for lite langsiktig tenkning med struktur- og effektiviseringstiltak som kan gi besparelser på sikt, samtidig som det savnes en incentivkultur for å fremme gode innsparingsforslag. Departementer som fremmer gode kuttforslag, blir ifølge de intervjuede “straffet” i budsjetteringsprosessen.

DFØ-rapporten har også en egen seksjon som sammenligner den norske budsjettprosessen med den svenske og danske. Spesielt fremheves våre nabolands gode erfaringer med treårige budsjetter. Det er for øvrig et krav innen EU at medlemmene har et flerårig budsjettrammeverk med mellomlangsiktige budsjettplaner. Men vi slipper jo å bekymre oss for hva EU krever …

Tunge argumenter taler for at også Norge bør innføre flerårige budsjetter. Det vil forplikte politikerne mye mer til langsiktig tenkning enn dagens ettårige budsjetter. Det er ikke et tilstrekkelig forsvar for dagens kortsiktige budsjetteringsordning at enkelte statlige prosjekter, bl.a. innen samferdselssektoren og Forsvaret, har flerårige rammer. Jf. også kilde 9).

DFØ med direktør Hilde Singsaas i spissen gjør utvilsomt innenfor sine fullmakter en fin vaktbikkjejobb via sine rapporter og analyser, i tillegg til det de leverer av teknisk assistanse til staten og kommuner; bl.a. med lønns- og bokføringsverktøy. Problemet er imidlertid at DFØ er underlagt Finansdepartementet og får sine bevilgninger via Finansdepartementets budsjett. Da sier det nesten seg selv at forslagene blir litt tannløse og mer av utredningskarakter.

Fristille DFØ?

DFØ kan – helt eller delvis – med fordel vurderes fristilt og sortere direkte under Stortinget, slik som Riksrevisjonen. Da kunne de ha kommet med konstruktiv kritikk av offentlig pengesløsing og flere sterke, konkrete forslag.

Det er naturligvis en annen måte å gjøre det på. Litt slik som USAs påtroppende president har tenkt, nemlig å opprette et statlig organ med vide fullmakter for å få tettet det offentlige pengesluket, med vår lokale utgave av Elon Musk som sjef.

For det virker ikke som om Trygve Slagsvold Vedum har tenkt å gjøre noe forsøk på det. Han kan faktisk virke komplett uinteressert i å spare penger. Et eksempel: I Politisk kvarter på NRK den 25. november kommenterte han et forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet om å nedlegge fylkeskommunene, overføre deres oppgaver til stat og kommuner, og dermed spare 15 milliarder kroner årlig. Det eneste Slagsvold Vedum var opptatt av i debatten, var at det ville kunne bety sentralisering og kanskje mer kommunesammenslåing. Og her snakker vi om Norges finansminister!

Anbefalt litteratur på Vedums nattbord er NOU 2023-9 om det norske kommunesystemet (Kilde 10). Der beskrives i vedlegg 3 over seks tettskrevne sider hva som er en kommunes lovfestede plikter og oppgaver. Dette kan ingen liten kommune klare. Det er det samme i de andre nordiske landene. Men ingen av dem har da heller så mange små kommuner som Norge.

Til slutt en påminnelse til politikerne. Den er opprinnelig fra Klimautvalget Ung og lyder lett omskrevet: “Tør å ta kontroversielle valg. Gjør det som er best for Norge, og ikke stemmeseddelen.”