Vannkraften har vært en bærebjelke i Norges utvikling og sikret både industriell vekst og velstand. CICERO-forsker og samfunnsøkonom Asbjørn Torvanger advarer om farene ved dagens utvikling.
– Du kan ikke sammenligne strøm med laks. Kraftsystemet skal du ikke tulle med, sier Torvanger til Finansavisen.
– En økonom vil si at dagens kraftsystem er fornuftig, for da får vi mest mulig betalt for en viktig vare. Og så flyter kraften der den skaper mest verdi. Men dette kan gå ut over forsyningssikkerheten. Og vi i Norge er avhengig av strømmen på en helt annen måte enn tyskere, som bruker mye gass. Vi kan ikke bruke gass til strømproduksjon og oppvarming i Norge, men er svært avhengig av nedbøren som brukes til vannkraft.
Mens eksport av all norsk laks knapt ville påvirket samfunnet, ville mangel på nok vann til strømproduksjon lamme landet fordi det meste av aktiviteten vår avhenger av strøm, og siden våre naboer vil ha begrenset med strøm å selge til oss når vi trenger den mest. Kraftens sanne verdi, ifølge forskeren, ligger i dens tilgjengelighet.
– Fullstendig feil tanke
– Folk tenker at 1 kilowatt fra vind eller sol er like mye verdt som 1 kilowatt fra gasskraft eller norsk vannkraft. Dette er en fullstendig feil. Verdien av kraft avhenger av at den er tilgjengelig når du trenger den, forklarer Torvanger.
– Du kan ikke drive industri med sol og vind alene, som har variabel produksjon og ikke kan styres, legger han til. Produksjonen av vind- og solkraft kan balanseres med regulerbar vannkraft, men denne kapasiteten er under press, ikke minst på grunn av utenlandskablene. Lagring i batterier er i det store og hele for dyrt.
Ett av ti år er såkalte tørrår. Da må vi importere kraft, og det er et av hovedargumentene for kabelutvekslingen med våre naboland.
– Men hvordan kan vi være sikre på at det er sol og vind når vi trenger det? spør Torvanger retorisk med henvisning til kablene i Danmark, England og Tyskland, nasjoner som har satset tungt på sol- og vindkraft.
– Ekstraoverskuddet kraftselskapene sitter med på grunn av prissmitte via utenlandskablene og høyere strømpris i nabolandene, kommer hovedsakelig fra norske forbrukere. Kraften er stort sett offentlig eid, og 90 prosent av kraften går til norske husholdninger og kraftkrevende industri. Vi ville fått den samme effekten på strømutgiftene om man bare økte elavgiften eller nettleien i Norge, påpeker forskeren.
For ambisiøse mål
Klimamålene og hastverket med å nå disse gjennom bred elektrifisering av samfunnet setter fundamentale behov for sikker og stabil kraftforsyning i spill, mener forskeren.
– Klimamålene vi har satt oss ligger altfor langt fremme i forhold til det energisystemet og teknologien kan levere, og den risikoen dette representerer blir tatt for lett på av de fleste i samfunnet.
– Vi må se det i et lengre perspektiv, minimum 20 til 30 år lengre. Svært ambisiøse planer alt i 2030 er et veldig risikabelt prosjekt. Både samfunnsøkonomisk og for industrien.
Han peker blant annet på hydrogen-, ammoniakk- og batterisatsingen. Alle teknologier som krever enorme mengder energi. Samtidig skaper det svært få arbeidsplasser sammenlignet med den tradisjonelle industrien.
– Det finnes grenser for hvor mye offentlige subsidier slike prosjekter kan få i konkurranse med andre gode formål i samfunnet. Å basere seg på langvarig offentlig støtte er hverken politisk bærekraftig eller samfunnsøkonomisk fornuftig.
– Det er en økonomisk risiko, og så leder det også til en sosialpolitisk risiko i form av mindre støtte fra folk flest, og det ser vi nå.
Forskeren peker på tre ting som kommer til å bremse klimainnsatsen fremover.
– Det ene er selvsagt mer penger til våpen og forsvar. Det andre er mer vekt på sikker energiforsyning. Også er det en del grupper i Europa som begynner å få litt vondt nå, sier han med henvisning til masseoppsigelser i tysk industri. Og det nyeste er at USA trekker seg fra den globale klimaavtalen.
– Har klimamålene trumfet det meste?
– Ja, og det har vært situasjonen lenge.
