Tirsdag, i forbindelse med fjerdekvartalstallene, ble det kjent at John Fredriksen-eide Flex LNG søker om en avnotering av aksjene fra Oslo Børs.
Kostnadene ved å opprettholde en parallellnotering på Oslo Børs har økt etter at EU implementerte verdipapirsentralforordningen (CSDR) i 2022, og rederiet forventer at kostnadene vil øke ytterligere med implementeringen av EUs bærekraftsdirektiv (CSRD).
«Vi mener at en notering på New York-børsen er i selskapets og aksjonærenes beste interesse, da det bidrar til en mer effektiv drift. En avnotering fra Oslo Børs vil redusere regulatorisk overlapp, forenkle regelverksetterlevelse og senke kostnadene knyttet til dobbeltlisting. Dette vil ikke gå på bekostning av aksjonærenes rettigheter eller tilgang til informasjon. Noteringen på New York-børsen, i kombinasjon med reguleringene fra SEC, sikrer aksjonærenes interesser gjennom verdipapirlover, krav til åpenhet og god selskapsstyring», skriver Flex LNG i kvartalsrapporten.
Hamrer løs mot byråkratiet
Konsernsjef Øystein Kalleklev i Flex LNG anslår at selskapet vil spare mellom 8 og 10 millioner kroner i året på en avnotering fra Oslo Børs.
– Oslo Børs fungerte bra for oss i startfasen. I dag skjer 95 prosent av handelen i New York. Samtidig arbeider New York-børsen med å utvide åpningstiden til 22 timer i døgnet, sier han, og kommer med et stikk mot EU:
– Byråkratene i Brussel fortsetter uavbrutt å innføre kostnadsdrivende regelverk. Det er begrenset kost-nytte av å være notert på Oslo Børs. Uansett er selskapet lokalisert på Bermuda, så for aksjonærene har det lite å si om de handler aksjen i New York eller i Oslo. Derimot er likviditeten i det amerikanske markedet mye bedre.
Partner Elise Fischer i Corporate Communications jobber tett med bærekraftsrapportering og er ikke overrasket over Flex LNGs valg.
– At Flex LNG vurderer delisting fra Oslo Børs som følge av økte rapporteringskrav, overrasker ikke. Men med tanke på selve formålet med CSRD, nemlig å gjøre næringslivet mer bærekraftig, er det jo alarmerende at selskaper nå flykter unna rapporteringen, sier hun.
Kompliserte regler
Ifølge Fischer er CSRD et komplisert fagområde, delvis fordi det foreligger så mange forskjellige meninger om hva som skal gjøres.
– Dersom man setter seg inn i hva EU faktisk etterspør, er det mulig å komme unna denne øvelsen med en fornuftig tids- og kostnadsbruk, samtidig som man mer enn imøtekommer rapporteringskravene, sier hun.
Fischer trekker frem at mange av rapporteringskravene er overlappende med annen rapportering, så det er mulig å gjenbruke eksisterende innhold uten å finne opp kruttet på nytt.
– Det vi derimot ikke kan håndtere, er tids- og kostnadsbruken til revisor. Til tross for at revisjonen skal være begrenset, og at det foreligger en klar henstilling fra Finansdepartementet om at revisor og Finanstilsynet skal være pragmatiske og proporsjonale, opplever vi at dette ikke etterleves i praksis, sier hun.
Enorm tidsbruk
Corporate Communications har gjort en kartlegging av ressursbruk blant såkalte bølge 1-selskaper, som er de første som blir pålagt å følge EUs nye bærekraftsrapporteringsdirektiv.
– Her har flere revisorer estimert rundt 1.200 timer til attestasjon. Paradoksalt nok er det vesentlig mer tid enn hva selskapene bruker på å utarbeide selve rapporten, sier Fischer.
Etter innføringen av CSRD kan enkelte land tillate at andre aktører enn de tradisjonelle revisjonsselskapene (IASP) utfører attestasjon av bærekraftsrapportering.
– Begrunnelsen er at dagens revisjonsmarked er svært konsentrert, noe som kan svekke revisors uavhengighet og bidra til høyere honorarer. Verdipapirlovutvalget mente at det burde åpnes for andre tilbydere av attestasjonstjenester, men vi har så langt ikke sett noen eksempler på dette, sier Fischer.
