Jens Stoltenberg ble møtt med ellevill eufori da han ble annonsert som Norges nye finansminister.
Spørsmålet flere nå sitter igjen med, er hvorvidt han vil gjøre endringer i skattesystemet. På det temaet har han foreløpig vært taus.
Men om historien er en troverdig indikator, er det liten grunn til å forvente store lettelser med Stoltenberg som finansminister – hvert fall på eierbeskatningen.
Som statsminister innførte han nemlig kraftige skjerpelser.
Null aksjerabatt
Først og fremst kuttet Stoltenberg II-regjeringen gradvis aksjerabatten til null slik at aksjer ble hardere beskattet. Da han inntok regjeringskontorene var rabatten 35 prosent. I 2008 var den fjernet i sin helhet.
I tillegg fjernet han en sentral sikkerhetsventil – nemlig at summen av formuesskatt og inntektsskatt ikke kunne overstige 80 prosent av skattyters inntekt. Hvis den gjorde det, ble formuesskatten redusert slik at skatteyter maksimalt betalte 80 prosent av inntekten i skatt. Formuesskatten kunne imidlertid ikke settes lengre ned enn til 0,6 prosent av formuen. Den satsen ble i utgangspunktet økt til 0,8 prosent, før Stoltenberg fjernet regelen i sin helhet i 2009.
«Regjeringen så ingen hensikt i å beskytte de mest velstående med en slik særregel,» skrev de senere i en stortingsmelding.
Han innførte også en «riktigere» verdsettelse av eiendom: vilkårlige ligningsverdier på svært lave nivåer ble kastet til fordel for SSB-modeller, som fra 2009 beregnet deres virkelige verdi. Rabatten på eiendom ble også redusert hans siste år ved roret.
Men bunnfradraget ble økt, fra 151.000 til 870.000 kroner i løpet av hele statsministerperioden på åtte år.
Doblet belastningen
Det var også Stoltenberg som innførte utbytteskatt. Endringen kom som del av en større reform.
Det var i utgangspunktet Kjell Magne Bondevik som tok initiativ til reformen. Denne ble innført over tre år, for budsjettårene 2004-2006.
Men Stoltenberg tok seg av utbytteskatten, som fra 2006 var på 28 prosent.
Gitt at man tar med endringer i aksjerabatt og utbytteskatt, skjøt altså eierbeskatningen i været under Stoltenberg, og økningen var kraftigere enn det Støre-regjeringen har gjort i sine fire budsjettår.
Oppgjør med arbeidende kapital
I en Stortingsmelding fem år senere – «Evaluering av skattereformen 2006» – vurderte Stoltenberg II-regjeringen eget arbeid.
Deres eget preg på reformen er tydelig definert: «I motsetning til Bondevik II-regjeringen, som la opp til å avvikle formuesskatten, har denne regjeringen rustet opp formuesskatten ved å styrke fordelingsprofilen og øke likebehandlingen,» står det.
«Utbytteskatten sammen med formuesskatten gjør at de mest velstående betaler vesentlig mer i skatt enn før, og lavere skatt på arbeid har bidratt til å styrke verdiskapingen gjennom økt tilbud av arbeidskraft,» skrives det videre i meldingen.
Han tok også et aldri så lite oppgjør med arbeidende kapital og frarådet sterkt et slikt skille på formuesskatt. I 2013 advarte han også mot borgerlige løfter om å fjerne skatten, som Jonas Gahr Støre gjør i dag.
Stor reform
Stoltenbergs skatteendringer inngikk i en større systemendring. Det var først i 2006-reformen at aksjonærmodellen og fritaksmetoden ble innført i Norge.
Sistnevnte innebærer at aksjeutbytte og gevinster opptjent av norsk aksjeselskap er fritatt fra skatt. Motstykket er at det ikke er fradragsrett for tap på aksjer. Metoden ble innført i 2004 – altså av Bondevik.
Det er aksjonærmodellen som omfatter utbytteskatt, og som ble innført av Stoltenberg.
Frem til 2006 var utbytte i praksis skattefritt grunnet et godtgjørelsessystem. Dette ble skrotet til fordel for aksjonærmodellen, som innebærer at utbytte og gevinster er skattepliktig på lik linje som alminnelig inntekt. For å sikre nøytralitet mellom sparing i aksjer og banken ble samtidig skjermingsfradraget introdusert, som innebærer at man bare betaler skatt på gevinst utover en risikofri avkastning.
I dag gjelder også en oppjusteringsfaktor, som i praksis bestemmer hva den endelige utbytteskatten blir, men denne ble først innført av Erna Solberg i 2016. I dag er den på 1,72.